Kronikk

Lærebøker er kjedelige

  • Per Bjørnar Grande
Beskriv en servelatrull! Slik innledet Gro Dahle skrivekurs for faglitterære forfattere, skriver Per Bjørnar Grande.

Kan ikke skrive. Fagforfattere er så lite opptatt av hvordan man skriver gode fagtekster at vi vil ha godt av å belæres av skjønnlitterære forfattere.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Per Bjørnar Grande.

Skrivekurs. I flere år pleide jeg å delta på skrivekurset som Norsk faglitterære forfatterforening arrangerte. De var som regel dårlige og nesten alltid ledet av skjønnlitterære forfattere. En gang midt på nittitallet var det Gro Dahle som ledet årets skrivekurs for faglitterære forfattere. Hun begynte, uten innledning, med å dele ut en servelatrull til hver av oss, for at vi skulle beskrive den. Det var da jeg fant ut at kanskje jeg i fremtiden ikke orket å dra den lange veien over fjellet for å lære fagbokskriving av en skjønnlitterær forfatter, en forfatter som attpåtil var mest kjent som barnebokforfatter. Hvorfor i all verden lar de ikke fagbokforfattere lede slike seanser? tenkte jeg. Det ville vært utenkelig at en journalist eller en akademiker innenfor for eksempel jus ledet skrivekunstakademiet i Bergen.

Kan ikke skrive

Når jeg hvert år leser gjennom potensielle pensumbøker, samtidig som jeg studerer flere titalls fagbøker, slår det meg hvor dårlig de fleste av disse er skrevet. Det er som regel lite å utsette på fagligheten. Problemet er svært sjelden det at forfatteren ikke kjenner til faget sitt. Problemet er at forfatteren ikke kan skrive. Forfatteren tenker overhodet ikke på hvordan man kan bruke metaforer og metonymier, på hvordan man kan benytte seg av anekdoter og biografisk stoff slik at stoffet fenger leseren. Spørsmålet blir derfor: Hvorfor er ikke akademikeren opptatt av å stimulere kunnskapstørsten hos leseren? Svar: Fordi det interesserer ham ikke.

I høyden er man opptatt av at det ikke er feil i teksten og at språket ikke er altfor hakkede. Resten beror på hvor presis man er i forhold til fakta. Men problemet er at man ikke får noe forhold til fakta dersom presentasjonen er dårlig.

Tempo

En av svakhetene ved lærebøker er at de er skrevet i nøyaktig samme tempo, boken gjennom. Dette med tempo er viktig. En god bok benytter seg bevisst av taktomslag, der endringer i ordvalg og setningsstruktur skal bidra til å overraske leseren. Gjennom plutselige overganger, for eksempel gjennom en overgang til jeg-form eller gjennom utilslørt kritikk, skaper forfatteren et driv og intensitet i teksten. Det fører til at leseren blir skjerpet, provosert og engasjert. Læringseffekten øker dramatisk og det stimulerer til at leseren selv går videre for å finne ut av tingene. Men akkurat dette finner jeg sjelden i fagbøker og aldri i lærebøker.

Faktabriller

I sommer kom jeg entusiastisk hjem etter et besøk på British Museum hvor jeg hadde vært på avdelingen for Assyrisk kultur. Det fikk meg til å kaste meg over boken Oldtidens religioner av Ingvild Sælid Gilhus og Einar Thomassen. Etter å ha lest kapitlet om Mesopotamia og landene omkring, var interessen betydelig dempet. Slikt skjer når man skriver med rene faktabriller, uten at man gjør et forsøk på å gjøre stoffet levende og relevant. Leseren får ikke noen forståelse for hvorfor man dyrker gudene Inanna og Dumuzi. Det blir som i en typisk mislykket norsk kjærlighetskomedie: Ingen opplever at de elskende virkelig vil ha hverandre.

Kjedelig

Det som slår meg er at i utgangspunktet briljante forskere ofte kan være veldig dårlige formidlere. Det vil si, kan man være en briljant forsker dersom man ikke kan formidle forskningen sin? Mangelen på formidlingsevne kommer jo av at man egentlig ikke er spesielt opptatt av formidling. Noen ganger aner man at ønsket om formidling er der, men boken skaper ingen interesse fordi den mangler konkretisering og eksemplifisering. Boken Yrkesetikk for førskolelærere av Kristin Rydjord Tholin er et eksempel på en velmenende bok som blir kjedelig og intetsigende fordi forfatteren forsøker å skrive rundt og saklig, uten noen tydelig agenda, slik at det hele skaper et preg av small-talk.

Pedagogisk fantasi

Samtidig med mengden av middelmådig faglitteratur finner man lærebøker der man har forsøkt å tenke fagstoffet relatert til studentenes virkelighetssfære. Boka Fra Moses til Marley av Robert W. Kvalvaag synes jeg greier å tilføre det gammeltestamentlige stoffet noe nytt og eksistensielt, blant annet gjennom en bruk av rocketekster som tar for seg gammeltestamentlige motiv. Her ser man hvordan solid fagkunnskap og pedagogisk fantasi skaper en inspirerende lærebok.

Fagformidlingen strander delvis på at man ikke er interessert i mottager. Forfatteren har ofte en kollega i tankene, innbilt eller reell, og det er han man skriver til. Og det er han som skal imponeres. Man er derfor lite bekymret over at det ikke treffer studentens nivå. Når det kommer til skriving er det akkurat som om alle de timene man har tilbrakt sammen med studentene ikke teller. Og forresten, hva vet de egentlig om emnet?

Innfallsvinkel

En annen svakhet som jeg tror gjelder spesielt innenfor norsk akademia, er at man ikke tør profilere noen innfallsvinkel – selv om alle i dag vet og innrømmer at det ikke går an å skrive uten et sett med forutsetninger (forutforståelse). Man er livredd for at leseren skal finne ut at man mener noe eller, enda verre, at man ikke greier å forholde seg nøytral. Når denne redselen tar overhånd, blir språket så tamt og intetsigende at leseren lett mister interessen.

Nå er det viktig at forfatterne er i stand til å presentere andre syn enn sitt eget på en mest mulig sakssvarende måte. Det er faktisk helt nødvendig innenfor religionsfaget, mitt fag. Men jeg vil påstå at det er like stor fare hvis foreleseren, enten i undervisningen eller når han skriver bøkene, havner i et pretendert objekt-objekt-forhold til faget. Ja, jeg tror at det skader mer enn hvis han eller hun tenderer mot forkynnelsen. Nå mener jeg at hverken objekt-objekt-undervisning eller forkynnelse er et alternativ. Begge ekstremitetene bunner i en forfeilet fagforståelse; førstnevnte i troen på menneskets autonomi og sistnevnte i en uproblematisk selvidentifisering med det religiøse budskap.

Pretensiøse

Nå har det gått rundt 15 år siden jeg fant ut at jeg ikke gidder å høre pretensiøse skjønnlitterære forfattere breie seg ut om hvordan man skal skrive fagbøker. Men samtidig, i løpet av disse årene har jeg kommet frem til at det kanskje ikke var noen dårlig idé å la skjønnlitterære forfattere meske seg med en genre de var mer eller mindre ukjente med. Blant fagforfattere er det så liten bevissthet omkring hvordan man skriver gode fagtekster at vi vil ha godt av, på enkelte områder, å belæres av skjønnlitterære forfattere, forfattere som, det må innrømmes, ofte føler seg utrygge og fremmedgjorte idet man skifter ut jeg med man, men som likevel virkelig har jobbet med å få tekstene til å fenge.

Selv om jeg ikke er noen tilhenger av krimgenren, er jeg sikker på at en krimforfatter kan lære en akademiker masse om hvordan man holder på leserens oppmerksomhet. Spørsmålet er bare om fagbokforfatteren tør innrømme at det å skrive er et håndverk like mye som det er kunnskapsformidling.

Selv om jeg ikke er noen tilhenger av krimgenren, er jeg sikker på at en krimforfatter kan lære en akademiker masse om hvordan man holder på leserens oppmerksomhet»

Les mer om

  1. Kronikk