Kronikk

Karantene for søknader til Norges forskningsråd | Bjerke og Brekke

  • Torkel Brekke, Professor, PRIO, Civita og Christian H. Bjerke, Direktør, Simula Garage, Simula Research Laboratories AS
Den nye direktøren i Norges forskningsråd, Jon Arne Røttingen, innleder fredag på et frokostmøte ved Universitetet i Bergen sammen med tenketanken Civita. Tema er hvordan Forskningsrådet kan legge til rette for at norsk forskning blir bedre. Her fra et møte i 2015 da han som leder av Folkehelseinstituttet debatterte folkehelse sammen Fotballforbundet og BAMA i regi av Gunhild Stordalens Eat.Move.Sleep.

Terskelen for å sende inn søknader til Norges forskningsråd bør heves. Det kan øke kvaliteten på søknadene og frigjøre forskningsressurser.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Vi er jo søkende mennesker», sa en kollega en gang. Han var ikke særlig spirituelt anlagt: Uttalelsen var et hjertesukk over nok en søknad til Norges forskningsråd med avslag til tross for gode fagfellevurderinger. Det er ingen tillitskrise mellom forskere og Norges forskningsråd. Rådets brukerundersøkelse fra 2014 viste at forskere jevnt over er fornøyde med hvordan rådet fungerer. Likevel pipler det jevnlig frem misnøye med hvordan søknader om penger til forskning behandles.

En del av frustrasjonen henger sammen med at det er mange søknader og lav innvilgelsesprosent, spesielt i FRIPRO, den viktigste pengepotten for forskerinitierte prosjekter og grunnforskning.

– Statusen til egen forskning primært skal knyttes til publikasjoner og andre resultater av forskningen, uavhengig av hvordan forskningen finansieres, skriver Torkel Brekke og Christian H. Bjerke.

Sløsing med ressurser

Produktivitetskommisjonens andre rapport (NOU 2016: 3) pekte på problemet med at et stort antall fremragende søknader ikke får støtte, mens et betydelig antall prosjekter av middels kvalitet ble innvilget (s. 89-90). Den ferske områdegjennomgangen av Norges forskningsråd peker på samme problem, at mange svært gode søknader – altså de med karakter 6 eller 7 på en skala fra 1 til 7 – ikke får støtte (s. 43). Dette er sløsing med ressurser, og rapporten foreslår tydelige grep for å bøte på dette.

NIFUs rapport om forskernes tids- og ressursbruk for søking til forskningsrådet (NIFU-rapport 2016:43) påpeker at det er rom for forbedring i søknadsprosessen fra forsker til forskningsråd.

Det er tre endringer mange forskere mener burde gjøres.

  • For det første kan det innføres en prekvalifiseringsrunde hvor forskere sender inn en enkel skisse. Bare hvis skissen får støtte, utarbeides detaljerte planer.
  • For det andre kan Forskningsrådet klarere formidle vurderingskriterier og premisser i utlysninger.
  • For det tredje bør man fjerne overflødige punkter i malen for prosjektbeskrivelsene.

Det finnes også andre tiltak, men poenget er at søknadsprosedyrer kan gjøres tydeligere og mer forutsigbare.

EU-søknader

De to sistnevnte kan uten videre innføres, men forslaget om trinnvis søknad med enkel skisse, som har sterkest støtte blant forskere, er dårlig. En slik ordning ville føre til større ressursbruk i søknadsbehandlingen hos Forskningsrådet. Og hvis man skulle levere en betydelig kortere skisse enn dagens søknader, ville det ikke være mye igjen å vurdere for eksterne eksperter. Maksimal lengde på prosjektbeskrivelser i dag er typisk ti sider (Forskerprosjekt) eller 15 sider (Toppforsk). Dette er allerede ganske kort tatt i betraktning at prosjektene ofte er omfattende og midlene det søkes om betydelige. Prosjektbeskrivelser til EU må gjerne være flere ganger så lange. Forskningsrådet selv mener for øvrig at man er i ferd med å komme frem til gode løsninger på utfordringene i prosessen kalt Forskningsrådet 3.0.

Vil heve terskelen

Vi mener at antallet søknader som sendes til Forskningsrådet bør reduseres. Karantene for forskere som sender inn svake søknader kan være veien å gå for å få til det. En slik ordning er åpenbart kontroversiell. Bransjebladet Forskerforum omtalte nylig karantene som «svartelisting» (17. januar). Men vi tror karantene kan ha positive virkninger, og slik ordning benyttes allerede av det Europeiske forskningsrådet ERC.

Dette vil heve terskelen for å sende inn søknader som ikke er tilstrekkelig bearbeidet, det vil sannsynligvis føre til lavere antall søknader hvert år, og det vil dermed redusere presset på Norges forskningsråd.

Midlene man sparer på søknadsbehandling kan brukes til å finansiere flere prosjekter.

Vi kan også forvente en økning i tilslagsprosenten som følge av færre innsendte søknader.

Karakter 5 på skalaen

Konkret foreslår vi at det innføres et gulv ved karakter 5 på kriteriet vitenskapelig kvalitet; skalaen går som nevnt fra 1 til 7. Vi vil understreke at dette ikke gjelder hovedkarakteren, som er en samlet vurdering, men kun vurderingen om det vitenskapelige innholdet. Dersom det vitenskapelige panelet gir karakteren 4 i vitenskapelig kvalitet, foreslår vi at forskere får karantene til å søke FRIPRO som prosjektleder i ett år. Man kunne kanskje tenke seg lengre karantene dersom karakteren er 3 eller lavere, men vi ser selvsagt også mulige problemer her.

Hensikten er å heve terskelen for å sende inn svake søknader.

Karakterkravet knyttet til faglig kvalitet vil også kunne føre til at forskere får et incentiv til å engasjere kolleger og støttetjenester i fagmiljøet enda sterkere når en søknad skal sendes. Dette kan ha positive effekter: Søknadene som utvikles vil ha større forankring i det lokale fagmiljøet, og de vil ha høyere kvalitet.

Avklare forventninger

Men en innstramming for å redusere antall svake søknader krever sannsynligvis at mellomledere ved institusjonene makter å prioritere mellom skisser til søknader fra forskerne, og ikke overlater spørsmål om prioriteringer til Forskningsrådet. At det ligger en mulig kilde til misnøye og konflikt her, er åpenbart: En forsker som bes arbeide mer med en søknad før innsending, og kanskje om å utsette søknaden, vil kunne oppleve dette som et overtramp mot forskningens frihet. Men her tror vi det trengs en bedre avklaring om forventninger.For ikke alle forskere skal bruke tid og krefter på å søke eksterne midler, i hvert fall ikke til stadighet.

Norge har sjenerøse grunnbevilgninger til universitets – og høyskolesektoren. Masse forskning av høy kvalitet skal utføres innenfor rammene av disse grunnbevilgningene.

Dette er egentlig en selvfølge – en banalitet – men poenget overses ofte fordi forskernes status i stadig større grad knyttes til evnen til å innhente eksterne midler.

Vi synes statusen til egen forskning primært skal knyttes til publikasjoner og andre resultater av forskningen, uavhengig av hvordan forskningen finansieres.

Når også institusjoner med stor grunnbevilgning måles i hvor mye eksterne midler de henter inn, får dette konsekvenser for hvordan den enkelte forsker blir vurdert, og for hvordan hun vurderer seg selv.

Vi synes statusen til egen forskning primært skal knyttes til publikasjoner og andre resultater av forskningen, uavhengig av hvordan forskningen finansieres.

Nye nettverk og relasjoner

Men så er det verdt å huske at det å være et søkende menneske har positive effekter i seg selv. NIFUs rapport om ressursbruk peker på at mange forskere slett ikke opplever søknadsskriving som borkastet selv om de ikke får tilslag på søknaden sin.

I arbeidet med søknadene dannes nemlig nye faglige nettverk og relasjoner, som munner ut i både prosjekter og publikasjoner.

Arbeid med søknader bidrar til faglig utvikling og samarbeid, som igjen gir gode ideer til nye prosjekter. Og til nye og bedre søknader.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Høy vitenskapelig kvalitet er en forutsetning for nytte | Ole Petter Ottersen | Dag Rune Olsen | Gunnar Bovim

  2. Forskningsmidlene blir bare tilsynelatende tildelt etter fri konkurranse | Erik Stänicke og Arne Johan Vetlesen

  3. Det er en myte at norske forskere kaster bort mye tid på å konkurrere om forskningsmidler | Sveinung Skule | Espen Solberg

Les mer om

  1. EU
  2. Forskerforum