Kronikk

Russland må tape denne krigen

  • Jonathan Littell
    Jonathan Littell
    Forfatter og filmprodusent
Et veggmaleri av Vladimir Putin i Beograd er blitt vandalisert etter Russlands angrep på Ukraina.

Det totale sammenbruddet av Putins regime er den eneste veien til fred for oss, akkurat som med Hitlers tredje rike.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I noen tid nå har vi hørt en deprimerende liten tone vokse seg større fra alle sider: Ukrainerne oppfører seg ikke rimelig, Nato går for langt, vi må tenke på inflasjonen, og fremfor alt må vi være forsiktige med Putin.

Den tydeligst uttrykte formuleringen av denne tenkemåten kommer fra Henry Kissinger, som sist måned i Davos hevdet at Ukraina måtte akseptere å gi fra seg landområder eller risikere «en ny krig [av Nato] mot Russland».

I Tyskland, der Olaf Scholz’ regjering somler med å levere lovede våpen til Ukraina, tror en del av den politiske klassen åpenbart at løsningen på Tysklands energiavhengighet av Russland ikke er å få til en nokså smertefull slutt på den, men å lukke øynene og i all stillhet returnere til dens dystre bekvemmelighet.

Hva angår Emmanuel Macron, leder han nå bandet «Russland må ikke ydmykes», som han nylig uttalte til et panel av journalister.

For en kolossal feiltagelse. Og for et tegn på svakhet og mangel på strategisk visjon, noe Vladimir Putin ikke vil nøle med å utnytte på alle mulige måter.

Putin tror på seier

Som en russisk milliardær som står Kreml nær, nylig fortalte gravejournalisten Catherine Belton, tror Putin allerede at «Vesten vil bli utmattet ...», og at han «vil vinne i det lange løp».

For å fremskynde vår kapitulasjon bruker han alle midler han har til disposisjon: maksimalt press på prisene på olje og gass, destabilisering på Balkan, og utpressing via mangel på korn som allerede er i ferd med å utløse en stor katastrofe i Afrika og kan komme til å skape en ny flyktningkrise.

For ikke å snakke om de kjernefysiske truslene som Putin stadig gjentar som om han faktisk var rede til – på bekostning av egne ambisjoner og overlevelse – å dra verden og Russland rett ut i utslettelsen. Fordi til tross for hans første overraskelse over det raske og koordinerte svaret fra Vesten på invasjonen av Ukraina, setter Putin nok en gang hele innsatsen på den langsiktige virkningen, på splittelse innen Europa, og særlig på Vest-Europas svakhet og tydelig manglende evne til å forstå Russlands imperiale fantasier.

Løgn som redskap

For Putin, som for hans utenriksminister Lavrov, var løgn kjernen av treningen de gjennomgikk, et helt naturlig redskap. Dialog tjener for ham bare til å samle seg fordeler og flytte brikkene fremover, før han går videre og setter inn den makten som trengs.

En forhandling eller avtale, som Minsk-avtalene fra 2015 som skulle få slutt på konflikten i Donbas, er bare øyeblikk brukt for å sikre en fordel inntil det kommer en mulighet til å sikre nye fordeler. Det er slik det fungerer.

Å tro, som Kissinger, at vi kan returnere til status quo ante, er en total feilbedømming. Å tro at noen kan overbevise Putin om å begynne forhandlinger i god tro og at han (endelig!) kunne holde løftene sine, er rett og slett latterlig.

Hvis vi ikke hadde vært så maktesløse, så forsiktige, så blinde, hvis vi hadde begynt med å bevæpne Ukraina i 2015 eller satt ut Nato-tropper på ukrainsk jord, selv om det bare var for å lære opp militære, så ville Putin – som bare forstår en lov: de sterkestes rett – aldri ha risikert denne krigen. Hvis vi tillater at han får bare en liten fordel av den, bereder vi grunnen for den neste.

Skammelig syting over bensinpriser

I flere tiår nå har europeiske land, blant annet Tyskland, overlatt energisikkerheten sin til Moskva. I 40 år har vi ignorert advarslene fra klimaforskere, fire tiår hvor vi kunne ha kvittet oss fullstendig med fossilt brensel.

Bare siden krigen startet har Russland mottatt 93 milliarder euro for sin eksport av fossilt brensel, størstedelen av disse euroene kom fra EU. Det er to og en halv ganger så mye som de 37 milliardene euro USA har lovet Ukraina. Nå klager vi på bensinprisene og ser allerede etter en utvei. Det er skammelig og skandaløst.

I Ukraina er også bensinen dyr, og køene foran pumpene er endeløse. Men ingen klager. Det ukrainerne ønsker seg, er ikke billigere bensin, men våpen og ammunisjon for å slå tilbake angriperne, frigjøre byene sine og ta tilbake tapte områder. Og de har rett.

Kan ikke bli som før

Da han invaderte Ukraina, snudde Putin opp ned på verdensordenen etter andre verdenskrig. Håpet om at bitene kan limes på plass igjen, er en illusjon. Når de konfronterer verden, bjeffer Putin og klikken hans uten stans fordi det er deres vanlige måte å drive business på, men innad vurderer de nøye realiteten i maktforholdene og kalkulerer kaldt konsekvensene av disse.

Da ukrainerne gjennom sin ubøyelige motstand blokkerte den russiske offensiven mot Kyiv, trakk Putin troppene tilbake. Dermed fikk verden se omfanget av grusomhetene hans «frigjøringshær» hadde påført sivilistene i Butsja, Horenka, Motyzhyn og mange andre byer.

Da Mykolajiv ved egen motstand stanset offensiven fra Krym mot Odesa, måtte Putin i det minste midlertidig oppgi å innta den berømte havnebyen.

Nå når han endelig er blitt klar over hvor svak hans dårlig trente og fullstendig korrupte hær er når den står overfor hypermotiverte og vestlig utstyrte ukrainske militære styrker, konsentrerer han hele styrken om Donbas og utplasserer luftvåpenet og tungt artilleri for å jevne by etter by med jorden, den eneste måten han nå har igjen å krige på.

Putin er en mann som i det tjueførste århundret fører en krig fra det tjuende århundre for å nå mål fra det nittende århundre

Også her må han definitivt stoppes og bli presset tilbake. Amerikanerne og britene har lovet å levere langdistanse missilsystemer for å balansere styrkene. Det er et skritt i riktig retning. Men mer må gjøres.

Putin er en mann som i det tjueførste århundret fører en krig fra det tjuende århundre for å nå mål fra det nittende århundre. For ham, som nå sammenligner seg med Peter den store, er fullstendig innlemmelse av Ukraina et eksistensielt spørsmål som ikke har noe å gjøre med utfallene hans mot Nato eller for den saks skyld Den europeiske union.

Ukraina skal ikke lenger eksistere, det er det det dreier seg om.

Ukraina skal ikke lenger eksistere, det er det det dreier seg om. Og ingen innrømmelse, intet forsøk på diplomati, intet «rimelig» kompromiss som vi kan tilby ham, vil hindre ham i å gjennomføre målene sine, eller kunne garantere territorial, politisk og økonomisk integritet for Ukraina, ei heller landets europeiske fremtid.

Å be ukrainerne om å stanse å krige og heller forhandle frem en Minsk-avtale i versjon 3, 4 eller 5 er å invitere til en ny invasjon i Ukraina om noen få år når Putin har klart å gjenoppbygge hæren og fylle på med antall menn, våpen og ammunisjon. Og om han dør i mellomtiden, men regimet overlever, vil etterfølgerne gjøre det samme.

Vi er nå i 1939

Da Emmanuel Macron 9. mai i Strasbourg diskuterte hypotetiske forhandlinger med Russland, hentydet han til Versailles-traktaten av 1918 som gjennom å ydmyke Tyskland «ødela veien til fred». Det stemte jo hva angår det demokratiske eksperimentet som Weimar-republikken representerte. Men Macron mislyktes åpenbart i å forstå det historiske øyeblikket vi lever i nå.

Hvis det noensinne har vært et 1918-øyeblikk for Moskva, så var det i 1991. Siden da, akkurat som i Tyskland da Weimar-republikken falt fra hverandre i 1930-årene, har et revansjistisk og fascistisk – for ikke å si totalt korrupt – regime tatt jerngrep om Russland og knust det sivile samfunnet og dets største talenter, har tatt over hele nasjonens økonomi til egen vinning og utfordrer den demokratiske verden og den orden vår kollektive fred og sikkerhet er bygget på.

I dag er det ikke 1918, men heller 1939. Og akkurat som med Hitlers tredje rike er den eneste veien til fred for oss det totale sammenbruddet av Putins regime som, uansett hva den «kollektive Vesten» synes å tro, ikke er synonymt med Russland.

Bare et fritt og demokratisk Russland, styrt av borgerne og ikke av en mafiaklikk som er beruset av messianske ideer, kan gjenoppta en plass blant de andre nasjonene og bli fullt medlem av det internasjonale samfunnet, slik Tyskland og Japan etter hvert ble etter 1945.

Intellektuell latskap

For Polen, de baltiske statene og landene i Øst-Europa, som gang på gang gjentar dette faktum, synes det helt åpenbart. Amerikanerne ser ut til endelig å ha forstått det og arbeider i den retningen sammen med britene. Selv finnene og svenskene har over natten kastet av seg 80 år med omhyggelig vedlikeholdt nøytralitet og søker tilflukt i Nato som de ser som sin eneste garanti mot det russiske regimets vanvittige akselerasjon.

I Vest-Europa sitter lederne fast i mytene sine, i intellektuell latskap og moralsk svakhet etter en usedvanlig lang tid med fred

Men i Vest-Europa sitter lederne fast i mytene sine, i intellektuell latskap og moralsk svakhet etter en usedvanlig lang tid med fred, og de synes stadig fristet til å kompromisse. Kompromiss er ofte nødvendig, men i denne situasjonen kan det bare bety ruin for den europeiske drømmen og olje helt på ilden hva angår Putins ambisjoner.

Bare et totalt militært nederlag for de russiske styrkene i Ukraina kan bringe tilbake et skinn av sikkerhet til kontinentet vårt. Og det er bare på basis av et slikt nederlag at vi vil være i stand til å gå inn i ekte diskusjoner med Russland og komme frem til avtaler som har sjanse til å vare. Uten en klar og tydelig seier for Ukraina vil diplomati ikke være noe annet enn en skravlende kapitulasjon.

«Russland må ikke ydmykes». I 20 år nå, jo mer vi står på for å komme Russland i møte eller i alle fall ikke ydmyke, jo mer elsker Putin å hevde at Russland blir ydmyket og betrakter denne ydmykelsen fra sine samtalepartnere som vitenskap.

I virkeligheten ydmyker Putin seg selv. Ved å ønske å bli med blant stormaktene i verden uten å akseptere deres mest grunnleggende regler.

Det er forbausende at vi fortsetter å spille dette spillet. I virkeligheten ydmyker Putin seg selv. Ved å ønske å bli med blant stormaktene i verden uten å akseptere deres mest grunnleggende regler. Ved å tråkke på og krenke folks rett når det passer ham, i Tsjetsjenia, i Georgia, i Syria og nå i Ukraina. Og ved å starte en krig med en miserabel, udyktig lenestol-hær, halvt utplyndret og utsultet av sine egne generaler.

Hvis han virkelig misliker oss for dette, ja, nærer et dødshat til oss, er det ikke vår sak å be ham om unnskyldning, men snarere gi ham en streng lærepenge og sende ham tilbake dit han fortjener, det stedet han har valgt seg selv.

Oversatt fra engelsk av Bjørg Hellum

  1. Les også

    Forsker Karen-Anna Eggen: Jeg tror Russland går etter Kyiv igjen ved første mulighet

  2. Les også

    Jonathan Littell: Til mine russiske venner: Dere har ikke noe valg. Regimet må styrtes en gang for alle.

  3. Les også

    Kronikk av Lars Rowe: Vi kan ikke leve med Putin. Vi befinner oss i en nødsituasjon.

  4. Les også

    Ukraina stålsetter seg for nok et russisk fremstøt i øst. Men vil Vesten holde ut?

Les mer om

  1. Krigen i Ukraina
  2. Krigen i Ukraina
  3. Vladimir Putin
  4. Russland