Kronikk

Bistand er ikke nok, næringslivet må med | Paul Collier og Kjell Roland

  • Paul Collier, professor, University of Oxford og Kjell Roland, adm. direktør i Norfund

Skal verden lykkes med å løfte mennesker og samfunn ut av fattigdom, må det skapes bedrifter som gir varige inntekter og arbeidsplasser i utviklingslandene, skriver kronikkforfatterne. Bildet viser et såkalt call center i Senegal. Ben Curtis / AP / NTB scanpix

Når vil «utviklingsfornekterne» godta at Afrika kan vokse seg ut av fattigdom?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den norske bistandsindustrien er opptatt av alt annet enn økonomisk vekst og arbeidsplasser. Det kan virke som om sentrale aktører i bistandsindustrien ikke har tro på at Afrika kan vokse seg ut av fattigdommen.

Å skape nye arbeidsplasser er jobb nr. 1 for å nå målene om fattigdomsreduksjon. Det kjenner vi fra norsk historie, og behovet for jobber i dagens utviklingsland er enormt. Mer enn 600 millioner nye arbeidsplasser må skapes innen 2030 – bare for å imøtekomme befolkningsveksten i verdens utviklingsland. Det er enighet i bistandsindustrien om at jobbskaping er viktig. Likevel har vestlig bistand få tiltak direkte rettet mot dette.

Paul Collier, professor ved University of Oxford

Bakgrunnen for mye av dagens bistandsdebatt er ulik forståelse av begrepet utvikling. Det er prisverdig at idealister i nord ønsker å være medmennesker og gjør tiltak for å hjelpe fattige i sør. Veldedighet og empati ligger heldigvis i menneskets natur. Problemet med dagens bistand er at den er innrettet mot nesten alle andre sider ved menneskelig utvikling enn økonomisk vekst og jobbskaping.

Arbeidsplasser som gir varige inntekter

Skal verden lykkes med å løfte mennesker og samfunn ut av fattigdom, må det skapes bedrifter som gir varige inntekter og arbeidsplasser i utviklingslandene. Det handler om å styrke privat sektor, investere i bedrifter, veier og annen infrastruktur, utvikle markeder, kraftforsyning og en fungerende finanssektor. Her er det arbeidslinjen det handler om, ikke veldedighet. Det var slik Norge lyktes på 1800- og 1900-tallet.

Kjell Roland, administrerende direktør i Norfund

FNs bærekraftsmål understreker nettopp næringslivets betydning for fattigdomsbekjempelse. Slagordet etter Addis-konferansen i 2015 om fremtidens bistand var «from billions to trillions». Slagordet henspiller på at bistand alene ikke er nok. Bistand må brukes som en katalysator for at næringslivet skal kunne investere i utviklingsland. Vår påstand er at uten næringslivet på laget er vi dømt til å tape fattigdomskampen.

Verdens ledere forsto dette i 2015. Overraskende lite har skjedd i vestlig bistand for å følge opp Addis-konferansen.

Utviklingsfornektere

Det er særlig tre utfordringer som hindrer nødvendig satsing: Den første er bistandsindustriens grunnleggende ønske om å drive med veldedighet, kombinert med generell motstand mot kommersielle krefter i privat sektor.

Det kan se ut som at mange aktører i bistandsindustrien ikke har tro på at det er mulig for Afrika å vokse ut av fattigdommen. Vi kaller dem «utviklingsfornektere» – de foretrekker å kopiere våre institusjoner og verdier sammen med midlertidige, lindrende løsninger fremfor kommersielle initiativ som skaper reell verdiskapning på utviklingslandets egne premisser.

Utviklingslandene må også spare selv

Andre utfordring er fattige lands manglende vilje til selv å gjøre det som må til, herunder bygge nødvendig infrastruktur og reguleringer, samt kultur for sparing.

Les også

Slik vokste Sør-Korea ut av fattigdom | Knut Thonstad

Skal man lykkes, må kapital tilføres, men landene må også spare selv. De må være villige til å ofre noe nå for å bli kvitt fattigdom i fremtiden. Utviklingen i Kina, Brasil, Mauritius og andre land illustrerer dette. Økonomisk vekst ble skapt av landene selv gjennom sparing og investering i infrastruktur og næringsliv. I Kina var sparingen rundt 50 prosent, selv da landet var i dyp fattigdom.

Økende risikofrykt

Tredje hovedutfordring er økende skepsis og risikofrykt i vestlig finanssektor mot å investere i fattige land. Vesten kan bidra med storskalainvesteringer som bringer kapital, kompetanse og ledelsesressurser til fattige land. Men statistikk viser at vestlig næringsliv nå trekker seg tilbake fra de fattigste landene.

Vestlige banker er på vei ut av Afrika sør for Sahara, og direkte utenlandsinvesteringer i enkeltbedrifter går ned, særlig i de fattigste landene. Noe er helt galt. Dette er motsatt av det som det internasjonale samfunnet er enige om må til for å løse klima- og fattigdomsproblemene.

En langsiktig og gradvis prosess

Vestlig utviklingspolitikk må forstå at utvikling er en langsiktig prosess som må skje gradvis – steg for steg, og komme nedenfra. Det å vedta ambisiøse krav og standarder til menneskerettigheter og til miljø og sosiale standarder (ESG) i «våre» fora, bidrar ikke i seg selv til utvikling. Tvert imot kan de skremme vekk interesserte investorer.

Les også

Hjelpen øker, men krisene vokser fortere | Ine Eriksen Søreide og Nikolai Astrup

I de fattigste landene er det umulig å imøtekomme alle behov med en gang. Ser vi på land som Kina, Bangladesh – og nå Etiopia – så finnes det ingen «quick fix» for å skape utvikling. Bedrifter og infrastruktur bygges steg for steg. Dagens internasjonale standarder er målet man må arbeide mot. De kan ikke kreves fra dag én.

I de fleste land i Afrika arbeider 80 prosent i uformell sektor, uten noen rettigheter når det gjelder HMS. Mindre enn 10 prosent jobber i bedrifter med vestlige standarder som pensjon og sykelønnsordning. I de fattigste og mest sårbare statene mangler nesten alt av infrastruktur og reguleringer som bedrifter trenger for å kunne etableres og vokse. Utvikling består i gradvis å flytte folk fra uformell til formell sektor og over tid løfte standardene de jobber under.

Vestlig finansindustri må inn

Hva skal til? For det første må bistandsindustrien gå i seg selv og jobbe oppriktig og målrettet sammen for å skape jobber – mange jobber. Utviklingsfinansieringsinstitusjoner som norske Norfund og britiske CDC er brikker som kan bygge bro mellom bistandsindustrien og privat sektor. Og mellom vestlig finanskapital og behovene i fattige land. CDCs portefølje består av 1200 bedrifter og 1,2 million arbeidsplasser i Afrika og Sør-Asia. Norfunds portefølje har i dag 292.000 arbeidsplasser, og analyser viser at 64 prosent av bedriftene økte arbeidsstyrken mens Norfund var eier.

Problemet med dagens bistand er at den er innrettet mot nesten alle andre sider ved menneskelig utvikling enn økonomisk vekst og jobbskaping.

For det andre må vestlig finansindustri overbevises om å investere mer i utviklingsland. De må få anledning til å lære av erfaringene som utviklingsfinansieringsinstitusjonene bygger opp, få støtte til å håndtere risikoen de tar og aksept fra bistandsaktørene for at det tar tid å utvikle en bedrift i så underutviklede markeder.

Det er mulig å bekjempe fattigdom

De siste to–tre tiårene har mange land vist at det er mulig. Bistanden må lære av land som lykkes og avvikle ideologiske motforestillinger mot næringslivet. Norges egen historie har vist at man må bygge stein på stein, og at ingen land kan lykkes i kampen mot fattigdom uten å lykkes med arbeidslinjen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Næringsliv
  2. Fattigdom
  3. Bistand
  4. Risikokapital
  5. Afrika

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, mandag 3. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. mars

  3. VERDEN

    Advarer mot «fattigdomstsunami» som følge av pandemien

  4. DEBATT

    Kort sagt, søndag 16. september

  5. ØKONOMI

    Sikkerhetsekspert om Norfund-svindelen: – Disse pengene er ikke lenger i Mexico

  6. VERDEN

    Ny Norad-rapport: Dobling i antall sultende etter koronapandemien