Kronikk

Kronikk: Kristendom taper plass, mens islam og alternativ spiritualitet vinner frem

  • Inger Furseth
I mediene har det skjedd en lignende innholdsmessig dreining som i politikken, der kristendom taper plass, mens islam og alternativ spiritualitet vinner frem, skriver kronikkforfatteren.
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den siste tiden har det vært medieoppslag om at nordmenn blir mer sekulære. Samtidig hevder flere at religion har gjort comeback i offentligheten.

Hva er egentlig tilfellet?

Disse spørsmålene danner utgangspunkt for en større nordisk undersøkelse av religionens rolle i offentligheten de siste tretti årene. Funnene fra Norge blir presentert i boken «Religionens tilbakekomst i offentligheten?», som utgis på Universitetsforlaget i disse dager.

Inger Furseth.

Det nordiske prosjektet gikk over fem år (2009-2014), engasjerte over 20 forskere, var basert på KIFO Institutt for kirke-, religions— og livssynsforskning, og finansiert av Nordisk samarbeidsnemnd for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning (NOS-HS). Den norske forskergruppen bestod av ni personer.For å svare på spørsmålene ovenfor gikk vi bredt til verks og samlet inn en rekke data på fire områder, noe som også kommer frem i bokens undertittel: «Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet».

Ingen klar trend av religionens comeback

På 1980-tallet antok mange sosiologer at samfunnslivet i hovedsak var sekulært, og en norsk studie viste at i perioden 1930-1980 ble religionen mer og mer privatisert.

Etter hvert hevdet flere at sekulariseringsteorien hadde feilet.

På hvilken måte er religion en del av den norske offentligheten i dag?

For å ta hovedkonklusjonen først, så fant vi ingen klar trend av religionens comeback i offentligheten.

For det meste fant vi kontinuitet, men også noen tegn på både sekularisering og økt religiøs synlighet.

Fra kristendom til religion i politikken

For å se om religionen har gjort et politisk comeback, analyserte vi politiske partiprogrammer og stortingsdebatter for perioden 1988-2008.

Vi fant ikke en entydig religiøs tilbakekomst i materialet, selv om det var tegn på at politikere i noe økende grad diskuterte religion «som problem».

Det mest slående funnet var at det hadde skjedd en innholdsmessig dreining, der kristendommen fikk mindre omtale mens religion generelt, og da spesielt islam, fikk mer oppmerksomhet.

Religion ble også koblet tettere til menneskerettsspørsmål. Debatter om religion har en lang tradisjon i Norge, som videreføres gjennom den perioden vi så på.

Religion – et perifert tema i mediene

På bakgrunnen av påstanden om religionens tilbakekomst forventet vi å finne at religion som tema hadde økt i mediene.

Analyser av flere dagsaviser og livsstilblader i 1988, 1998 og 2008 ga heller ikke ubetinget støtte til påstanden. Religionsdekningen var noe mer omfattende i 1998 og 2008 enn i 1988, slik at religion for så vidt var mer synlig.

Samtidig utgjorde religion en meget liten andel av det samlede stoffet.

Om ikke religion er ignorert, er den i alle fall et perifert tema.

I mediene har det imidlertid skjedd en lignende innholdsmessig dreining som i politikken, der kristendom taper plass, mens islam og alternativ spiritualitet vinner frem.

Mediene reflekterer slik det allmenne religionsmangfoldet, samtidig som mediene også er med og puster liv i mangfoldigheten.

Staten bidrar til religionens synlighet

Sekulariseringsteoretikere hevder at religionen i økende grad blir atskilt fra andre samfunnsinstitusjoner, slik som staten, og skyves over i privatsfæren. Skjer dette?

Det har vært en lang atskillelsesprosess mellom Den norske kirke og staten, som kulminerte med grunnlovsendringen i 2012, og som nok vil fortsette.

Det er imidlertid mange områder der staten fremdeles er involvert i Den norske kirke, så vel som de andre tros- og livssynssamfunnene. Spesielt har nok den økonomiske støtten mye å si for økningen i antall tros- og livssynssamfunn.

Slik bidrar staten til det religiøse mangfoldet og dens synlighet i offentligheten.

Utadvendte tros- og livssynssamfunn

Vi var også opptatt av tros- og livssynssamfunnene og deres ledere. Bidrar de til at religion blir mer synlig eller trekker de seg tilbake fra samfunnet?

Vi fant at siden 1970- og 80-tallet har det vokst frem en interreligiøs infrastruktur på nasjonalt nivå, der ulike dialoginitiativ utgjør en ny type religiøs offentlighet.

Vi intervjuet også nasjonale religiøse ledere, og intervjuene viste at ledernes engasjement i offentligheten dekker et langt bredere spekter enn før. Innen denne delen av sivilsamfunnet er religionen blitt mer synlig.

Religiøs kompleksitet

Vår konklusjon er at rettlinjede teorier om enten sekularisering eller religionens tilbakekomst i liten grad forklarer de endringene vi ser i Norge.

Vi omtaler heller Norge som et religionskomplekst samfunn, der ulike og motstridende tendenser av religiøs nedgang og synlighet skjer på samme tid og på ulike nivåer i samfunnet.

På den ene siden finner vi flere tegn på sekularisering. Det skjer en svekkelse av religionen i befolkningen. Det er også et økende skille mellom religion og stat, noe som kan tyde på at staten blir mer sekulær over tid.

På den andre siden er religionen blitt noe mer synlig i politikken og mediene de siste tiårene, selv om tendensene ikke er så sterke.

Statens støtte til tros- og livssynssamfunnene og fremveksten av den interreligiøse infrastrukturen bidrar også til å synliggjøre religion. Den religiøse kompleksiteten viser seg altså ved at religion fortsetter å få mindre betydning for individene og på samme tid blir noe mer synlig og offentlig.

Hvorfor finner vi så stor grad av kontinuitet?

Debatter og konflikter om religion er ikke nytt i Norge, og religion forsvant aldri fra offentligheten for så å ha et comeback. Tidligere var konservativ kristendom omstridt.

Nå har mediene gitt islam en skurkerolle, mens romslig kristendom blir regnet som «god religion» og alternativ spiritualitet som «feelgood».

Betyr økt synlighet av religion i offentligheten at den har fått større betydning for befolkningen?

Religion som tema i mediene og i politiske debatter trenger ikke nødvendigvis å bety utbredt religiøs tro og praksis i befolkningen. Snarere kan dette være tegn på uenigheter og konflikt om religion generelt, eller spesielt om konservative religiøse former.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også

  1. Prest skriver: Gi meg en kirke å puste i. Vis meg en åpen Gud!

  2. Vi har et hjerte for våre jødiske landsmenn

  3. Anne Sender i kronikk: Religionsdialog hjelper oss å mestre mangfoldet

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Religion