Kronikk

Overgriperne har lite å frykte

  • Merete Munch

Mange av sakene vi får ved ambassaden i Amman er svært alvorlige og dreier seg om kvinner og barn som ber om hjelp enten fordi de allerede er tvangsgiftet, står i fare for å bli det eller er utsatt for andre overgrep som trusler og vold, skriver Merete Munch. <B>MOHAMMAD HANNON</B>

For at «redningsoperasjonene» vi gjennomfører for å hjelpe kvinner og barn ikke bare skal være brannslukkingsarbeid, må de strafferettslige sidene ved tvangsekteskapssakene i større grad følges opp.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sommerferien er høysesong for tvangsekteskap.

Jeg er en av fire spesialutsendinger fra Integrerings— og mangfoldsdirektoratet som tjenestegjør ved ambassader i land og regioner der tvangsekteskap og kjønnslemlestelse forekommer. Det er utsendinger ved ambassadene i Amman, Ankara, Nairobi og Islamabad. Vi bistår norske borgere som utsettes for overgrep i utlandet og gir råd til hjelpeinstanser i Norge. Etter å ha tjenestegjort i ett år ved ambassaden i Amman, har jeg lyst til å dele noen erfaringer og inntrykk.

Flere får hjelp

Det arbeidet som er lagt ned gjennom Handlingsplanene mot tvangsekteskap (og kjønnslemlestelse), herunder ordningen med å ha spesialutsendinger på utenriksstasjoner, har ført til at stadig flere tvangsekteskapssaker nå avdekkes, alvorlige overgrep avverges og flere personer får hjelp til å håndtere sin situasjon. Dette skyldes både økt bevissthet om tvangsekteskap i skolen, i barnevernet, familievernet, politiet og øvrig hjelpeapparat og at flere utsatte faktisk henvender seg og ber om hjelp.

Merete Munch

På ambassaden i Amman har vi stor pågang. I perioden 2008–2012 registrerte vi totalt 185 enkeltsaker. Mange av sakene er svært alvorlige og dreier seg om kvinner og barn som ber om hjelp enten fordi de allerede er tvangsgiftet, står i fare for å bli det og/eller er utsatt for andre overgrep som trusler og vold samt frihetsberøvelse under opphold i opprinnelseslandet. I perioden 2008–2012 fikk 30 kvinner og barn assistanse fra ambassaden til å returnere til Norge. Dette dreier seg om saker der liv og helse står i fare – og det som tilbys er livsviktig bistand slik at personene kan komme seg ut av landet, tilbake til Norge og videre i livet.

Ofrene betaler prisen

Politiet har i samarbeid med andre offentlige etater etter hvert blitt flinkere til å sørge for ofrenes sikkerhet gjennom ulike tiltak for beskyttelse og oppfølging av den enkelte ved retur til Norge. Men i praksis er det likevel fortsatt ofrene, altså de kvinnene og barna som utsettes for overgrep, som må betale prisen. Noen må belage seg på et liv i skjul, på hemmelig adresse, i konstant frykt for å bli innhentet av familien. For mange er bruddet med familien, særlig blant de yngre tenåringene, ikke til å bære og de vender etter en tid "frivillig" tilbake for å innordne seg det regimet de forlot. For andre er det også en umulighet. Som en ung kvinne hjulpet tilbake til Norge sa det: "Jeg tenker på hva som vil skje med meg hvis de finner meg."

For at disse "redningsoperasjonene" ikke bare skal bli brannslukkingsarbeid skulle jeg ønske at de strafferettslige sidene ved disse sakene i større grad ble fulgt opp. Dette er viktig for å statuere eksempler og forhindre nye lovbrudd. Til tross for at det er offentlig påtale i disse sakene, er mitt inntrykk at overgriperne i praksis har lite å frykte etter at kvinnene og barna er assistert tilbake til Norge.

Ikke alle ber om hjelp

Noen av de unge norske kvinnene som henvender seg til ambassaden ber ikke om hjelp. De ble tatt ut av skolen i Norge før de begynte på ungdomsskolen – etterlatt hos slektninger og giftet bort som 12-13-åringer i opprinnelseslandet. De ble i beste fall meldt savnet da de ikke møtte til skolestart på 8. trinn, samtale med foresatte ble kanskje forsøkt, rutiner for barn som uteblir fra skolen ble muligens fulgt og barnevernet ble koblet inn. Men utover dette var det ingen som la ned nevneverdig innsats for å spore dem opp og finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Ute av øye, ute av sinn.

Når de noen år senere som 17-18-åringer henvender seg til ambassaden, viser det seg at de ble giftet bort som barn. Men det de ber om hjelp til er ikke å komme ut av et tvangsekteskap, men å få norsk pass til egne barn født i utlandet. Mange av dem har ikke bevissthet eller kunnskap om at det er begått overgrep mot dem. Kanskje ikke så rart det, med tanke på at de ble tatt ut av skolen før de kom i puberteten.

Dilemmaer

Sakene er fulle av dilemmaer og det er mange hensyn å ta. For hjelpeapparatet er det et mål at lovverket skal håndheves og at de som begår overgrep skal straffes. Samtidig må hensynet til den som er offer i saken, veie tungt. Vi må lytte til de unge kvinnene og deres opplevelse av situasjonen er viktig. Samtidig har norske myndigheter et ansvar for å bidra til å stanse overgrep mot barn og unge og å forebygge nye overgrep i neste generasjon. Resultatet blir ofte handlingslammelse. Det var så mye lettere når barna var ute av øye og sinn.

Et felles anliggende

De fleste tvangsekteskapene og barneekteskapene gjennomføres i opprinnelseslandet. Men vi er i løpet av de siste årene blitt oppmerksomme på at denne typen overgrep også skjer i Norge. Blant annet gjennom den alvorlige dommen som ble avsagt i Borgarting lagmannsrett i 2011 der flere medlemmer i en norsk-iraksk familie ble dømt for å ha tvangsgiftet en jente til en betydelig eldre fetter da hun var 13 år. Denne ulovlige "vielsen" fant sted i Oslo. Hun var mindreårig og i flere år ble hun utsatt for voldtekt og andre former for psykisk og fysisk vold. Dommen falt da jenta var 17 år.

For å få bukt med denne praksisen som er ulovlig både i Norge og i opprinnelseslandene, må vi jobbe på flere fronter samtidig. Vi må jobbe for at tvangsekteskap/barneekteskap anmeldes og straffeforfølges. Samtidig er det nødvendig å jobbe forebyggende med holdningsskapende arbeid både i lokalsamfunnene i opprinnelseslandene og blant de aktuelle innvandrergruppene i Norge.

La oss begynne med oss selv

Når det gjelder et land som for eksempel Irak, støtter norske myndigheter opp om det arbeidet som gjøres både av sivilsamfunnsorganisasjoner og irakske myndigheter for å bekjempe vold og overgrep mot kvinner og barn. Tilsvarende gjøres i andre opprinnelsesland, blant annet gjennom den kvinnerettede bistanden. Norske myndigheter er også pådrivere for at landene implementerer sitt lovverk på dette området. Dette er et langsiktig arbeid. La oss begynne med å håndheve vårt eget lovverk. Vi har et særlig ansvar for å sørge for rettssikkerheten til minoritetskvinner og barn i Norge og et likeverdig offentlig tjenestetilbud.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. NORGE

    Solberg lover skjerpet innsats mot tvangsekteskap, trusler og vold

  2. NORGE

    Dramatisk økning av personer som er etterlatt mot sin vilje i utlandet

  3. NORGE

    Nye «koranskoler» bygges i Somalia for småbarn fra vestlige land

  4. NORGE

    Regjeringen advarer i brev til alle landets skoler: Sommerferie er høysesong for tvangsekteskap.

  5. NORGE

    Syriske flyktninger sender koner og barn tilbake. De frykter at familien skal bli «for norsk».

  6. SID

    Sosial kontroll: Hva er løsningen?