Kronikk

Vi menn er mulige overgripere. Det er ikke til å komme fra | Thorgeir Kolshus

  • Thorgeir Kolshus
    Seksjon for flerkulturelle studier, Høgskolen i Oslo og Akershus

Hvis menn ikke gis rom til å bidra med annet enn erklæringer om skam, støtte og sympati, blir det vanskelig å bygge videre på frustrasjonen som satte det hele i bevegelse, skriver kronikkforfatteren. Bildet er fra #metoo-markeringen foran Stortinget i oktober. Foto: Stein Bjørge

Vi menn er problemet. Derfor er vi også en stor del av løsningen. For at virkningene av #metoo skal bli varige, må vi på banen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Her om dagen hadde jeg en liten heureka-opplevelse. Jeg hadde nettopp tatt imot en kvinnelig student for veiledning og var i ferd med å lukke døren, slik jeg har gjort tusen ganger før. Men da jeg strakk meg for å skru på det røde lyset som forteller at jeg ikke vil forstyrres, var det noe i meg som sa stopp: «Hvordan oppfattes akkurat det du gjør nå av hun som nettopp har satt seg i sofaen?» Det var da jeg innså at #metoo-kampanjen også har festet seg i ryggmargen.

Det er ikke så ofte at en middelaldrende vaneherdet kropp tar konsekvensene av det mangslungne budskapet et like middelaldrende sinn har registrert. Kroppens fornuft er av en annen karakter enn hodets. At de ofte trekker i forskjellig retning, vet de fleste som har forsøkt å slanke seg. Men de gangene de begge deler samme innsikt, ligger det meste til rette for varig endring.

Likestillingskampen satte mannen fri

Før jeg går videre, skylder jeg å gjøre alle dere som ikke er menn oppmerksom på et mannesærtrekk: Vi opplever sjelden oss selv som tilhørende gruppen ‘menn’. Så når noen trekker det intellektuelt makelige «typisk privilegerte hvite menn»-kortet for å marginalisere et synspunkt de er uenige i, vil det som oftest prelle av som vann på gåsa.

  • Aftenpostens politiske redaktør Trine Eilertsen: Gapestokken ble aldri en del av #metoo - i Norge

Årsaken er å finne i det som faktisk er et mannsprivilegium, nemlig at vi slipper å kjenne oss ansvarlige for andre menns holdninger og handlinger. Denne fordelen må tilskrives likestillingskampen, som først og fremst har satt mannen fri, slik at vi hver for oss kan utforme våre manns-, fars- og partnerroller med det som i historisk forstand er en frihet uten sidestykke. Det alle andre enkeltmenn gjør, får være opp til dem. Selv sysler jeg med mitt. Og vi er alle like unike.

Selv om en av våre store friheter er å slippe å føle på et ansvar for andre menns handlinger, må vi innse at drittsekkene likevel angår oss

Det er også derfor den fysiske reaksjonen på kontoret her forleden ble en slik tankevekker. For selv om jeg er ett hundre prosent sikker på at det er ett hundre prosent trygt å være kvinne på mitt kontor, også når døren er lukket og rødlyset står på, og inntil nylig ville blitt forurettet (eller, når sant skal sies, regelrett forbannet) hvis noen hadde antydet noe annet, innser jeg nå at jeg likevel ikke kan insistere på å være ‘Thorgeir’ uten også å bli regnet med til gruppen ‘menn’. Og vi menn er mulige overgripere. Det er rett og slett ikke til å komme fra.

Altfor mange kvinner må tenke det verste for sitt eget beste

Drøy påstand? Kanskje. Og frem til for noen uker siden ville jeg blitt provosert av den. Uten å si det høyt, selvsagt, for jeg har fremdeles privilegiet å ikke være en av ‘menn’ og slipper derfor å føle meg truffet eller forulempet på andres vegne.

Men #metoo har vist at selv om jeg ikke tenker på meg selv som hjemmehørende i kategorien ‘menn’, kan jeg ikke forvente at kvinner flest lar være å gjøre det.

Jeg er overbevist om at det store flertallet av kvinner finner det lite sannsynlig at akkurat jeg skulle være et svin, ei heller lederen som synes akkurat du er så viktig for selskapet, eller treneren som ser at du har en så lovende fremtid bare du jobber med den detaljen, eller professoren som uttrykte en slik begeistring for masterprosjektet ditt. Men likevel er følgene av å ha uflaks så store at altfor mange kvinner vil måtte tenke det verste for sitt eget beste.

Drittsekkene angår oss

Helt nytt er jo ikke dette for oss. I likhet med mange andre menn, velger jeg rutinemessig motsatt fortau når jeg går bak en kvinne nattestid. Men #metoo har vist oss at overgrep fra menn ikke er forbeholdt de sene kvelds- og nattetimer. De kan ramme også i de mest hverdagslige situasjoner. Dette former mange kvinners forventninger til hva menn er troende til å gjøre.

Vi skal aldri tillate at gutta blir et safe space for drittsekker.

Så selv om en av våre store friheter er å slippe å føle på et ansvar for andre menns handlinger, må vi innse at drittsekkene likevel angår oss – fordi de bidrar til en kronisk årvåkenhet som begrenser mange kvinners omgang med lederen, treneren, professoren og alle oss andre, som ikke har andre motiver enn å være til stede for en ansatt, en spiller, en student eller en venninne, eller bare slå av en prat med henne vi sitter ved siden av på bussen.

Den begrunnede skepsisen mange kvinner møter menn med, på grunn av tilstrekkelig mange råtne epler, innskrenker samhandlingsrommet for oss alle.

Også på dette punktet sammenfaller altså samfunnsinteresse med egeninteresse. Ingen er frie før alle er frie.

Vi må bli mer brysomme og forbanna

Så det er og blir et manneansvar å reagere på rasshøleri hvor enn vi møter det. Og for at vi med troverdighet skal kunne fronte #ikkeallemenn, #bramann og andre reaksjoner på #metoo, må vi begynne å være mer brysomme og legge oss mer opp i hva andre menn gjør.

Når unnskyldningen for en halvt spøkefull trussel om voldtekt av trettenåringer er at man bare hadde «jazzet litt med gutta», skal vi selvsagt bli forbanna! For gutta gjør ikke sånn. Og vi skal aldri tillate at gutta blir et safe space for drittsekker.

Så lenge vi tar tak i slikt, kan vi også forvente å bli tatt med i debatten om hvordan #metoo skal gå fra spontanbevegelse til nye omgangsformer. Den håper jeg inderlig blir bredere, mer nyansert og mer preget av forståelsesbegjær og innlevelsestrang enn tilløpene vi har sett så langt.

Jeg skjønner godt at enkelte er rasende og mener menn bør ha skamvett nok til kun å lytte når ofrene taler. Men dette er for viktig til at mikrofonen skal være forbeholdt de sinteste. Lærdommen fra #jegharopplevd-kampanjen for et par år tilbake, er at hvis menn ikke gis rom til å bidra med annet enn erklæringer om skam, støtte og sympati, blir det vanskelig å bygge videre på frustrasjonen som satte det hele i bevegelse. For lik det eller ei, så lenge vi menn er problemet, er vi også en del av løsningen.

Alle må tåle å bli tråkket på tærne

Så når Joacim Lund og Arne Berggren på litt keitete mannevis lufter enkelte motforestillinger og peker på noen nyanser, bør det møtes med kritisk nysgjerrighet snarere enn idiotforklaringer. Ingen skal tåle å få en uinvitert hånd på låret.

Men alle må tåle å bli tråkket på tærne. Hvis menn kvier seg for å komme på banen fordi vi opplever at våre perspektiver ikke er velkomne, vil også #metoo-kampanjen renne ut i sanden. Da vil vi ha gått glipp av en enestående mulighet til å utvide handlingsrommet for oss alle. Og det er det likestilling dreier seg om.

Interessert i å lese flere debattinnleggog kommentarer om #metoo? Her er noen forslag:

Les mer om

  1. #metoo
  2. Overgrep