Kampen mot gråsonen | Åsne Seierstad
Høyreekstreme og IS er perfekte fiender og speilbilder, de næres av samme idé om at vi ikke kan leve sammen. Verden skal renskes for gråsoner og fargerike fellesskap.
På fredag lå det en brun konvolutt mellom avisene i postkassen. Navnet og adressen var skrevet med skrivemaskin på et hvitt ark, klippet ut og limt på, som et visittkort. Brevet var postlagt i Skien. Selv før jeg så hva som sto under navnet mitt – Ekspert på patologiseringspropaganda overfor regimemotstandere – visste jeg hvem det var fra. Brevet var et nytt innlegg i terroristens monomane kamp mot Islam og for "den nordiske rase". Han har stiftet et parti – Nordiske stat – med seg selv som eneste medlem, slik han også var eneste medlem av Knights Templar. Navnevalget kan synes inspirert av Den islamske staten – IS.
Opprøret som skulle feie over Europa
I brevet klager terroristen over at han ikke får ha kontakt med "venner, støttespillere og resten av bevegelsen". Han hadde en idé om at et opprør skulle feie over Europa, inspirert av hans første angrep. Han så for seg at han skulle lede et forbund av militante nasjonalister som ble radikalisert i fengslene, for så å starte "en konservativ revolusjon", som en gang for alle skulle drive muslimene ut av Europa. Nå sitter han der. Jeg la brevet fra meg. Samme kveld kom nyhetene fra Paris.
Massedrap utført av ekstreme islamister. Som i Norge kom angrepet innenfra. Fem av de åtte terroristene er i skrivende stund identifisert; de er alle franske statsborgere. En vokste opp i en banlieue utenfor Paris, en annen i en sosialbolig Belgia, noen har kjempet i Syria. De drepte sine egne medborgere og viste ingen medynk. Den islamske staten har påtatt seg ansvaret for aksjonen, men det er ennå ikke klart om IS sentralt har vært operative i planleggingen, eller om terroristene kun er inspirert av deres hatideologi: Undermennesker skal renskes ut, noen står over andre, mennesket skal ensrettes og det finnes bare én rett religion. Ofrene blir dehumanisert, kalt kryp og skadedyr; vi har hørt det før.
10.000 har delt innlegget til Sophie Elise:
«Dra tilbake dit du kommer fra, dette er din skyld»
Hevn mot Frankrike
Ifølge øyenvitner sa terroristene mens de skjøt at det var en hevn mot Frankrikes bombetokter i Syria. Men de angrep ikke militære installasjoner eller symboler for fransk makt, der eliten bor eller dit turistene drar. De skjøt ikke islamkritikere eller høyrepopulister, slik heller ikke den norske terroristen begikk massedrap mot dem han hevdet å hate, muslimer i en moské. Nei, begge steder var angrepet rettet mot de unge, progressive, de tolerante.
For terroristene kjente sine ofre. De visste å ramme der det smertet mest – la vie á la francaise – kall det hverdagslivet. Nabokafeen på hjørnet, folket på fotballkamp, musikkelskerne. De angrep 10. og 11. arrondissement på Rive droite, der parisere på en fredagskveld samles rundt et måltid eller tar en aperitiff på vei til noe annet, som en konsert på Bataclan. Til tross for at nabolaget er blitt stadig hvitere, som hele Paris sentrum, har det beholdt sitt progressive, multietniske preg, skriver nettstedet Fusion. Her bor de såkalte bobos – som både er bohemer og bourgeois, her bor de grønne, her bor hipster-sosialistene. Le Pen, nasjonalistene og innvandringskritikerne gjorde det dårlig ved forrige valg i dette nabolaget. Derfor var de perfekte ofre.
Et perfekt meritokrati
For terrorister vil alltid ønske å splitte. De vil spre frykt slik at folk skal snerre tilbake, splitte for at båndene imellom mennesker skal svekkes. Så kan samfunnet veltes og drive vekk fra sitt fundament og sine verdier. Terroristen som kjenner sitt offer er den aller farligste.Det franske fotballandslaget, og deres fans, var også de perfekte ofre, selve Folket. Landslaget er om mulig Frankrikes mest vellykkede integreringsprosjekt. Flertallet av spillerne har annen bakgrunn enn den etnisk franske. Her er det ingen hvit seleksjon, slik det er i arbeidslivet og i den franske offentligheten.
Landslaget er et perfekt meritokrati, bare de beste spillerne får starte i den blå trøyen. Det er blitt et av landets mest samlende nasjonale symboler, og derfor var det et mål. For først av alt frykter terroristene vårt samhold. Men på Stade de France ble mannen i selvmordvest stanset av en sikkerhetsvakt, noe få parisere ønsker at brasserier skal ha.
Les også:
Bernard-Henri Levy: - Ingen føtter på deres bakke betyr mer blod på vår
Skjuler ikke motivene
Den islamske staten vet hva den vil. Terrororganisasjonen skjuler ikke sine motiver. I deres egen publikasjon, Dabiq, sto det i februar i år at målet er "Utslettelsen av gråsonen". Kampen mot denne gråsonen startet, ifølge Dabiq, med angrepene 11. september 2001. Da oppsto det to leire som menneskeheten kunne velge mellom: Islams leir og De vantros leir. IS-publikasjonen refererer til Osama bin Ladens uttalelser: "Bush talte sannheten da han sa at 'Enten er du med oss eller du er med terroristene', det vil si enten er du med korsfarerne eller du er med Islam". IS kan enkelt overta George Bush sin retorikk om ondskapens akse, bare at aksen for dem går mellom andre territorier, andre stater.
Som Bush, krever IS at man er med eller mot. Utfordringen, og det de hater aller mest, er det de kaller gråsonen, som 11. arrondissement i Paris. Her lever de vantro side om side med muslimer, som for IS ikke er rettroende, men forrædere, hyklere og medløpere. De vi kaller sekulære eller moderate muslimer.
Gråsonen er IS' kampsone. Den finnes i Paris, den finnes i Stockholm, i Oslo. Den er det man finner mellom svart og hvitt. Mellom oss og dem. Mellom med og mot. Man kan kalle sonen grå, eller man kan kalle den fargerik. Det fargerike fellesskapet er for noen et hedersord, for andre et skjellsord, som en naivitet, noe som vil føre mot undergangen. Slik de høyreekstreme hater det fargerike, hater IS det grå. Det er to ord på det samme.
Perfekte fiender
Ekstremister på hver sin ende av aksen har samme mål – polarisering. Derfor angriper de fellesskap som funker. Islamofobe og IS er hverandres perfekte fiender og speilbilde, de nærer seg på hverandre, og på samme idé om at vi ikke kan leve sammen. Verden skal renskes for gråsoner og fargerike fellesskap.IS vil at europeere skal frykte muslimer, bli mistenksomme, snu ryggen mot dem, at islamskepsisen skal øke, at det skal bli vanskeligere å være ung muslim i Europa. Dermed vil flere frustrerte og fremmedgjorte unge søke seg over til jihadismens brorskap. Det er IS' uttalte mål og strategi. Det er opp til oss om planen virker eller ikke. Den norske islamofobens plan feilet nemlig. Hans samfunnsanalyse sviktet. Terroren førte ikke til angrep på nasjonalister, som skulle reise seg i protest, danne uavhengige celler og utføre angrep som skulle gå over i borgerkrig.
Fellesnevneren for IS og Anders Behring Breiviks ideologi er den rene fascismen. Det å sette ett folk og en religion over et annet, å ville utrydde eller underkaste seg andre folk. For IS står sunnimuslimer øverst, for den norske terroristen hvite, kristne menn. Han ønsket å utrydde Islam fra Europa, henrette muslimer som ikke konverterte. I sitt kalifat halshugger IS minoriteter eller lar dem leve på nåde mot å betale en jizia-skatt. IS planter sine svarte flagg på branntomtene til Midtøstens kirker og sprenger antikke, pre-islamske bygninger. Her ville terroristen rasere moskeer, utslette alle spor etter Islam, forby arabisk, somali, farsi, urdu og alle muslimske navn. IS vil utradere hele kulturer, og tilintetgjøre folkegrupper de ikke anser som mennesker, men krigsbytter. Listen er lang over ekstremistenes møtepunkter, kvinnehatet, æresspillet, martyriet, tørsten etter makt.
Les også:
Per Kristian Haugen: Terroren en gavepakke til ytre høyre
77 uerstattelige mennesker
Brevet på fredag, som var en masseutsendelse til flere, speilet avsenderen som den rene rasisten han er, i sin plan om å opprette et "statlig avlsselskap som ved bruk av surrogatmødre sikrer jevn tilgang av 100 prosent rene babyer til adopsjonsklinikker slik at nordmenn ikke lenger er begrenset til å adoptere ikke-nordiske babyer".
Terroren hans rev vekk 77 uerstattelige mennesker. Denne fredagskvelden og utover natten var det andre mødre og fedre, søstre og kjærester, som ringte desperat til mobiler som ikke lenger ble besvart.
Terroren i Paris er bare starten, truer IS. Det blir nye angrep, nye uskyldige ofre. Hva er vårt forsvar? Flere bomber i Syria? Tror vi ennå at bomber kan minske terror? Om det er noe The War on Terror måtte ha lært oss, så er det at jagerfly ikke funker mot terror. I dag er det bare dårlige løsninger igjen i Syria. Og det kan enda bli verre. Uten en politisk løsning, blir det ikke fred. På Twitter jubler jihadistene over fredagens massedrap. Ved siden av terrorbilder fra Paris poster de syriske barn i stykker og biter, barn med åpne mager, knuste hoder, svartbrente kropper. IS selv trenger ingen annen rettferdiggjøring enn at de fører hellig krig, men for IS-sympatisører som står i døren og veier for og imot, kan drapene i Paris rettferdiggjøres med disse døde barna. Flere bomber, vil unektelig også føre til flere sivile ofre.
Bomber stanser ikke terror
IS kan nedkjempes militært i Syria og Irak, i alle fall for en stund, men bomber kan ikke stanse terror. IS har hele tiden vært klar på at krigen for Kalifatet også må føres i Vesten. Talsmenn har oppfordret sympatisører til å utføre angrep på egen hånd, kjøre biler inn i mengder, skyte om seg på kjøpesentre, knivstikke i en mengde.
Nå som IS har gått på en rekke militære tap i Syria og Irak ettersom bombingen har intensivert, kan man frykte at de vrir virksomheten mer mot terror. Slik at vi fortsatt skal snakke om dem i frykt, slik at de fortsatt er attraktive for unggutter og jenter på radikaliseringskurs, søkende ungdom som ville nøle med å bli med i en organisasjon på vikende front.
Angrepet i Paris var ikke utført av amatører, det var velkoordinert og hadde et større apparat enn de åtte terroristene. Å ferdigstille åtte selvmordvester krever eksplosjonskyndige, en gruppe trenger ledere for å unngå at noen mister troen, trekker seg eller tyster. Planen om å ramme det sivile liv i Frankrike har ligget klar lenge. Allerede i august i år innrømmet en arrestert Syria-kriger til fransk etterretning at IS hadde bedt ham om å slå til mot en eller flere konsertscener i Paris. Dette ble referert i franske medier i september.
Det vil bli interessant å se hvordan etterretningstjenesten forklarer at de ikke fanget opp forberedelsene, og hva terrorens etterspill vil føre til når det gjelder opinionens syn på overvåking. I dag er teknologien på terroristenes side. Et vell av krypteringsverktøy og programmer gjør det stadig vanskeligere for sikkerhetsmyndighetene å følge med på kommunikasjonen jihadister imellom.
Truffet i hjertet
På Stade de France la sikkerhetsvaktene merke til selvmordvesten og avverget et massedrap. På gressmatten innenfor spilte en franskmann som de siste årene stadig har måttet avkrefte at han er islamist. Ryktene gikk om at han støttet IS og muligens hadde kjempet i Syria, noe han hele tiden benektet. Så hvorfor kom disse anklagene mot Lass Diarra, en midtbanespiller med røtter i Mali? Vel, han er en praktiserende muslim, han faster under Ramadan, han respekterer bønnetider og på landslagssamlinger ber han kelnerne fjerne vinglass som blir satt fremfor ham. Hverken de franske eller tyske fotballspillerne fikk vite om terrorangrepene før kampen var ferdig.
Da den var over, lå Paris nede, truffet i hjertet. Også Diarras familie var rammet. Hans kusine Asta Diakite, som han kalte sin store støtte og søster, var en av terroristenes ofre, drept av deres kuler i det 11. arrondissement. Den troende Lass Diarra valgte å bruke rent franske, sekulære begreper i sitt minneord om henne. Han avsluttet slik: "La oss sammen forsvare kjærlighet, respekt og fred. Ta vare på hverandre. #FranceUnie". "Måtte Allah gjøre plass til henne i sitt paradis", svarte venner på nettet. For oss som ennå er på jorden, er vårt sterkeste vern mot vold dette: Tilhørigheten i våre åpne demokratier. Mangfoldet, respekten. For IS frykter vårt samhold mer enn de frykter bomber. Angrepet var bare en begynnelse, sa de. La oss si det samme: Dette er bare begynnelsen. Her i gråsonen er det plass til alle farger.
Få også med deg denne: En samtale mellom far og sønn utenfor Bataclan i Paris har blitt sett millioner av ganger.
Oppdatert: Under avsnittet «Truffet i hjertet» er det fjernet et poeng om at en muslimsk sikkerhetsvakt ved navn Zouheir la merke til selvmordsvesten og avverget et massedrap. I ettertid viser det seg at han ikke er den som stanset selvmordbomberen, men den som uttalte seg om det til Wall Street Journal og at han hadde sett at sikkerhetsvakter hadde avverget angrepet.
