Kronikk

Kan folkemord forhindres? | Hjeltnes og Stensrud

  • Guri Hjeltnes
    Direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)
  • Ellen Stensrud
    Forsker, HL-senteret
Rohingyaer kollapser på stranden etter å ha flyktet i en liten trebåt høsten 2017.

Rohingyaene utgjør nå verdens største statsløse gruppe.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ett år etter fordrivelsen av rohingyaene fra Myanmar har en uavhengig granskingskommisjon nedsatt av FNs menneskerettighetsråd konkludert: Myanmars militære ledere må etterforskes for folkemord. Kunne rohingyaenes skjebne vært forhindret?

Denne uken møtes ledende eksperter på Holocaustsenteret i Oslo for å diskutere dette vanskelige spørsmålet: Kan folkemord og massevold forebygges?

Det er 70 år siden FNs Folkemordkonvensjon ble utformet, som en reaksjon mot grusomhetene som ble begått under Holocaust. Er Folkemordkonvensjonen fra 1948 nyttig i dag? Er det mulig å forebygge varslede folkemord? Finnes det noen typiske risikofaktorer? Kjenner vi til eksempler på vellykket forebygging og nedtrapping av vold? Vi må se bakover og prøve å lære av disse.

Guri Hjeltnes.

Over 700.000 rohingyaer ble fra august 2017 drevet ut av Myanmar. Sammen med over 200.000 som allerede hadde flyktet til Bangladesh, utgjør disse nå verdens største statsløse gruppe. Behovene i det som nå er verdens største flyktningleirer i det østlige Bangladesh er akutte og massive.

FN-granskernes rapport markerer en ny omdreining i diskusjonen om rohingyaenes skjebne. Vi får stadig mer dokumentasjon på systematikken i overgrepene og omfanget av konkrete forbrytelser som voldtekt og massedrap. Med denne typen dokumentasjon kommer folkemordbegrepet stadig oftere opp, og kravene om straffeforfølgning blir mer høylytte. Men fordømmelser, straff og sanksjoner vil ikke gi livet tilbake til dem som er blitt drept eller mistet alt.

Ellen Stensrud.

En varslet krise

Katastrofen som har utspilt seg i Rakhine-staten i Myanmar, har vært tydelig varslet. Etter en voldsbølge i 2012 er det kommet omfattende rapporter om de grusomme forholdene som rohingyaene har levd under.

Mange har for eksempel vært internert i det som er blitt omtalt som konsentrasjonsleirer. Etter en flyktningstrøm fra området i 2015, varslet flere organisasjoner om et mulig folkemord mot gruppen, samtidig som Myanmar forberedte seg på valg. I 2016 eskalerte krisen.

De fleste som har fulgt landet, har ikke vært særlig overrasket over at et angrep mot politistyrker fra en militant rohingyagruppe ble møtt med massiv og brutal gjengjeldelse.

Aung San Suu Kyi.

Fra krisen eskalerte etter 25. august 2017, gikk det fort. Flere hundre tusen mennesker flyktet bare i løpet av noen uker. Det er ingen tvil om at rohingyaene ble utsatt for grove og systematiske overgrep fra burmesiske militære og sikkerhetsstyrker. Likevel reagerte burmesiske myndigheter med fornektelse, tydeligst eksemplifisert ved Aung San Suu Kyis uttalelser.

En forfulgt minoritet

Det er en sterk antipati mot den muslimske minoriteten i det overveiende buddhistiske Myanmar. Rohingyaene er ikke ønsket av majoriteten av folket, og militæret har lenge uttrykt et ønske om å drive dem ut fra landet. Hatretorikk mot gruppen er utbredt. Dynamikken rundt demokratiseringen har gitt et ytterligere motiv for hæren, som bruker kampanjen mot rohingyaene for å styrke sin politiske posisjon.

Rohingyaer demonstrerer i en flyktningeleir i august 2018.

Da Myanmars militære styrker for ett år siden igangsatte sin operasjon mot rohingyaene, var det antagelig allerede for sent: Utdrivelsen av rohingyaene gikk ubegripelig fort. Tregheten i det internasjonale systemet, enten det gjelder økonomiske sanksjoner eller annen form for inngripen, gjorde det nærmest umulig å reagere før de aller fleste var fordrevet fra rohingyaenes kjerneområder.

Sanksjoner vil for øvrig ha begrenset effekt, ettersom burmesiske myndigheter i stedet finner støtte i viktige regionale land som Kina, India og Singapore. ASEAN har, etter noen soloutspill fra Malaysia, sluttet rekkene og stått tydelig på prinsippet om ikke-intervensjon.

Manglende press

Ut over målrettede økonomiske sanksjoner mot enkeltpersoner i militæret, er det i praksis vanskelig å se for seg en kraftfull inngripen overfor Myanmar. Det hadde vært større mulighet for press fra vestlige aktører under den politiske åpningen av Myanmar i tiden mellom 2011 og valget i 2015. Det var den gang nok av advarsler om rohingyaenes problemer, særlig deres mangel på statsborgerskap.

Men Myanmars vestlige støttespillere valgte å heve sanksjonene mot Myanmar uten å stille ultimatum på vegne av rohingyaene. Støtte til demokratiseringsprosessen var det fremste siktemålet, krisen for rohingyaene fikk ikke overskygge dette.

Ti rohingyaer er bundet i en landsby høsten 2017.

Det har også vært vanskelig å påvirke Myanmar gjennom diplomatisk press. Det er et anstrengt forhold mellom internasjonale aktører, som FN, og Myanmar. Å fronte rohingyasaken har vært en sikker måte å gjøre dette forholdet enda verre på, i en periode der mange ønsket tilgang til landet for å støtte den politiske åpningen. Gitt den dype antipatien mot rohingyaene i Myanmar, er det lite sannsynlig at en mer konfronterende linje ville endret politikken ovenfor denne folkegruppen. Snarere ville nok et slikt press styrket en utbredt motvilje mot vestlig innblanding og knyttet landet enda sterkere til Kina.

Vanskelig å forebygge

To forhold har altså bidratt til at det har vært så vanskelig å forebygge rohingyakrisen: Det er for det første nærmest fravær av opposisjon mot rohingyapolitikken internt i landet. Internasjonale aktører som ønsker å fremme rohingyaenes sak, har ikke hatt noen å spille på nasjonalt. For det andre er ikke det internasjonale samfunn forent i kritikken av Myanmar, og Myanmars nærmeste støttespiller i denne saken, Kina, har vetomakt i Sikkerhetsrådet.

Så lenge det ikke er en hjemlig opposisjon, og ingen enighet internasjonalt om inngripen, sanksjoner eller straff, mister forsøk på å påvirke mye av sin kraft. Myanmars mektige militære, som er ansvarlige for fordrivelsen av rohingyaene, er hevet over politisk kontroll.

Disse nedbrente landsbyene tilhørte rohingyane.

Rohingya-krisen illustrerer hvor vanskelig det kan være å forebygge massive menneskerettighetsbrudd når en krise er blitt akutt. For å kunne forebygge, må vi ha kunnskap om risikofaktorer, om erfaringer med de-eskalering og forsoning, og om hvordan man bygger gode samfunnsinstitusjoner lenge før folkemord er et faktum.

Les også:

Les også

  1. Aftenposten mener: Aung San Suu Kyi har sviktet

  2. Myanmar bruker falske bilder i ny propagandabok om rohingyaene

  3. Reuters-journalister dømt til syv års fengsel

Les mer om

  1. Myanmar
  2. Rohingya
  3. Folkemord
  4. Aung San Suu Kyi