Kronikk

Kong Harald har gitt monarkiet en helt egen profil

  • Christian Borch
    Journalist og forfatter

Harald 5. har justert sin form inn mot samtidens særtrekk, skriver kronikkforfatteren. Foto: Tom Kolstad

Han stoler på sin intuisjon og innlevelse og har holdt seg unna tidens utstuderte talemåter, klisjeer og kunstige kroppsspråk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En britisk samtidsfilosof gikk nylig ut med en teori om at monarkiet er viktig for det demokratiske samfunn fordi det «fører en annen kraft enn demokratiet inn i demokratiet».

Tanken er at alt vi tar for gitt, har godt av å bli møtt med en motvekt. Monarkiet er uten tvil en annen type kraft enn praktisk demokrati. I folks hoder sikrer monarkiet balanse mellom fornuft, følelser og moral – nettopp fordi det er så annerledes.

Filosofen heter Philip Blond. Han snakket om det britiske monarkiet. Det kan ikke uten videre sammenlignes med det norske, men det gjør ikke ideen mindre relevant.

I boken Konge for sin tid har jeg forsøkt å se monarkiet med nullstilt blikk for å finne ut hva som har skjedd under Harald 5. Til min overraskelse oppdaget jeg at det ser ut til å ha fått langt større betydning enn vi tror, mye fordi kongen møter sitt folk på bølgelengder som går utenpå de politiske definisjonene. Blond har nok et poeng.

Kong Harald i munter passiar med gullvinner Eldar Rønning (t.v.) under NM på ski i Steinkjer, 2011. Foto: Ned Alley / NTB

Møter folket slik de selv ser seg

Kong Harald 5. har gitt det norske monarkiet en helt egen profil i de tre tiårene han har sittet på tronen. Perioden skiller seg klart fra Olav 5.s regjeringstid. Den er mer turbulent.

Mye av det vi har vennet oss til å se som oppleste og vedtatte sannheter, er utfordret og satt under angrep. Omgangstonen er endret, kjente begreper har skiftet karakter, og de politiske berøringspunktene har fått skarpere tagger.

Harald 5. har justert sin form inn mot denne samtidens særtrekk. Det gamle bildet av monarken som bauta over dyder og nasjonale verdier henger igjen et sted i kulissene, men rollen har fått en dimensjon langt ut over det.

Kongen har sett at utfordringen er å møte og forstå nasjonens borgere som de er, der de er og slik de selv ser seg, uavhengig av ytre klisjeer.

Les også

Kong Harald: – Uvirkelig, fremmed og skremmende situasjon

Stoler på sin intuisjon og innlevelse

Går vi historien hans etter i sømmene, skritt for skritt, ser vi et mønster. Han adresserer tidens ånd slik den blir opplevd i øyeblikket, samtidig som han forankrer selvforståelsen i mer tidløse verdier.

Han stoler på sin intuisjon og innlevelse og har holdt seg unna tidens utstuderte talemåter, klisjeer og kunstige kroppsspråk. Tvert imot – majesteten kommer subbende inn på arenaen i antrekk som får motedesignere til å vende blikket bort. Stemmen er flat som en planke når han begynner å si noe.

«Han er så lite karismatisk at det gir ham en egen karisma», sier sindige observatører.

Det må de jo gjerne si, men poenget er at folk flest også kjenner noe av seg selv igjen i kongens form og tone.

Kong Haralds gamle boblejakke fikk mye oppmerksomhet. Her brukte han den da han besøkte orkanofrene på Sunnmøre i 1992. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Ble konge i en urolig tid

Forandringene kong Harald fikk kastet i fanget fra første dag, kom som en ustyrlig blanding av nasjonale og internasjonale hendelser. Mye uventet, det meste i frontkollisjon med gjeldende prognoser og teorier.

Han arvet tronen da faren døde klokken 22.20 den 17. januar 1991, mindre enn 24 timer etter at en internasjonal styrke med USA i spissen angrep Saddam Husseins regime i Bagdad.

Berlinmuren hadde falt et drøyt år før og utløst blandede følelser av fryd og forvirring. Like etter eksploderte Balkan i bitter krig, uten at noen av Europas politiske ledere hadde forstått hva som var i emning.

I 1990 hadde frislippet i norsk og vestlig økonomi fra 1980-årene gått av sporet. Norge ble truffet av bankkrise, inflasjon og arbeidsledighet. Politikerne strevde med å få nasjonen på beina med praktiske tiltak.

Kongen grep situasjonen an fra den andre siden, nemlig ved å se elendigheten med den sårbare borgers øyne. Det løste ikke samfunnsproblemene, men minnet om verdien i å la håpets flamme brenne og holde på selvrespekten. Slikt bygger – om ikke annet – holdninger.

Kong Harald under signingen i Nidaros domkirke i juni 1991. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

Skjev og urettferdig utvikling

De neste tiårene ble preget av ny økonomisk vekst, drevet frem av globalisering og avansert teknologi. Veksten hadde positive trekk, og en god del negative. Folk flest opplevde utviklingen som skjev og urettferdig. Stadig mer av den globale formuen ble kontrollert av stadig færre.

Økt vekst er bra så lenge den bidrar til å skape bedre samfunn, men det forutsetter en virkningsfull skattepolitikk. Den kom ikke, og multinasjonale konglomerater, bankkonsortier og skruppelløse finansfolk fikk generere eventyrlige fortjenester som ikke kom andre enn dem selv og aksjonærene til gode.

Den nye virkeligheten hadde ikke rom for hederskronede begreper som sosial samvittighet og solidaritet. Den rendyrkede markedsliberalismen idealiserte en egoistisk materialisme, og markedsøkonomiens begreper kom snart til å misfarge praktisk talt alt i dagliglivet. Snart var vi alle blitt kjøpere og selgere.

Les også

Argumentene for republikk svekkes i møte med populisme og polarisering | Øystein K. Langberg

Nye rom for toleranse

Idealiseringen av den selvsentrerte forbruker fikk normer til å gå i oppløsning. Nye ungdomskulturer vekket forferdelse og bekymring i vide kretser. Men i stedet for å heve en kongelig pekefinger og minne om gårsdagens dogmatiske moralbegreper, møtte kongen og dronningen disse utfordringene med nye rom for toleranse.

De hadde sin egen, vel kjente erfaring med å slåss for kjærligheten i en motstrøm av fordommer. Måten de tok imot sine barns eksentriske ektefeller på, ryddet i virkeligheten vei for aksept av ulikheter og utdypet forståelsen av menneskeverd.

Fremfor alt skal monarkiet levendegjøre en følelse av å høre til, være del av en nasjon, et fellesskap. Det har kongeparet gjort til gagns, ikke minst i en tid da temperaturen i debatten har gitt nye nordmenn brannsår på sjelen. Følelsen av identitet og tilhørighet er antagelig den viktigste byggesteinen i det gode samfunns grunnmur.

Måten kongeparet tok imot sine barns eksentriske ektefeller på, ryddet vei for aksept av ulikheter og utdypet forståelsen av menneskeverd, skriver kronikkforfatteren. T.v. kronprinsesse Mette-Marit, Ari Behn, kongen og prinsesse Märtha Louise i 2012. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Enkel, gjenkjennbar menneskelighet

Om Harald 5.s første periode var preget av turbulens, har de siste årene budt på enda barskere og ukjente utfordringer.

En ufattelig tragedie av blind vold rammet Norge 22. juli 2011. Omtrent samtidig veltet nye bølger av bestialsk terrorisme inn over Syria, Midtøsten og det nordlige Afrika.

Den internasjonale rettsorden fikk et grunnskudd da Russland annekterte Krim og begynte militær intimidering av Ukraina i 2014. Og nå er altså verden rammet av en pandemi som etter snart ett år, er i ferd med å snu opp ned på praktisk talt alt, også den politiske styringsformen som har tatt sitt grep om samtiden.

En gang må vi finne veien videre etter pestens herjing med den kjente virkelighet. Det er ikke gitt at gårsdagens praktiske former og normer er rustet til å takle disse utfordringene alene. Vi kan komme til å trenge den ballasten av enkel, gjenkjennbar menneskelighet som den norske monarken forvalter i møtet med en ny praktisk politikk.

Christian Borch har utgitt boken Konge for sin tid.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Kong Harald: – #Metoo maner til ettertanke

  2. Les også

    De to som reddet monarkiet

  3. Les også

    Stanghelle: «Kong Harald står frem som mannen som forstår sin egen tid»

  4. Les også

    Kong Harald står i spissen for en tusenårig statsform | Trond Norén Isaksen

Les mer om

  1. Kong Harald
  2. Monarki

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Bokanmeldelse: Borch og Stanghelle har skrevet hver sin bok om kongen. Hvilken er best?

  2. KRONIKK

    Hviterussland i skuddlinjen mellom øst og vest?

  3. KULTUR

    Lærerne beskrev kronprinsen som «en bortskjemt» og «temmelig selvbevisst» gutt

  4. A-MAGASINET

    10 gode grunner til å fortsatt elske Amerika

  5. KRONIKK

    Norge settes på harde prøver i spillet om Latin-Amerika

  6. KRONIKK

    Bjørneboes tekster åpnet unge leseres vei inn i litteraturens og tenkningens verden