Kronikk

Vår private offentlighet

  • Thorgeir Kolshus

La meg peke på noen interessante trekk ved Topp 20-listen. Umiddelbart iøynefallende er kjønnsfordelingen. Hele 15 av innleggene er skrevet av kvinner, skriver Thorgeir Kolshus.

Du lurer sikkert på hvordan Regjeringen kunne gå på et slikt braknederlag i mediekampen om statsbudsjettet. Svaret finner du i Aftenpostens liste over de mest leste meningsartiklene i 2014.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De færreste utenlandske riksaviser vier leserinnlegg særlig plass. De som trykkes er gjerne korte, omhandler nasjonal eller internasjonal politikk – og er nesten uten unntak skrevet av menn.

Kronikker, i det formatet vi kjenner fra våre hjemlige aviser, er sjeldne. Og at de skulle være forfattet av noen som ikke kan påberope seg en faglig eller politisk ekspertrolle, er nærmest utenkelig. Personlige beretninger hører i beste fall hjemme på reportasjeplass, som levendegjøring av mer overordnede poeng.

«Du» og «jeg»

Etter å ha nærlest de 20 mest leste bidragene til det som av mange regnes som Norges viktigste debattarena, hersker det liten tvil om at vi også på dette punktet er Annerledeslandet. For oss nordmenn er nemlig «du» og «jeg» vesentlige skikkelser. Det private er for lengst blitt politisk.

Thorgeir Kolshus Trygve Indrelid/Aftenposten

Hva dette har hatt å si for Regjeringens oppsiktsvekkende feilslåtte budsjettkommunikasjonsstrategi, skal vi komme til mot slutten. La meg først peke på noen interessante trekk ved Topp 20-listen.Umiddelbart iøynefallende er kjønnsfordelingen. Hele 15 av innleggene er skrevet av kvinner. Vinneren av herreklassen, Are Kalvø, kommer først på syvendeplass, med Per Fugelli hakk i hæl. Nesten like slående er fraværet av «profesjonelle menere».

Fjernt fra kommentariatet

Flertallet av innleggene er enkeltstående livsberetninger og bekjennelser fra mennesker som befinner seg fjernt fra kommentariatet. I tillegg til nevnte Kalvø og Fugelli, er Aftenposten-journalistene Veslemøy Østrem og Carl Alfred Dahl de eneste yrkesskribenter som kommer høyt opp på mest lest-listen.

Og det er symptomatisk at deres bidrag ikke baserer seg på deres journalistiske virke, men på erfaringer de har gjort seg som foreldre.

For det desidert mest påfallende ved innleggene er at det store flertall av bidragene er svært personlige, endog direkte private.

At terskelen er lav mellom det private og det offentlige innebærer ikke en trivialisering, men er snarere uttrykk for en viktig kvalitet ved vårt samfunn. Vi bryr oss om å bry oss!

Den mest leste teksten i 2014 ble skrevet av danske Tanja Rahm, en forhenværende prostituert, som i til dels foraktfulle vendinger legger frem hvilke tanker hun gjør seg om sine tidligere kunder, tett sammenvevd med beskrivelser av sine egne kroppslige og følelsesmessige reaksjoner.

Lenger inn i intimsfæren går det knapt an å komme. Tittelen er betegnende: «Til deg som kjøper sex». Ikke «Til dere», altså, men «Til deg». I et «dere» finnes skjulested. «Du», derimot, er oppdaget. Og dette går igjen i det store flertall av bidragene på årets mest lest-liste.

De er førstepersonsberetninger eller direkte tiltaler i du-form. De er ment å engasjere gjennom å berøre. Jeg angår også deg! Min skjebne er et fellesskapsanliggende! Vi kan alle bli den lille! Du kan også være Den Ene!

Pappatilkortkommenheter

For oss som er så privilegert å ha jevnlig tilgang til avisspaltene, er denne forkjørsretten for det personlige et velkjent fenomen.

Av de rundt 20 kommentarer og kronikker jeg har skrevet for Aftenposten de siste par årene, er de to soleklart mest leste basert på tanker jeg har gjort meg rundt min rikholdige meny av pappatilkortkommenheter.

En rekke ganske finurlige samfunns— og tidsåndsanalyser, som har modnet over lang tid, kostet mye tankearbeid og høstet bifall fra akademikerkolleger og andre menere, har ikke nådd disse to til støvleskaftet hva lesertall angår.

Og ettersom vi allerede befinner oss i privatsfæren: Jeg må bekjenne at når enda en hardt forløst kommentar faller ubemerket til jorden, samtidig som tekster fulle av føleri går sin seiersgang fra hjerte til hjerte på sosiale medier, er det for en forsmådd spaltist fristende å tenke at når leserne ikke kjenner sin besøkelsestid, kjenner de heller ikke sitt eget beste.

Må vise seg som hele personer

Men furting er ikke særlig konstruktivt, og det er også trøst i å forsøke å forstå. Da er det nærliggende å ty til den amerikanske sosiologen Richard Sennetts snart 40 år gamle beskrivelser av det han kaller «intimitetstyranniet», som er kulmineringen av en kulturutvikling som de siste 150 år har ført til en økende vektlegging av ekthet og inderlighet som grunnlag for troverdighet.

For politikere og andre offentlige aktører innebærer dette at de, for å få gjennomslag for sine saker, må vise seg som hele personer og ikke kun som hodemennesker.

For publikum blir det avgjørende å tro på dem for å kunne tro på deres standpunkter. Det finnes ikke lenger politikk som er uavhengig av personene som fremmer den. Og vi støtter saker i større eller mindre grad alt etter hvorvidt vi kan knytte oss til dem som representerer dem.

For Sennett virker forvitringen av barrièren mellom det offentlige og det private å være et sivilisasjonssammenbrudd. Men fremveksten av et slikt intimitetstyranni er nok en større overgang innen den konteksten han kjenner best.

Her hjemme har det lenge vært aksept for at det offentlige kan gripe inn i det som for briter oppleves som private anliggender.

Vi har en fellesskapsrefleks

Og det er mot dette historiske og kulturelle bakteppet det til dels intime preget ved Topp 20-listen må forstås. At vi er oss selv nærmest, betyr nemlig ikke at vi er oss selv nok.

Tvert imot, forståelsen av at våre private historier har offentlighetens interesse, er et uttrykk for en særegen tillit til at også vilt fremmede vil oss vel. Meg og mitt angår andre, og vice versa. Vi nordmenn har rett og slett en fellesskapsrefleks.

Denne kulturelle arven av tillit skaper et gedigent konkurransefortrinn som i økonomisk verdi langt overgår oljeinntektene.

Vel så viktig er det at den også utgjør en bærebjelke i vårt demokrati. Vi føler eierskap til fellesskapet. Dette gir seg også til kjenne i overbevisningen om at Staten er en medspiller snarere enn en motstander. For Staten, det er vi, det!

Det innebærer at for oss oppleves fortellinger om enkeltskjebner som vesentlige. Nordmenn er nemlig noen millioner enkeltpersoner som vil ha seg frabedt å bli behandlet som økonomifagenes rasjonelt handlende gjennomsnittsmenneske, og som derfor gjerne låner øre til hvordan offentlige prioriteringer får konsekvenser på individnivå. Slik blir det private politisk og det som skjer innenfor hjemmets fire vegger et fellesanliggende.

... Og der bommet Regjeringen

Og det var her Regjeringen forregnet seg grovt i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet. De klarte ikke å komme på banen før den var overbefolket av beretningene om personlige konsekvenser av den nye kursen, til fortrengning for ethvert forsøk på oppklaring.

Det ble tap på walkover. Mangelen på bredt anlagte begrunnelser for de stort sett gjennomtenkte endringsforslagene var rett og slett oppsiktsvekkende. Det er lett å peke på kommunikasjonsfaglig amatørskap og sviktende pedagogisk innsikt.

Men det er også uttrykk for en politisk naivitet: Regjeringen overvurderte rett og slett folks evne til å se skogen i alle de enkeltstående trærne. Det hjelper altså ikke om endringene i uføretrygden vil få 20.000 flere i arbeid i 2020, så lenge de også gjør at Kari på Løten må selge huset i morgen. Tall kan aldri bli fortvilet. Det blir Kari. Ferdig snakket.

Forstår ikke symbolikken?

Av striden rundt reservasjonsretten skulle en jo tro Regjeringen hadde lært hvilken sprengkraft som ligger i vår forståelse av enkeltskjebner som politisk relevante. Men kanskje det er noe dypere i høyresidens verdensanskuelse som hindrer dem i fullt ut å erkjenne politikkens symbolske dimensjon?

Innen eldreomsorgen er for eksempel venstresidens «10.000 varme hender» det samme som høyresidens «5000 nye stillinger» – men det er samtidig noe helt annet. Retoriske innertiere som å «sette bestemor på anbud» vil derfor uvegerlig hefte ved den blåblå regjeringens politikk.

En viktig kvalitet

Aftenpostens Topp 20-liste er et uttrykk for en vedvarende tilstand for den norske offentlighet og ikke en forbigående stemningsbølge.

At terskelen er lav mellom det private og det offentlige innebærer ikke en trivialisering, men er snarere uttrykk for en viktig kvalitet ved vårt samfunn. Vi bryr oss om å bry oss! Det sikrer også en langt bredere deltagelse og mange flere stemmer.

Og akkurat det gjør det norske ordskiftet langt mer interessant enn det en blek kopi av det mannsdominerte kontinentale ekspertveldet ville vært. Hodemennesker som jeg gjør klokt i å sette pris på det.

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Debatt

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Spørsmålet: Hvilke innlegg ble mest lest i 2016? Svaret: Slå ring om emokratiet!

  2. KULTUR

    Kritiske til personlige aborthistorier: – Vanskelig å argumentere rasjonelt mot sterke følelser

  3. KRONIKK

    Hudfarge er elefanten i rommet når vi diskuterer hvem som er etniske nordmenn | Thorgeir Kolshus

  4. KULTUR

    Nesten ingen saker får så mange klikk og likes som nære historier fulle av følelser. I «emokratiet» styres samfunnsdebatten av følelser.

  5. A-MAGASINET

    - Jeg skulle så gjerne vært statsråd

  6. DEBATT

    Kort sagt, mandag 8. juli