Jeg melder meg herved ut av venstrebevegelsen | Nick Cohen
Venstrebevegelsen i Storbritannia har åpnet seg for ideologier de en gang ville ha stemplet som rasistiske, imperialistiske og fascistiske. Det er utilgivelig.
«Tory! Tory! Tory! Du er en Tory!» Det nivået av hat som Corbyns venstrefløy viser Labour-medlemmer som har kjempet mot de konservative hele sitt liv, er like ødeleggende som det er latterlig.
Er du kvinne, utsettes du for misogyni. Sentrumsvennlige Kate Godfrey, Labour-kandidat fra Stafford, fortalte The Times at hun har blitt truet på livet og fått pornografiske hatmeldinger etter en debatt med den lokale venstrefløyen i partiet.
Er du mann, blir du utskjelt i ordelag som ikke har vært hørt siden marxist-leninismens fall. «Denne patetiske, trangsynte sjalusien til det anti-demokratiske borgerskapet viser hvilke reaksjonære nykonservative de egentlig er» var en av kommentarene spaltisten Rafael Behr i The Guardian fikk etter å ha kritisert Corbyn.
Bør være forsiktig med hva de ønsker seg
Nå tror jeg ikke de er så opptatt av å lytte, eller at de vil ta imot råd fra meg, men venstresiden bør være forsiktig med hva de ønsker seg.
Snart virker ikke anklagene deres så latterlige lenger.
Den eneste spådommen jeg kan fremsette med sikkerhet i dagens kaos, er at mange på venstresiden vil gå over til høyre – og møtes med en oppkonstruert forklaring på sitt «forræderi».
De konservative vil påstå at det finnes et høyregen som manifesterer seg med alderen, akkurat som genetisk hårtap hos menn. Den nyfrelste og nykonservative amerikaneren Irving Kristol la grunnlaget for denne genetisk-politiske teorien da han hevdet at en konservativ er en liberal som har blitt «angrepet av virkeligheten».
Han skjønte ikke at effektene av virkelighetens mange angrep aldri er forutsigbare, eller at livets realiteter ikke alltid er, slik Margaret Thatcher påsto, konservative. Var de det, ville vi fremdeles ha levd med føydalisme.
Forlater venstrefløyen på grunn av venstrefløyen
Standardforklaringen fra venstrefolket er like selvopphøyende. Avhoppere er som prostituerte, sier de, som selger dyden sin for penger. De er rene; de som er uenige med dem, er korrupte. Og mer er det ikke å si om den saken.
Owen Jones, som ser ut til å ha forlatt journalistikken for å bli Jeremy Corbyns PR-ansvarlige, byr oss et like tomhodet argument. «Det er utmattende å svømme mot sterk strøm», sukket han nylig. Villfarne venstreradikale er fortapte dissidenter som har gitt etter og bøyd seg i konformitet.
Dette holder ikke, særlig ikke når Jones ikke klarer å bryte konformitetspresset i sin venstreorienterte verden og akseptere den egentlige grunnen til at mange har forlatt partiet.
Det burde være innlysende. De forlater venstrefløyen på grunn av venstrefløyen. Og aldri har det vært sannere enn i dag.
Gikk i demonstrasjonstog mot Thatcher
Tidligere ville folk ha strømmet mot utgangene og sagt «litt til høyre for midten er bedre enn langt til venstre». Nå kan de si «litt til høyre for midten er bedre enn langt til høyre».
Venstrebevegelsen har åpnet seg for ideologier de en gang ville ha stemplet som rasistiske, imperialistiske og fascistiske, og denne forskyvningen har pågått gjennom flere år.
Jeg kommer fra en familie på venstresiden, gikk i demonstrasjonstog mot Margaret Thatcher og var en av de første journalistene som fordømte New Labours omfavnelse av den korporative kapitalismen – og jeg angrer ikke på noe av det.
Men sakte, for sakte beklager jeg å måtte si, begynte jeg å legge merke til at venstrepolitikken hadde blitt harsk.
Ta imot dem som kamerater
I 2007 forsøkte jeg å gjøre det godt igjen, og ga ut boka What’s Left . Hvis de virkelig trodde på prinsippene de utbasunerte, hevdet jeg i boka, ville dagens venstrefløy oppsøke de sekulære kreftene i den muslimske verden – for eksempel iranere, arabiske feminister, kurdiske sosialister eller muslimske liberale som kjemper mot det reaksjonære presteskapet her i Storbritannia – og ta imot dem som kamerater.
I stedet valgte de å unnskylde halvparten av de anti-vestlige teokratene og diktatorene i verden. Det samme gjorde mange i den liberale hovedstrømmen, på sin stille måte.
I denne perioden hørte jeg aldri BBC spørre «progressive» hvordan de kunne kalle seg venstreradikale når de ikke hadde et eneste trøstens ord til de irakiske og afghanske liberale som al-Quaida slaktet.
Så dum var jeg
Jeremy Corbyns triumf har ført til at salget av What’s Left har tatt seg opp igjen, og leserne priser min påståtte forutseenhet. Selv om jeg er takknemlig for det, kan jeg ikke ta imot komplimenten.
Jeg hadde aldri forestilt meg at venstrefløyen ville bli så ille som den er nå.
Jeg antok at da den kriminelt uansvarlige Blair forsvant i sin Learjet, ville venstresidens gode krefter få tak igjen.
Så dum var jeg.
Jeremy Corbyn ble ikke leder for Labour fordi vennene hans i det venstreradikale Socialist Workers Party organiserte et leninistisk kupp. Det var heller ikke dagsturistene i venstreverdenen med sin tretti kroner per klikk-aktivisme som sikret ham seieren. Han vant på grunn av den helhjertede og frivillige støtten fra «skikkelige» Labour-medlemmer.
Rope om « falske anklager»
Ja da, takk skal du ha, jeg vet alt om hvor karaktersvake Corbyns motstandere er. Likevel er det et faktum at Labour nettopp har gitt sin tilslutning til en som forsvarer Putins imperieaggresjon; en mann som ikke bare har uttalt seg i Russlands propagandakanal – Russland som invaderer sine naboland og forfølger homofile – men også i Iran, der bødlene bevislig henretter de homofile.
Labours nye leder ser en moralsk ekvivalens mellom 11. september og mordet på bin Laden og omgås alle varianter av kvinnehatende, homofiendtlige, jødeforfølgende jihadister, holocaustnektere og Twin Tower-terrorister. Tilhengerne hans vet det, men bryr seg ikke om det.
Selvfølgelig sier de det ikke slik. Den første reaksjonen deres er å rope opp om « falske anklager».
Når jeg beviser at de slett ikke er falske, sier de at han «tok del i en dialog», selv om Corbyn aldri har en «dialog» med mer enn den ene siden og «deltakelsen» aldri innebærer noe så prinsippfast som robust kritikk.
Corbyn ga alle toppjobbene sine til menn
Noen få venstreorienterte i Storbritannia begynner å innse hva de har gjort. Feministene var de første som våknet av dvalen. Denne uken var de rasende da Corbyn ga alle toppjobbene sine til menn. De får all min sympati.
Men hva hadde de ventet fra en mann som ikke stilte et eneste spørsmål ved kvinneundertrykkelsen i Iran da han var gjest i landets statlige propagandakanal?
Du fremmer ikke likestilling hjemme samtidig som du forsvarer underkuing i andre land, og det var naivt å tro at Corbyn ville gjøre noe annet.
Kvinnesaksspørsmålet viser hvor stor skade han kan forårsake, selv om han aldri blir statsminister. Når Labour gjennom sine handlinger viser at de ikke tror på likestilling, minsker trykket på andre institusjoner.
Tilhengere av sekularisering og liberale muslimer vil merke en annen type fordommer. De vil ikke lenger bli hørt i sin kamp mot tvangsekteskap og sharialover av et parti som regner Det muslimske brorskap som sine allierte.
Enda verre
Det forholder seg enda verre for jødene. For å si det rett ut er den nye opposisjonslederen «venn» med menn som ønsker dem døde.
En jødisk Labour-tilhenger sa til meg at «jeg føler meg som en homofil i det konservative partiet like etter at de hadde vedtatt paragraf 28» (som blant annet sier at homofili ikke skal diskuteres i skolen). En annen beskrev posisjonen sin som «utrolig utsatt». I løpet av de siste ukene hadde han «forstått akkurat hvor svakt venstresiden er knyttet til de prinsippene jeg trodde definerte den».
Ja, takk igjen, jeg vet at det er nå jeg skal si at Corbyn ikke er antisemittist.
Kanskje er han ikke det, men det er noen av de beste vennene hans, og historien viser at han enten grunnet på kynisme eller overbevisning vil delta i venstresidens versjon av en skjult rasepolitisk agenda.
Nektet å synge God Save the Queen
Jeg er fra middelklassen, og jeg kommer ikke til å lide i det neste tiåret med konservativt majoritetsstyre. Millioner trenger et alternativ like til venstre for sentrum, men jeg kan ikke forestille meg at de vil bli tiltrukket av denne gjenopplivingen av politisk bevisstløs venstrepopulisme heller.
I motsetning til sine skotske og franske kolleger har den engelske intelligentsiaen alltid hatt problemer med patriotisme. Hver gang denne tendensen har manifestert seg, har velgerne vendt seg bort og tenkt at politikere som ser ut til å hate England, heller ikke har noe til overs for de engelske.
Gjennom valget av Corbyn har Labour satset på en mann som passer enhver klisjé høyresiden har brukt for å mobilisere arbeiderklassekonservatisme.
På 1970-tallet beskrev George Canning typiske engelske tilhengere av den franske revolusjonen som «venn av alle andre land enn sitt eget». I dag kan toryene med rette si det samme om Corbyn.
George Orwell skrev om «den engelske intellektuelle som skammet seg mer over å gjøre honnør under God Save the King enn over å stjele fra fattigkassa». Det ble vi minnet om på tirsdag, da Corbyn nektet å synge God Save the Queen ved minnegudstjenesten for Slaget om Storbritannia.
De halvstuderte fanatikerne har nå fått kontrollen
Jeg begynte What’s Left med et sitat av Norman Cohn fra Warrant for Genocide , hans beskrivelse av hvordan konspirasjonsteoriene som endte i fascismen, hadde sitt opphav i de mørke, forsømte krokene av Europa på 1800-tallet:
«Det er en grov feil å anta at det de eneste forfatterne som teller, er de som de dannede og informerte tar på alvor i tilregnelige øyeblikk. Det finnes en undergrunnsverden der patologiske fantasier forkledd som ideer blir meislet ut av kjeltringer og halvstuderte fanatikere for de ignorante og overtroiske. Det finnes tider da denne underverdenen dukker opp fra dypet og plutselig fascinerer, fanger inn og dominerer masser av vanligvis fornuftige og ansvarlige mennesker.»
I årene etter at What’s Left ble utgitt, har jeg påstått at Corbyn og hans like ikke representerer den sanne venstresiden, at det finnes andre og mer verdige tradisjoner som er imot undertrykkelse uansett om undertrykkerne er pro— eller anti-vestlige.
Nå orker jeg ikke det mer. Ropene om at «Jeg representerer den sanne venstresiden!», «Nei, jeg står for den sanne venstresiden!» er alltid tåpelige. Det er jo ingen tvil om hvilken «sanne venstreside» som har vunnet.
De halvstuderte fanatikerne har nå fått kontrollen.
Jeg kan ikke se hvordan jeg kan bli i bevegelsen eller stemme på partiet og samtidig være tro mot min egen samvittighet.
Presset til egen oppsigelse
Jeg skal ikke late som vi fremdeles er medlemmer av samme lykkelige familie neste gang jeg møter Owen Jones eller Labour-politikerne i Corbyns skyggekabinett. Forskjellene er så store at de verken kan eller bør glattes over.
Jeg har nå innsett det jeg burde ha forstått for mange år siden. Sakene jeg bryr meg mest om: Sekularisme, talefrihet, universelle menneskerettigheter – er ikke deres saker.
Uansett hva de later som, vil de, når det virkelig gjelder, alltid sette sekterisk enhet først og finne grunner til å være et annet sted.
Derfor blir dette mitt utmeldingsbrev fra venstrebevegelsen, hva det nå enn er verdt.
Jeg har ingen anelse om hvem jeg bør sende det til eller om det finnes skjemaer jeg burde ha fylt ut. Men dette vet jeg: Som så mange før meg, kan jeg hevde meg presset til egen oppsigelse.
Nick Cohen har blant annet utgitt Pretty Straight Guys, What’s Left? og You Can’t Read This Book. Han er spaltist i The Observer og blogger på spectator.co.uk/nickcohen.
Denne artikkelen ble først trykt i papirutgaven av The Spectator Magazine19. september 2015.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes
Interessert i britisk politikk? Få også med deg disse sakene:
Nyhetssak:
Dette er den nyeLabour-lederen
Aftenposten mener:
«Corbyn som Labour-leder er et krisetegn»
Per Edgar Kokkvold om hvordan valget av Corbyn kommer til å påvirke partiet:
Revolusjon i Labour
Per Kristian Haugen kommenterer:
