Kronikk

Hva kjennetegner fellesskapets by?

  • Thomas Thiis-Evensen
    Professor emeritus, Arkitekthøgskolen i Oslo

Politikerne bør stille krav om minst én park eller plass som kan sikre et møtested for alle, mener kronikkforfatteren. Bildet er fra Birkelunden på Grünerløkka. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Vi står ved et tidsskifte for fremtidens by: Utbyggerne må stagges og arkitektene frigjøres.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det klages over at «alt er likt», grått og monotont uten farger og detaljer i våre moderne byer. Man savner «det intime og vakre».

Kritikken rammer typiske trekk ved den åpne og rasjonelle byen – mens det man savner, er typiske trekk ved den tette, historiske byen. Den tette byen har røtter tilbake til romertiden og dominerte som byform helt frem 1900-tallet, da ideen om den åpne byen tok over, særlig etter siste krig. Hva er forskjellene?

Den tette byen

Den tette byen består av tre byggesteiner: gaten, plassen og kvartalet. Både gaten, plassen og kvartalet var til for felleskapet.

På gatene møttes alle byens borgere om hverandre, mens plassene og parkene var til var til for å samle dem. Kvartalene var til for dem som bodde der, tett omsluttet rundt indre gårdsrom.

Tettheten hadde klare tidsbestemte forutsetninger. Middelalderens småbyer ble bygget innenfor trange murer på steile fjelltopper, og med spiralformede gateløp som ikke var bredere enn at to esler med bør kunne passere hverandre.

Øverst lå gjerne plassen, dominert av fellesbygg, som kirken, rådhuset eller borgen. Lukkede boligkvartaler ble skapt i Ostia utenfor Roma. Og blant de siste eksemplene i Oslo er Grünerløkka fra 1800-tallet og Torshov fra 1920-tallet.

Tett bebyggelse på Grünerløkka på 1800-tallet. Foto: Ukjent fotograf/Oslo Museum

Den åpne byen

Med den åpne byen forsvant både gater, plasser og kvartaler. Gatene ble erstattet av tilkjøringsveier til parkeringer, og plassene ble erstattet av store plenområder forbudt å gå på. Og kvartalene ble oppløst i svære frittliggende boligblokker, enten formet som lange skiver (lameller) eller høyhus, alle med utstikkende balkonger.

Fellesskapsutrykkene fra den tette byen var blitt byttet ut med fasadekasser for enkeltindivider.

Også den åpne byen var et resultat av tidsbestemte forutsetninger. Som behovet for rask gjenoppbygging etter siste krig basert på industrialisert teknologi som betong, glass og stål. Samt krav til sunnhet og hygiene med mye sol, luft og grønt – og ikke minst bilen. Bolig, handel og arbeid ble separert i egne områder og var avhengig av motorveier for å kunne samvirke.

Den åpne by: Amsterdam 1960-årene. Foto: Ukjent

Nærhet og variasjon

Vel 100 år senere lever vi altså fortsatt med ideen om den åpne byen, tross endrede forutsetniger som at vi ønsker oss grønne og bilfrie miljøer tilrettelagt for gående. Nytt er at de samme høye blokkene også bygges så trangt at solen erstattes av mørke sprekker med balkonger skapt for innblikk.

Sammen med fortsatt prefabrikasjon av identiske og rimelige industrielementer er årsaken åpenbar: Maksimal tomteutnyttelse og billig produksjon.

Derfor står vi ved et tidsskifte for fremtidens by: Utbyggerne må stagges og arkitektene frigjøres. Med hva? Ved å lære av den historiske byen. Ikke ved å kopiere middelalder og klassisisme, som noen synes å tro, men med vår tids midler å oppfylle dens allmennmenneskelige uttrykk for nærhet og variasjon.

Og da som midler til å synliggjøre alle byens menneskelige funksjoner for å kunne oppleve den som meningsfull og «vakker». For det tette byrommet hegner om mennesker og tvinger folk til å møtes. Og variasjon i motsetning til monotoni stimulerer hjernen og vår opplevelse av glede, sier psykologene.

Rette og krumme gater

I den tette byen varierer gatene mellom å være rette og krumme. Den rette gaten har et kollektivt preg. Den leder oss alle frem til det samme synlige målet i enden av løpet. Det målet ble alltid forsøkt betont, enten med en utsikt, en statue, en portal eller viktige bygg, som i begge ender av Karl Johans gate i Oslo.

Karl Johans gate i Oslo. Foto: Fredrik Hagen/NTB

Den krumme gaten har et individualistisk preg, der slyngningene og skiftningene gjennom løpet pirrer fantasien hos den gående: Hva finnes bak neste sving?

Fasadene både langs den rette og den krumme gaten løper ubrudt på hver side, samtidig som den enkelte gård er markert. Både ved å bryte gesimsen (et fremspringende, som regel horisontalt ledd, red.anm.) og ha ulike detaljer – først og fremst med kontrasterende farger og materialer.

Også hver etasje ble forskjellig betont, særlig første etasje med detaljer i mer menneskelig målestokk, fordi den skulle sees nært. Slik som de små og fargeglade husfasadene rundt butikker og kaféer i Paris i kontrast til de høye og mektige veggene over. Et moderne eksempel på det samme er de lave teglhusene ut mot fortauet langs Maridalsveien i Oslo, i kontrast til de høyere blokkene som reiser seg bak.

Maridalsveien i Oslo. Foto: Olav Hasselknippe

Og hver gård i den tette byen hadde betonte innganger markert med nisjer, baldakiner og portaler. Også vindusomramningene var forskjellige i hver etasje - like forskjellige som alle dem som arbeidet eller bodde innenfor veggene.

Variasjon, altså. Det er nok å sammenligne med rutefasadene på Kreditkassens 60-talls bygg mot Stortorvet i Oslo, der alle er like. Eller de meterhøye glassfasadene ut mot fortauet langs Dronning Eufemiasgate, der ingen blir invitert hverken ut eller inn.

Dronning Eufemias gate i Oslo. Foto: Ole Berg-Rusten/NTB

Plassen - fra pustehull til fangarmer

En plass er som en «psychological parking place», sier byformeren Kevin Lynch: Gater skal munne ut i plasser, ikke gjennomskjære dem. I den tette byen er plassene formet som lukkede interiører til å slå seg ned, omgitt av sammenhengende fasader.

Uansett størrelse, fra et lite pustehull omkring et tre i Praha, til Petersplassens mektige fangarmer, varierer plassene mellom å være enten sentraliserte eller rettede. Den sentraliserte plassen kretser om et samlingspunkt, slik som rundt fontenen på Sehesteds plass i Oslo og obelisken på Piazza Navona i Roma.

Den rettede plassen orienterer seg oftest mot et viktig fellesbygg, slik som det skrånende gulvet mot rådhuset i Siena og halvsirkelen som åpner seg mot rådhuset i Oslo.

Kvartalet synliggjør naboskapet

Kvartalet, eller karréen, synliggjør naboskapet, synger Rudolf Nilsen i diktet «Nr. 13». Som selvstendige øyer i bylandskapet er boligkvartalene på Torshov omgitt av rette og krumme gater, definerte plasser og åpne parker. Gjennom markerte innganger ønskes storbyen velkommen inn til beboernes egen forminskede park som omsluttes av dem selv og er til felles bruk og samlinger.

Her står flaggstangen, lekeplassen og langbordet som permanente tilbud på et oversiktlig botorg som alle må krysse. Og «bymuren» rundt synliggjør trygghet og samhold som er naboskapets mening.

Det grønne - hva med det? Fra tidlig på 1800-tallet skulle grønne vekster få bre seg fritt ut i alle byens rom. Trær ble satt på rekke i gatene for å ledsage de gående, og i parkene, slik som i Birkelunden på Grünerløkka, ble trær og busker plantet i store klynger innimellom gruppene av folk på plener og benker.

Og i bakgårdene på Torshov slynger det seg fortsatt hekker og villvin omkring utebord og sandkasser.

Birkelunden på Grünerløkka. Foto: Håkon Mosvold Larsen/NTB

Politikerne må ta grep

Den rasjonelle byen er tydeligvis under press. Det er altså ikke nok bare å dandere blokkenes fasader med hvite veggfelt i utakt.

Det handler om at politikerne, som fellesskapets representanter, selv må ta grep. Ikke ved selv å formgi, men å la utarbeide forpliktende premisser for hva som skal kreves av utbyggere, for å sikre nærhet og variasjon i fremtidige boligområder.

Slik som krav om et nett av tette gater, rette og krumme, der gående kan treffe på hverandre og samtaler oppstå. Og krav om minst én park eller plass som kan sikre et møtested for alle, og kvartaler som kan sikre trygge arenaer for opplevelse av naboskap.

Forfatteren har skrevet boken «Byens uttrykksformer», Universistesforlaget, og sto bak «Estetisk plan for Oslo», vedtatt av Oslo bystyre i 2010.

Thiis-Evensen har skrevet en serie kronikker om arkitektur som opplevelse:

  1. Les også

    Veggene kan både lukke og åpne for omverdenen rundt oss

  2. Les også

    Gulvet – er det trygt å gå på?

  3. Les også

    Innganger kan ydmyke, opphøye, motta og avvise

  4. Les også

    Bygninger som kjennes på kroppen

  5. Les også

    Vakkert eller stygt, menneskelig eller kald?

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Arkitektur

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Veggene kan både lukke og åpne for omverdenen rundt oss

  2. KULTUR
    Publisert:

    – Alle som kritiserer alt nytt i Oslo, må ta seg en tur hit.

  3. OSLO
    Publisert:

    Munch brygge i Bjørvika vinner Oslo bys arkitekturpris

  4. OSLO
    Publisert:

    Her blir det forbudt å kjøre bil. Samtidig går debatten om Youngstorget.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Har du lagt merke til disse fasadene? Slik endrer Askeladden gatebildet i Norges største byer

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Statens viktige bygg bør ha en større rolle enn å skaffe noen raske kroner til statskassen