Kronikk

Ytringsfrihet uten ansvar?

  • Forf>stipendiat Ved Norsk Senter For Menneskerettigheter
  • <forf>njål Høstmælingen<

BLASFEMI. Magazinet bruker ytringsfriheten når avisen trykker nedsettende tegninger av profeten Muhammed. Opprørte muslimer sier at deres religionsfrihet er krenket. Norske myndigheter beklager, men toer sine hender og gir uttrykk for at de intet kan eller vil gjøre for å hindre at slikt gjentar seg. Mon det?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ytringsfrihet en bærebjelke

.

Ytringsfrihet er en bærebjelke for vestlig politisk kultur, og har vært nødvendig for våre samfunns utvikling. Med ytringsfrihet kom folkestyre, kritisk vitenskap og nye kunstneriske uttrykk. Ytringsfriheten trakk med seg og spilte sammen med andre menneskerettigheter, som demonstrasjonsfrihet, organisasjonsfrihet og forbud mot diskriminering.Selv religionsfriheten er drevet frem av ytringsfriheten, der det er blitt gjort rom for avvikende tanker og meninger og det å formidle disse til andre. Et aktuelt møtested er misjoneringen, et annet blasfemien.

Blasfemi.

Blasfemi er ytringer som krenker andres religiøse følelser. I norsk straffelov heter det i § 142 den dag i dag at "(d)en som i ord eller handling offentlig forhåner eller på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for nogen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tillatt eller noget lovlig her bestående religionssamfunds troslærdommer eller gudsdyrkelse" straffes med bøter eller fengsel.En lignende bestemmelse finnes i den nylig reviderte rasismeparagrafen i straffeloven § 135a. Denne forbyr diskriminerende eller hatefulle ytringer, som presiseres til å "true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres . . . religion eller livssyn".Blasfemien gjør et inngrep i ytringsfriheten, på samme måte som forbud mot pornografi, formidling av militære hemmeligheter og ærekrenkelser. Dette viser at ytringsfrihet rettslig sett ikke er noen ukrenkelig størrelse. Europarådets menneskerettighetskonvensjon sier i artikkel 10 at "enhver har rett til ytringsfrihet", men bestemmelsen fortsetter slik: "Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer".Slike inngrep må være nedfelt i lov, de må være nødvendige i et demokratisk samfunn, og de må søke å nå visse opplistede formål.

Beskytte offentlig trygghet.

Disse opplistede formålene er blant annet å beskytte offentlig trygghet, forebygge uorden, beskytte moral eller verne andres rettigheter. Tross den vide inngrepshjemmelen er bestemmelsen så absolutt ikke tannløs: det gis rom for ytringer som kan oppleves som sjokkerende, fornærmende og foruroligende. Ytringsfriheten er dermed en idé som i møte med virkeligheten kan formes, eltes og tilpasses det samfunnet den skal virke i.Norske myndigheter er i sin fulle rett dersom de ønsker å forby blasfemi, men bare innen de grensene menneskerettighetene setter. Den norske blasfemiparagrafen er etter mitt skjønn innenfor disse grensene, og rasismeparagrafen er utformet nettopp for å imøtekomme de menneskerettslige kravene. Testen står ikke alene ved lovens ord, men hvordan loven praktiseres.Den norske blasfemibestemmelsen har lenge vært regnet som en sovende — om ikke død - straffebestemmelse. Den ble sist anvendt i straffesaken mot Arnulf Øverland i 1933, men norsk filmsensur forbød filmen "Life of Brian" så sent som på 1980-tallet, med henvisning til dens blasfemiske innhold.

Lovgivning.

Siden loven ikke har vært praktisert på mange år, er det vanskelig å si noe om hvordan denne bestemmelsen i realiteten vil fungere. Norske domstoler vil måtte tolke bestemmelsen innen de rammene menneskerettighetene setter, og vil da blant annet se hen til praksis fra menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.Menneskerettighetsdomstolen har ikke hatt mange saker om blasfemi til vurdering. Dette skyldes dels at få europeiske land har blasfemibestemmelser, og dels at de enkelte landene gis vidt spillerom i slike spørsmål.En sak kan likevel nevnes, den såkalte Wingrove-saken mot Storbritannia fra 1996. Saken gjaldt videoen "Visions of Ecstacy", en løssluppen og såkalt eksplisitt film om nonnen St. Teresa av Avilas erotiske fantasier om blant annet en korsfestet Kristus-figur. Filmen ble forbudt i England fordi den krenket blasfemilovgivningen, og menneskerettighetsdomstolen slo fast at forbudet ikke var i strid med ytringsfriheten. En annen sak ble sluppet inn for behandling høsten 2005 (Klein mot Slovakia). Denne saken gjelder en filmkritiker som ble dømt for blasfemiske utsagn som rammet katolisismen. Skulle norske myndigheter velge å trekke Magazinet for retten, og skulle Magazinet bli dømt, er det tvilsomt om Magazinet ville fått hjelp fra menneskerettighetsdomstolen. Og motsatt: Skulle norske myndigheter velge ikke å fremme straffesak, vil norske muslimer vanskelig få hjelp fra Strasbourg. Mer hjelp kunne det være i FNs rasediskrimineringskomité, men denne har ikke kompetanse til å avsi rettslig bindende dommer. Norske myndigheter har ut fra dette en rett, men ikke en klar plikt, til å trekke Magazinet for retten.

Jus og politikk.

Jus og politikk går ikke alltid hånd i hånd. Det ville vært rettslig interessant, men et politisk nederlag for mange, om norske myndigheter straffeforfulgte Magazinet. Men samtidig kan nettopp politikken tvinge straffemyndighetene på banen. For tre år siden fikk Grunnloven en revidert bestemmelse om ytringsfrihet. I den sammenhengen var det foreslått at blasfemibestemmelsen skulle oppheves.Den samme anbefalingen kom fra straffelovskommisjonen. Regjeringen og Stortinget ville det annerledes. Regjeringen uttalte i Stortingsmelding nr. 26 (2003-2004) at det "kan finnes ytringer som er så kvalifisert krenkende, og at de kan ha slike negative virkninger for dem som rammes, at de bør kunne rammes med straff".Regjeringen la vekt på "bestemmelsens symbolverdi og hensynet til menneskers religiøse følelser, og at disse begrunnelsene kan aktualiseres på grunn av fremveksten av nye religiøse grupper i det flerkulturelle Norge". Karikaturtegninger av Muhammed synes å være et opplagt eksempel på hva Regjeringen her ønsket å regulere, og kaller dermed på myndighetenes aktivitet. Tilsvarende vil myndighetenes eventuelle passivitet i denne saken kunne bidra til å skyve blasfemiparagrafen fra søvn til koma.

Statskirkeordningen.

Blasfemibestemmelsen har klare koblinger til statskirkeordningen, og var lenge å regne for en beskyttelse av nettopp denne. I et statskirkeland som Norge, hvor én religion gis rettslig og faktisk fortrinn fremfor andre religioner og livssyn, stilles det enda sterkere krav til vern om disse andre.Det er mot denne rettslige og politiske bakgrunnen at norske strafferettsmyndigheter - og utenriksmyndigheter - skal balansere ytringsfrihet og religionsfrihet opp mot hverandre. Oppgaven er særdeles vanskelig.Resultatet, og særlig prosessen, vil være avgjørende for hva slags flerreligiøst og flerkulturelt samfunn Norge skal ha i fremtiden.

Les mer om

  1. Kronikk