Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Daronk Hordumrong / Shutterstock / NTB
Kronikk

Er USA det 21. århundrets «syke mann»?

Kollapser USAs posisjon, kollapser det eksisterende internasjonale systemet med det.

  • Terje Tvedt
    Terje Tvedt
    Professor
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Spådommene om USAs fremtid er ekstremt politiserte – og blir mer dramatiske jo nærmere valgdagen vi kommer. Forskere og kommentatorer står i kø med sine fortellinger om et imperium i raskt fall: Valgkampen mellom «den gale Trump» og «den demente Biden».

Det fremstår innenfor dette perspektivet som det endelige beviset på at USAs elite er blitt dysfunksjonell, og at USAs århundre snart er over.

Men er disse spådommene sannsynlige? Eller er de fanget inne av samtidens stemninger og fordommer? Er de blindet av et slags nåtidstyrannisk perspektiv – hvor fortiden undertvinges samtidens politiske kamper, mens historiens lange linjer neglisjeres og dyptliggende strukturelle forhold overses?

I boken Verdenshistorie. Med fortiden som speil analyserer jeg USAs rolle som former av vår samtidshistorie i en mye videre sammenheng enn jeg har plass til å gjøre her. For ett av samtidens mest avgjørende spørsmål er definitivt hva som vil skje med USA.

Spådommer som slo feil

I 1987 skrev den amerikanske historikeren Paul Kennedy The Rise and Fall of Great Powers. Han så for seg en utvikling mange ønsket, men andre fryktet: USAs tid var over. Analysen var sterkt preget av Vietnamkrigens etterdønninger, raseopptøyer, følelsen av generell normoppløsning og ideen om at USA ble stadig mer isolert. Boken gjorde forfatteren verdensberømt.

I 1989 falt Berlinmuren. I 1991 ble Sovjetunionen formelt oppløst, og USA sto igjen alene – som historiens suverent mektigste makt. Da ble Francis Fukuyama verdensberømt ved å fremme en helt motsatt spådom i The End of History and the Last Man: USA og liberal-kapitalismen hadde seiret og historien var slutt. Mennesket behøvde ikke lenger lete etter Utopia. Det var her og nå. Verden ville forme seg selv i USA og Vestens bilde.

Nå er altså forfallsteorien igjen populær.

Kampen om makten i USA er fortsatt så definitivt kampen om makten i verden, skriver Terje Tvedt. Foto: Tobias Willumstad Myrland

Alt fra Johan Galtung, som for noen år siden hevdet at imperiet ville kollapse i 2020, til Noam Chomsky, og mer konservative observatører som Victor Bulmer-Thomas (Empire in Retreat) og Chris Hedges (America: The Farewell Tour). Foreign Policy publiserte derfor en artikkel i 2019 av David Klion med en tidstypisk tittel: «Det amerikanske imperiet er det 21. århundrets ‘syke mann’». Dette basert på ideen om at det vil lide samme skjebne som det osmanske riket, kalt Europas «syke mann», på 1800-tallet.

Men er spådommene mer holdbare nå enn de var i 1987?

USAs økonomi og de fem store

Enhver analyse av et imperiums styrke må være opptatt av økonomi.

USA har hatt verdens største økonomi i 150 år. Denne posisjonen fikk de opprinnelig uten å besitte en eneste koloni. Nybyggerlandet hadde «alt»: Vannkraft, kull, vannveier, gull, bomull, mat, olje, billig arbeidskraft i form av slaver og migrasjon, entreprenører og vitenskapsfolk og en næringsvennlig stat.

Det osmanske imperiet var avhengig av tributtskatt fra områder det la under seg. Det britiske imperiet hvilte på territoriell erobring av 25 prosent av kloden for å skaffe seg råvarene og markedene de trengte. Ingen av dem var i nærheten av å ha en hjemlig økonomisk base som USA.

Vi ser en revolusjon foran våre øyne

Det er ikke vanskelig å peke på negative trender i amerikansk økonomi. Men i et langt historisk perspektiv overskygges de av at USA for første gang siden andre verdenskrig selv har all oljen de trenger. Og, ikke minst: At landet står i spissen for en ny teknologisk industriell revolusjon.

I løpet av et par tiår er USA blitt hjem for de fem overlegent mest verdifulle selskapene i verdenshistorien – Facebook, Amazon, Microsoft, Apple og Google. De besitter en makt og innflytelse over våre liv og over andre lands næringsliv som historien aldri tidligere har erfart.

Vi sitter som de forvirrede kongelige på Place de la Bastille i 1789 og ser en revolusjon foran våre øyne, som vi ikke forstår eller kan forstå de fulle konsekvensene av. Men er det noe de signaliserer, så er det amerikansk hegemoni – ikke kollaps.

Militær makt og etterretning

Både det osmanske og britiske imperiet var militærteknologisk og strategisk mye svakere enn de imperiene som dyttet dem av tronen. USA derimot, er militært helt overlegent alle andre land i dag, og relativt sett alle andre imperiemakter i historien.

I 2020 har USA soldater i 150 land. Og, for første gang, også i Norge. Kina, for eksempel, har på sin side én base, i Djibouti.

Det er typisk for USAs posisjon at mens amerikanske baser på norsk jord splittet Arbeiderpartiet på 1950-tallet, er hele partiet nå mye mer enig om dette i Trøndelag, enn om en norsk politiker fra samme fylke.

USA har allierte over hele kloden og også i sitt nærområde. Nato består nå av 30 medlemmer – så å si hele Europa er for første gang i historien underlagt USAs de facto ledelse.

USA er militært helt overlegent alle andre land i dag

Hverken det britiske eller det osmanske imperiet hadde en eneste alliert de kunne stole på. Begge hadde sterke fiender i sine nærområder. Osmannerne kriget med Tsar-Russland, og England lå i nesten permanent krig med sine europeiske naboer på 1700-tallet og igjen i det 20. århundret.

Etterretningssamarbeidet mellom USA og dets engelsktalende allierte Australia, Canada, New Zealand og Storbritannia, og med land som Israel, Norge og Saudi-Arabia, gjør at USA besitter en overlegen innsikt i hva deres venner og fiender mener og vil komme til å mene. Det ble tydelig for alle da det ble dokumentert at Obama-regjeringen avlyttet Angela Merkel, mens osmannerne ble lurt av «vennen» Londons hemmelige taktikk i Sudan i 1898, som London for eksempel ble lurt av Washington i forbindelse med Suez-krisen i 1956.

Amerikaniseringen fordypes

USAs kulturelle dominans har aldri vært sterkere og mer gjennomgripende.

Amerikaniseringen er ikke bare en passiv, førerløs prosess – slik den ofte blir skildret – men fremmes tvert imot av noen av de mest aggressive, største og rikeste selskapene i verdenshistorien.

De store amerikanske teknologiselskapene har en kulturell innflytelse som ingen andre bedrifter har vært i nærheten av å ha på noe tidspunkt i historien.

«Å google» er snart blitt synonymt med å søke kunnskap, Facebook med vennskap, Microsoft med å møte mennesker, og Netflix er for mange nordmenn i løpet av få år blitt viktigere enn NRK. Politiske bevegelser som oppfatter seg selv som antiamerikanske, importerer i økende grad et politisk språk og kampsaker utviklet basert på USAs særegne historie, som om Norge er blitt USA – og formet av de samme traumene.

USAs kulturelle dominans har aldri vært sterkere og mer gjennomgripende

Noen har pekt på USAs mislykkede kriger som symptom på forfall. Men nederlagene viser snarere dette imperiets helt spesielle profil og styrke.

USA kunne trekke seg ut av Afghanistan og Irak uten at deres geopolitiske posisjon ble særlig svekket. Legitimiteten til det osmanske imperiet hvilte på mytene om den hellige krigens uovervinnelighet. Da tapene kom, ble imperiets religiøst-ideologiske fundament erodert. USA kan derimot, til tross for krigsnederlagene, dominere diplomatiet i Midtøsten, langs Nilen og på den koreanske halvøya.

Polarisering og eliteforfall

Polariseringen i USA vitner om en elite som ikke er enig om hva og hvor den vil. Men det er mange eksempler på at ulike grupperinger i den amerikanske eliten vet hva de vil, om det er «Big tech», det militær-industrielle kompleks eller andre. De kan alle hvile seg på statsapparatet og hva landets kulturelle, teknologiske og militære posisjon tilbyr. Og de kan bruke dem til egen fordel selv om de ikke besitter formell makt over staten.

Kampen om makten i USA er fortsatt så definitivt kampen om makten i verden.

Det meste tyder på at det amerikanske imperiet vil eksistere lenge, mener Terje Tvedt. Foto: Tobias Willumstad Myrland

Det er også en grunn til at utenlandske interesser prøver å påvirke politikken i sin retning. (Om det er Russland, Kina, Saudi-Arabia eller Norge – i forbindelse med landets etter hvert milliardstøtte over bistandsbudsjettet til amerikanske tenketanker og Clinton Foundation.)

Mange synes å mene eller tro at den amerikanske eliten er til salgs. Det som fra et demokratisk synspunkt kan oppfattes som dysfunksjonelt, kan imidlertid fra et imperiesynspunkt oppfattes som et fortrinn sammenlignet med de fleste andre samfunn i historien:

Imperiet utøver makt og høster fordeler selv om dets sentrum er delvis lammet av uenigheter.

Et multikulturelt imperium

Det vi ser, kan kanskje snarere oppfattes som et imperium. Et som i økende grad kjennetegnes ved at det nettopp organiserer mange interesser som er innbyrdes i konflikt, men forenes ved at alle kan dra nytte av USAs makt i verden.

Det er altså et imperium, men helt uten det makedonske imperiums svakhet som falt sammen da Aleksander den store døde, og det mongolske rikets begrensninger, hvor de invaderende rytterne i Europa brått snudde da de fikk melding om Djengis Khans bortgang.

I USA vil mektige økonomiske interesser tjene store penger i skyggen av USAs globale makt, uavhengig av presidentens narsissisme eller senilitet.

USA-imperiet har også over tid utviklet et trekk som det britiske imperiet manglet, men som det osmanske imperiet til en viss grad hadde. De underminerte det selv ved å gjøre ikke-muslimer til juridisk og politisk annenrangs borgere. USA var lenge definitivt kun den hvite manns imperium. Men endringer i det amerikanske samfunnet gjør bildet mer komplekst og utydelig.

I de siste 60 årene er det for eksempel kommet nesten 60 millioner immigranter fra Latin-Amerika og Asia. Sannsynligvis vil de hvite komme i mindretall frem mot 2050. USA er de siste tiårene for første gang også blitt styrt av afroamerikanske politikere. Fra Barack Obama, Condoleezza Rice og Colin Powell, til kanskje USAs første kvinnelige president, Kamala Harris.

Sannsynligvis vil de hvite komme i mindretall frem mot 2050

Sammenlignet med nesten alle andre land, ikke minst Kina, representerer dette kulturell kapital i en globalisert verden.

Stadige raseopptøyer og dype etniske motsetninger rir fortsatt USA. Likevel har det, om man ser på utviklingen i et lengre tidsperspektiv, skjedd en gradvis – kaotisk, motsetningsfylt og riktignok ufullstendig – integrering av alle etniske grupper i statens administrasjon, i kulturlivet, idretten og i businessverdenen.

Seierherre og imperiemakt

Mange er bekymret for USA og Trumps politikk over WHO og WTO, at det signaliserer at USA vil bli isolasjonistisk og proteksjonistisk i det lange løp. Det er, tror jeg, en forhastet konklusjon basert på en situasjonsbestemt politikk overfor WTO og WHO.

USAs geopolitiske posisjon hviler jo ikke minst på den institusjonelle verdensordenen som landet etablerte under avslutningen av andre verdenskrig. USA var den store seierherren.

I 1944 opprettet de Bretton Woods-systemet og Verdensbanken med hovedsete i Washington. I 1945 FN, etter hvert med hovedkvarter i New York. I 1947 CIA, for å spionere på fiender og venner. I 1948 Marshall-hjelpen som brakte Vest-Europa på fote og USA allierte. Samme år vedtok FN menneskerettighetserklæringen, pushet av amerikanerne og deres allierte. I 1949 Nato. Og samme år etablerte de kimene til det som skulle bli det store internasjonale bistandssystemet.

Denne blandingen av utilitarisme og universalisme representerte en imperialistisk strategi og iscenesetting som verden ikke hadde sett tidligere: Det som var bra for USA, var bra for verden. Imperiemakten var frihetens forkjemper, først mot nazistisk barbari og europeisk kolonialisme, og så mot Sovjets og Kinas totalitarisme.

I store trekk består dette byggverket. Og det med verdens støtte.

På sammenbruddets rand?

USA var fra starten av et imperium hvor politisk innflytelse, økonomisk styrke, kulturell makt og militær slagkraft, snarere enn territoriell kontroll, var avgjørende for imperiets posisjon. Kollapser USAs posisjon, kollapser det eksisterende internasjonale systemet med det.

Hverken Kina, EU, Russland, internasjonal storkapital eller «det globale sør» ønsker dette – i hvert fall ikke foreløpig. USAs fremtid dreier seg følgelig ikke bare om USAs posisjon, men om at mange har egeninteresse av den bestående verdensordenen.

I store trekk består dette byggverket. Og det med verdens støtte

Selvsagt bør ingen totalt avvise muligheten for at det amerikanske århundret snart vil være over. Fremtiden vil, som fortiden var, alltid være full av overraskelser.

Men om man analyserer USA i et langt sammenlignende perspektiv, uten å overse strukturelle særtrekk ved USAs posisjon og karakter som imperium, er det forhastet å beskrive landet som det 21. århundrets «syke mann». Det osmanske imperium eksisterte i nesten 700 år før det gikk i oppløsning.

Det meste tyder på at det amerikanske imperiet vil eksistere en god del lenger enn 70 år.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Spørsmålet er ikke hva Norge kan lære av USA, men hva USA kan lære av Norge

  2. Les også

    Det amerikanske demokratiet drukner i konspirasjonsteorier

Les mer om

  1. USA-valget 2020
  2. USA-valg 2020
  3. Kronikk

USA-valget 2020

  1. DEBATT
    Publisert:

    Det er uetisk av psykologer og psykiatere å være tause om Donald Trump

  2. VERDEN
    Publisert:

    Han var Trumps viktigste støttespiller. Nå sier McConnell at «presidenten fremprovoserte vold».

  3. KRONIKK
    Publisert:

    Kan Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump?

  4. VERDEN
    Publisert:

    Trump fordømmer støttespillere som stormet Kongressen

  5. VERDEN
    Publisert:

    Washington stålsetter seg for spetakkel i gatene og forsinkelser i korridorene

  6. VERDEN
    Publisert:

    Trump ringte valgansvarlig i Georgia: – Han snakker som en mafiasjef