Kronikk

Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell om ytringsfrihet uten å avvise nyansene | Anine Kierulf

  • Anine Kierulf, juridisk fakultet, Universitetet i Oslo
En utfordring i ytringsfrihetsdebatten er at den ofte får en polarisert form. Slik polarisering kan paradoksalt nok skape mindre, ikke mer reell meningsbrytning, skriver Anine Kierulf (bildet).
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ord er ikke handlinger, skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten 24. 1. Dette er selvsagt riktig – både generelt og i jusen skiller vi mellom ytringer og handlinger.

Åmås' tekst er mye delt i sosiale medier. Ikke rart; skillet er helt vesentlig.

Åmås ser «utallige eksempler» på at skillet er i ferd med å viskes ut, og viser til én artikkel i et sosiologitidsskrift som sier at «å ytre er å handle».

Akkurat denne utglidningen virker mindre alarmerende. For ord kan også være handlinger.

Fenomenet «talehandlinger» er sentralt i semantikken og språkfilosofien, som formulert av J. L. Austin og videreutviklet av J. R. Searle, med røtter i tradisjonen fra Åmås' studieobjekt i tidligere år, Ludwig Wittgenstein.

Talehandlinger er de handlinger som utføres med ord; sier jeg «på stedet hvil», er min tale handlingen «ordre».

Sammenblanding av ord med handling

Også i jusen er talehandlinger sentrale. Med dommerens «da erklærer jeg dere for rette ektefolk», er handlingen ekteskap inngått, og med mitt «ja» til naboens spørsmål om jeg vil kjøpe hennes bil, utøver jeg den rettslige handlingen avtaleinngåelse .

Hvorfor er da Åmås' påpekning likevel viktig? Fordi sammenblandingen av ord med handlinger kan bære helt galt av sted.

Skoleeksempelet, som også er utgangspunktet for Åmås' tekst, er Jonas Gahr Støres utsagn i 2006 om at det i karikaturstriden var «ekstremister på begge sider».

Nesten alt bør kunne sies, uansett om noen føler seg støtt av det

Det skapte inntrykk av at tegninger og ord i aviser kan sammenlignes med voldelige handlinger. Det kan de selvsagt ikke, ord dreper ikke, men det gjør vold og terror.

Både idéhistorisk og rettslig er skillet mellom ord som øver vold og handlinger som øver vold, avgjørende. Det er derfor vi beskytter ytringsfriheten så sterkt.

Nesten alt bør kunne sies, uansett om noen føler seg støtt av det. Fordi tankefriheten er absolutt, og det er ethvert individs frihet å få uttrykke de tanker man har.

Men også fordi demokratiet og samfunnets fremdrift er avhengig av en friest mulig fakta— og informasjonsflyt – og utveksling, fremhevelse og nedkjempelse av ideer. Uten noen velmenende, men forstyrrende og begrensende sensur-autoritet underveis.

Ord kan skade

At ord kan skade , er det imidlertid ingen tvil om. Det vet ethvert mobbeoffer. Som neppe finner så mye hjelp i Åmås' forsikring om at «ord [bare] får (…) konsekvenser hvis vi bestemmer oss for at de skal ha det».

Men skaden ved mobbing eller krenkelser er annerledes – psykisk, ikke fysisk. Og den behandles også annerledes, av denne grunn:

Sentralt for vår tenkning om ytringsfrihet og dens grenser er sosialfilosofen John Stuart Mills «skadeprinsipp»: Bare ytringer som kan føre til ganske umiddelbar fysisk skade, bør forbys. Altså: Oppfordringer til vold eller voldsomheter som med stor sannsynlighet vil føre til vold(somheter), så som «skyt!» til en hissigpropp med ladd gevær, eller opphissende heiing på en lynsjemobb.

Prinsippet beror på et klart skille mellom ytringer og handlinger. Men det beror også på erkjennelsen av at ytringer kan føre til handlinger.

Mills teori har vært kritisert for å forstå «skade» for snevert. Og ingen vestlige demokratier holder seg til kun å regulere ytringer som med stor sannsynlighet fører til direkte, fysisk skade.

Vi lovbeskytter faktisk enkeltindivider mot en rekke følelsesmessige krenkelser av psykisk karakter.

Flere rettslige ytringsgrenser

Det er ikke slik Åmås hevder, at vi i Norge i praksis bare forbyr ytringer som «direkte oppfordrer til vold og kriminalitet»; dette er bare én av våre rettslige ytringsgrenser.

Den praktisk viktigste ytringsbegrensningen vår er der isteden for å beskytte mot følelsen av redsel og frykt ved å forby trusler .

Den vanærende følelsen av å få vårt omdømme svertet av ord, er også noe vi mener det er så viktig å beskytte mot at vi har ærekrenkelsesbestemmelser .

Mot den verdighetsnedbrytende følelsen av å få våre mest personlige detaljer offentliggjort har vi privatlivsbestemmelsene .

Hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres

Mot maktesløshetsfølelsen ved å bli forfulgt med eller plaget av ord beskytter sjikanebestemmelsene oss. I Tyskland forbyr man Holocaustfornektelse av hensyn til dem som føler seg krenket av slikt.

I ytringsfrihetsbastionen USA, som har færre ytringsforbud enn mange, beskytter man sin befolknings følelse av bluferdighet sterkere enn vi gjør.

Vår rettslige prinsippfasthet er altså i noen grad historisk eller kulturelt betinget – også overfor en så sentral rettighet som ytringsfriheten.

Det bør ikke lede til at vi relativiserer den. Men det går fint an å være vedvarende kritisk til Støres 2006-utsagn uten å miste av syne at også prinsipper – og vår forståelse av dem – er kontekstuelt bestemt.

For var det ikke nettopp tidspunktet for Støres sammenstilling som gjorde den så problematisk?

Hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres. Inngripende, vilkårlige og inkonsekvente reguleringer bør kritiseres.

Vern av en hel gruppe

Åmås tar for seg én type ytringsforbud som er kontroversielt, nemlig forbudet mot ytringer som er egnet til å skape hat eller ringeakt overfor utsatte minoriteter.

Fremfor å verne den enkelte mot direkte (psykiske) krenkelser, verner slike forbud hele grupper mot hatytringer. Gruppevernet skiller dette forbudet fra de andre.

Særlig to argumenter taler for et slikt forbud: Et er at det verner utsatte minoriteters menneskelige verdighet .

Det andre er et hensyn til oss alle: Forbudet kan hindre at hele grupper av stemmer forsvinner fra den offentlige debatt: Hvis et sentralt argument for ytringsfrihet er at flest mulig stemmer bør brytes mot hverandre til enhver tid, er det et problem om hele grupper av stemmer stilnes, til vår felles ulempe.

Argumentene mot slike forbud er mange, blant annet at det er grupper, og ikke individer, som vernes. At forbud uansett ikke er veien å gå for å komme ytringer man ikke liker, til livs – de bør isteden møtes med motytringer.

Og ikke minst at det er så uklart hva som «er egnet til å skape hat» på en måte som rammes av loven.

Forbudet kan hindre at hele grupper av stemmer forsvinner fra den offentlige debatt

Også Åmås synes å mene at noe slikt bør rammes, der han skriver om «straffbar rasisme».

Betydningen av dette motargumentet understrekes av at selv våre myndigheter fremstår usikre på hva som hører hjemme hvor.

Når både vår statsminister og kulturminister blander sammen straffbare hatefulle ytringer og «hatefulle ytringer» som ikke er straffbare, men som noen føler seg krenket av, er dette mildt sagt ikke egnet til klargjøring av et allerede uklart fenomen.

Er ikke snikinnført av Stalin

Åmås trekker frem to historiske motargumenter, også – at slike forbud historisk stammer fra Stalins repressive tenkning, og at historisk erfaring viser at forbud ikke virker. Disse argumentene er imidlertid upresise.

Det norske forbudet mot hatefulle ytringer kom ikke som følge av et Stalininspirert forslag til FN-konvensjonen fra 50-tallet som Åmås viser til (ICCPR), men i forlengelsen av FNs konvensjon mot diskriminerende ytringer (CERD) på 60-tallet.

CERD var foranlediget av økende nynazisme og bekymring over den i lys av erfaringen med jødehetsens konsekvenser på 30-tallet.

Det er mye å si både om konvensjonen CERD, og dens håndhevelse, men den er ikke snikinnført av Stalin.

Ettersom man i Tyskland på 1920- og 1930-tallet hadde forbud og rettssaker mot antisemittiske ytringer, og dette (mildt sagt) ikke hjalp, viser dette, ifølge Åmås, at slike ytringsforbud uansett ikke hjelper.

Forbudene virket imidlertid i et system der ytringsfriheten var sentral; Weimarrepublikkens grunnlov ga ytringsfriheten svært solid vern for sin tid. Mein Kampf var ikke forbudt.

Skulle resonnementet følges, burde dette tilsi at sterkt ytringsfrihetsvern heller ikke hjelper noe mot fremveksten av antisemittisme. Mer nærliggende er det vel å tenke at lover og grunnlover alene ikke er tilstrekkelig for å sikre frie samfunn.

Dommene for antisemittiske ytringer på denne tiden skjedde heller ikke etter forbud mot hatytringer, men etter ærekrenkelsesbestemmelser. Slike bestemmelser har vi hatt i Norge siden før Grunnloven i 1814. De er opphavet til hoveddelen av den rettspraksis vi har om krenkende ytringer siden.

Polarisering

En utfordring i ytringsfrihetsdebatten er at den ofte får en polarisert form.

Enten bør man stille seg fullt ut bak kategoriske oppgjør med et eller annet ytringsfrihetshinder (alle aviser bør trykke karikaturer, følelser bør aldri begrense ytringsfrihet, etc.), eller hensettes i Støre-kroken, der de utydelige som kanskje egentlig ikke skjønner hvor viktig ytringsfrihet er, hører hjemme.

Slik polarisering kan paradoksalt nok skape mindre, ikke mer reell meningsbrytning.

Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell i ytringsfrihetsspørsmål uten å avvise nyansene de uansett består av.

Det er fullt mulig å være tydelig og prinsipiell i ytringsfrihetsspørsmål uten å avvise nyansene de uansett består av

Det går an å argumentere for at våre lovbestemte grenser for ytringsfriheten er rimelig velbegrunnet gitt vårt samfunns historie og kultur – eller at de er dårlig begrunnet, prinsipielt uheldige og burde endres. At folks handlinger eller tendenser i samfunnet er mer eller mindre ytringsfrihetsproblematiske.

Jo friere slike debatter kan utspille seg, jo bedre kår har ytringsfriheten i praksis.


Diskutér videre med Anine Kierulf på Twitter: @anineki

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Opptatt av ytringsfrihet? Her er noen tekster vi tror vil interessere deg:

Les også

Kjære Solveig Horne: Derfor takker jeg nei til å skrive under erklæringen mot hatefulle ytringer

, skriver Reidun Kjelling Nybø, konstituert generalsekretær i Norsk Redaktørforening.Hvor mye overvåking utsettes vi for? Og hvorfor? I denne kronikken stilles det

Les også

  1. elleve spørsmål til regjeringen om ytringsfrihet

  2. Regjeringen vil beskytte alle mot å bli såret og krenket. Bør ikke Charlie Hebdo og Vebjørn Selbekk da stoppes?

spør spaltist Jan Arild Snoen.Fra mot til feighet i politikken, skriver Aftenpostens kommentator Ingunn Økland:

Les også

Norske politikere var verdensledende i forsvaret av ytringsfriheten til Salman Rushdie. Hvorfor begynte de å vakle?

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Ytringsfrihet