Kronikk

Kronikk: Mamma – må vi være stille? Kan vi ikke si at vi er jøder?

  • Monica Csango
    Forfatter og regissør

Mange jøder i Belgia skjuler religiøse kjennetegn som sidelokker og kalotter, skriver Monica Csango. Her fra seremonien ved gjenåpningen av Det jødiske museet i Brussel, der fire personer ble drept av en attentatmann 24. mai i år. Geert Vanden Wijngaert

Krystallnatt-markeringen handler ikke bare om hva slags Norge min sønn skal få vokse opp i, men også om hva slags nasjon vi ønsker å være.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For noen uker siden tok sønnen min opp avisen som lå i gangen. Forsiden med denne overskriften lyste mot ham: «må skjule at de er jøder»

— Mamma må vi være stille, kan vi ikke si at vi er jøder? spurte han med senket stemme.

— Nei vi skal ikke være stille sa jeg til ham, men i Belgia har mange jøder det vanskelig, det er ikke langt unna.

Skjuler religiøse kjennetegn

Artikkelen handlet om belgiske jøders økte frykt for angrep og antisemittisme etter at det jødiske museet i Brussel ble angrepet. Fire mennesker ble skutt der. Mange jøder i Belgia skjuler religiøse kjennetegn som sidelokker og kalotter. De tør heller ikke snakke noe annet enn flamsk eller fransk i offentlige rom.

Monica Csango Mette Randem

-Er det farlig sa han, kan de komme hit?Jeg kjente at jeg ble ham svar skyldig. Fordi jeg ikke følte jeg kunne gi ham det svaret man som foreldre gjerne vil gi:

— Nei, det kan ikke skje her.

Yrende jødisk kultur i Ungarn

Nylig var jeg i Ungarn, hvor det bor ca. 100.000 jøder. Trass i at det nå skrives at klimaet i Ungarn er fascistisk og intolerant, opplevde jeg et yrende jødisk kultur- og restaurantliv. En bar bærer navnet «Mazel Tov» og var stappfull. En bokhandel solgte litteratur som handlet om jødisk liv i Ungarn.

Der og da fikk jeg kjenne på noe jeg ofte lengter etter: Ikke å være bekymret over å være jødisk. Jeg så eller hørte ingen bli ropt ukvemsord etter. Jeg så ingen av de jødiske stedene være tilgriset av graffiti.

Samtidig, hjemme i Norge, er «jøde», sammen med «hore» og «homo», det mest brukte skjellsordet i skolegården.

Det er rundt 1500 jøder i Norge, 150 er barn. Oslo kommune gjorde for noen år siden enundersøkelse. Der fremkom det at en av tre jødiske elever ble mobbet minst en gang i måneden.

Har tiet om mitt opphav

Tidligere har jeg ikke tort å si høyt at jeg er av jødisk herkomst. Min mor og barnefaren, som ikke er jødisk, skulle levere vår sønn barnehagen. I det de skulle levere ham står det en voksen norsk kvinne på den andre siden av gaten. Hun spytter på bakken og utbryter «æsj!» mens hun har blikket rettet mot de de to, som står der med gutten på armen.

Jeg ble redd og trist. Men etter noen år opplevde jeg min egen reaksjon ufruktbar både for meg selv, mine omgivelser og min sønn. Da jeg fortalte om mine opplevelser i kronikken «Skremt til stillhet» var det som om noe løsnet i meg, og jeg forsto verdien av å være ærlig om min frykt.

Den positive responsen var overveldende, og siden har jeg med jevne mellomrom skrevet og snakket om temaet. Og her kommer en kort gjennomgang av hva som er bakgrunnen for at vi i dag markerer «Krystallnatten»:

Krystallnatten fikk konsekvenser for hele Europa

Natten mellom 9. og 10. november 1938 ble jødeforfølgelsene i Tyskland dramatisk opptrappet: synagoger ble brent, tusenvis av butikker vandalisert, leiligheter bebodd av jøder ble rasert og beboerne mishandlet.

De mange knuste vindusrutene er opphavet til navnet «Krystallnatten». 26.000 jøder ble dessuten ført til konsentrasjonsleire.

LES OGSÅ:

Les også

- Jødehatet i Europa er inne i den verste perioden siden nazi-tiden

Dette fikk konsekvenser i hele Europa – også i Norge:

Selv etter Krystallnatten i 1938 har det norske Centralpasskontoret ingen betenkeligheter med å returnere jøder som ønsker å søke tilflukt her. Året etter søker Nansenhjelpen om innreisetillatelse for 100 jødiske barn fra Tsjekkoslovakia og får dette svaret fra Justisdepartementet:

«I likhet med alle som i sin statsstillings medfør har hatt med dette spørsmålet å gjøre stiller jeg meg meget kjølig overfor oppholdstillatelse overfor jødiske barn.

Avgjørende for meg til å stille meg slik til barneplanene er selvsagt at sjansen for å brenne inne med barna er overveldende stor, selv om vi betinget oss barnehjem-systemet ville vel disse barna etterhvert knytte slike forbindelser til Norge, at vi ikke blir kvitt dem, med mindre deres foreldre kommer seg ut til oversjøiske land og får dem ettersendt».

«Vær stolt, ikke stille»

Krystallnatten og markeringen av denne handler ikke bare om hvilket svar min sønn fortjener og hva slags Norge han skal få vokse opp i: Det handler om noen minutter refleksjon over hva slags nasjon vi ønsker å være: Tolerante, nysgjerrige og rause eller en nasjon hvor vi godtar at «jøde», «hore» og «homo» er vanlige skjellsord.

Og jeg kommer til å gjenta med klokkeklar stemme:

— Nei, min sønn, du skal ikke være stille. Du skal si til alle du vil si det til at du er jøde.

Vær stolt av den du er. Og Krystallnatten og alt som fulgte etter skal aldri noen få oppleve igjen.

Twitter: @mcsango

Les også:

Tysklands jødiske sentralråd advarer:

Norsk jøde Nikolaj Kahn i kronikk:

Les også

Før bar jeg davidsstjernen med stolthet

Anne Kalvig om å bli «jøde-paragrafert»:

Les også

Vi som støtter aldersgrense for omskjæring av guttebarn er ikke antisemitter

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Antisemittisme
  3. Jødehat

Relevante artikler

  1. DEBATT

    «Drep jødene!» | Monica Csango

  2. DEBATT

    NRK-sketsjen er pur antisemittisme

  3. FOTBALL

    Rasismen herjer ungarsk fotball: Norske Liban ble møtt med apelyder fra tribunen

  4. SID

    Aftenpostens mørke fortid var en øyeåpner

  5. DEBATT

    Imperiet som ble et lite land

  6. KRONIKK

    Religion er steining av fornuften | Zahid Ali