Greta Thunbergs strid: Når frykt og håp skiller lag | Ulrikke Linge
Alliansen mellom taler og publikum er nøkkelen til retorisk suksess. Det er slik massebevegelser vokser frem – gjennom enhet og avstand.
Greta Thunberg har bygget en kraftfull enhet mellom seg selv som taler og hundretusener av barn og unge over hele kloden. Hun taler med og for den unge generasjonen med et felles «vi» og meisler samtidig ut et emosjonelt gap og en avstand til en voksengenerasjon som ikke handler slik de bør.
Det er en massiv interesse for politiske taler for tiden. Men hvor mange trenger gjennom lydmuren? Kanskje kjennetegnes de mest betydningsfulle talene ved at de gjenkjenner og navngir identitet, for så å mobilisere sak.
Ikke stol på noen over 30
Ifølge den sentrale retorikkforskeren Kenneth Burkes teori fra 50-tallet foregår identifikasjonen i tre stadier: Først ved at taleren peker på og navngir felles interesser, følelser og erfaringer. Går dette «hjem» hos publikum, vil publikum og taler kunne oppleve å ta del i et sammenhengende «vi».
Samtidig, og med like stor kraft, etablerer «det nye vi’et» avstand til noe annet, eller noen andre, som forsterker identifikasjonen ytterligere.
Et fiendebilde må til, og Greta Thunberg sier det eksplisitt: Dere stjeler vår fremtid rett foran øynene våre.
Identifikasjonen driver bevegelsen og bygger den, og alliansen mellom taler og publikum er nøkkelen til retorisk suksess. Det er slik massebevegelser vokser frem – gjennom enhet og avstand.
En kjent ordlyd fra 60-tallet var «ikke stol på noen over 30». Med økende tilslutning blir Gretas stemme stemmen til en hel generasjon, med ett språk, ett budskap og kanskje kraft nok til å snu opp ned på den politiske virkeligheten.
Og slik kan Greta Thunbergs anklager mot voksengenerasjonen bli for skolestreikerne det Bob Dylans «Blowing in the wind» ble for hippiebevegelsen.
De er ett, og de kan ikke avvises av noen, for de er våre egne barn.
Rette ord til rett tid
Spørsmål trenger svar, situasjoner krever respons, og talere trenger publikum.
Når taler mobiliserer slik som Greta Thunberg har gjort med den nye bevegelsen, er det fordi hun definerer følelsene, svarer på hvorfor vi er så urolige og adresserer spørsmålene som allerede fantes der ute.
Når responsen kommer, forløses potensialet fordi ordene som brukes, er rette ord til rett tid. Det er det vi i retorikken kaller talens kairos.
Greta Thunbergs retorikk slekter på Martin Luther Kings tale, «I have a dream», fra 1963, ved at hun bruker tidsdimensjonen som dramatiserende motiv.
King brukte frasen «the urgency of now», og gjentagelsesfiguren «now is the time» banket som en puls gjennom talen.
Katastrofescenarioer skremmer vettet av elever. Hvor er nyansene? | Simen Gaure
Frykten er reell
Nøkkelen i Thunbergs revolusjonære appell ligger også i tidsdimensjonen, som igjen nærer frykten, som er den sterkeste følelsen vi har. Frykten er reell, men samtidig rasjonell – gitt de dårlige utsiktene for menneskenes liv på Jorden.
«We have run out of excuses and we have run out of time», sier hun.
Handling er igjen som eneste alternativ, og den ser hun ikke komme. Derfor blir hun stor, og derfor kan dette vokse seg mye større. Hun møter og definerer følelser, usikkerhet og forventninger som vokser i mange nå.
Greta Thunbergs tale er blitt kalt både apokalyptisk og uinformert av for eksempel Kathrine Jebsen Moore i Minerva.
Vi har hørt Frp-politikere som assosierer støtte til streikerne med nazipropaganda, og vi har hørt en statsminister som vil ha elevene tilbake på skolen, og som inviterer til «klimatoppmøte» som kompensasjon.
De ser ikke at Thunbergs tale, i FN og i mediene, mest av alt er svaret på en situasjon som har ligget åpen og ventet på respons i lang tid: «Hvorfor merker vi ingen endring selv om vi vet at vår egen eksistens er truet?»
- Greta Thunbergs TED-talk:
«Jeg vil se deres panikk»
Thunbergs poeng er at når voksengenerasjonen tar frykten innover seg og lar panikken gripe tak, først da er det håp for at de vil handle og stanse utslippene.
Miljøbevegelsen har i stor grad lyttet til «klimapsykolog» og professor Per Espen Stoknes, som hevder at dommedagsscenarioer i klimakommunikasjonen bare skaper dårlig samvittighet og får oss til å stenge av. Han mener det vil gjøre at vi opplever klimaproblemene som fjerne både i tid og rom. Erik Solheim, nylig avgått klimasjef i FN, sier at verden alltid har gått fremover, og at teknologien «vil ordne saken til slutt».
Men hva om det er motsatt? Den positive klimakommunikasjonen kommer med begreper som «fremtidens mobilitetsløsninger», «grønt skifte», «grønn vekst», og «bærekraftig utvikling». Abstrakte begreper med relativt ubestemmelig innhold og lang tidshorisont.
Slikt språk kan virke minst like passiviserende og svekker opplevelsen av at dette er akutte problemer som krever umiddelbar handling.
«Ikke gi meg snakk om håp, jeg vil se deres panikk», sier Thunberg og skaper med det «the sense of urgency», som må til for å mobilisere. Snakk om et kommende grønt skifte virker ikke på unge mennesker. De vil ha konkrete handlinger og språk som betyr noe, for dem.
Og de vil se frykten i foreldrenes øyne, som de kjenner den i seg selv.
Helena Hertzberg Bugge: Våre etterkommere skal lese om voksne som sviktet dem, og unge som kjempet
Hvem kan være uenig?
Det internasjonale energibyrået Global Energy rapporterte nylig at CO2-utslippene øker mer enn noensinne. Krisens omfang eskalerer. Det er bakteppet for Greta Thunbergs retorikk. Utslippene øker, det skulle gått motsatt vei, så hvem kan være uenig i at noe må gjøres – nå?
Ungdom blir gjerne omtalt som individualister. De skaper seg egne nisjer sammen med likesinnede. Men de har faktisk noen fellestrekk – veganere, containerdykkere, vintage-hipstere, miljøforkjempere og andre. De opponerer mot forbrukersamfunnets vekstmantra. Men er de i ferd med å finne hverandre i noe større?
