Kronikk

Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-arvingene er en trojansk hest i glanset gavepapir | Ina Hagen og Ida Madsen Følling

  • Ina Hagen
    Fungerende styreleder, Unge Kunstneres Samfund
  • Ida Madsen Følling
    Nestleder, Unge Kunstneres Samfund

Cecilie Fredriksen (f.v.), samlingsdirektør i Nasjonalmuseet Stina Högkvist, direktør i Nasjonalmuseet Karin Hindsbo og Kathrine Fredriksen. Foto: Morten Qvale / Nasjonalmuseet

Nasjonalmuseet skal forvalte vår felles kulturarv, ikke fungere som konsulentfirma for rike arvinger.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er nye tider i norsk kulturliv.

Støvet etter en enorm byggeboom er i ferd med å legge seg, og frykten for at de mange kvadratmeterne skal føles glisne tvinger frem nye, uvante løsninger.

I forrige uke lanserte Nasjonalmuseet et slikt påfunn, i form av et samarbeid i hundremillionersklassen med Fredriksen Family Art Company, og reaksjonene har ikke latt vente på seg.

Les også

Fredriksen-døtrene inngår gigantsamarbeid med Nasjonalmuseet

Bygge verdien av egen samling

Private donasjoner er ikke uvanlige, og de er kanskje også nødvendige med tanke på driftskostnadene ved de store nye kulturinstitusjonene.

Siden starten av 00-tallet har private samlere fått stadig større innflytelse over hva som vises i museene, stadfester Jorunn Veiteberg i sin rapport «Å samla kunst – Samlingsutvikling ved norske kunstmuseum på 2000-talet».

Men denne avtalen er ingen donasjon, den er en trojansk hest i glanset gavepapir.

Gjennom avtalen har søstrene Fredriksen fått tilgang på de best kvalifiserte kunstkonsulentene, den mest attraktive utstillingsarenaen og de beste ressursene for håndtering, lagring og konservering i Norge i minst ti år fremover. Alt dette vil være med på å bygge omfanget og verdien av deres egen, ikke Nasjonalmuseets, samling.

I bytte får museet vise kunst fra – med museets direktør, Karin Hindsbos, ord – «øverste internasjonale hylle». Denne kunsten vil bli viet et permanent visningsrom på 727 kvadratmeter, inngå i utstillinger i den nye Lyshallen, samt være utgangspunkt for et nytt forsknings- og utdanningsprogram.

Ina Hagen (t.v.) og Ida Madsen Følling. Foto: Unge Kunstneres Samfund / Foto: Jan Khür

Museet i andre rekke

Et av hovedproblemene ved utviklingen som Veiteberg trekker frem i sin rapport, er den store ubalansen i størrelsesforholdet mellom offentlige og private midler som går til innkjøp av kunst.

Det gjør at private samlere får stadig større innflytelse over kunst som kjøpes og vises i Norge.

Eksempelet hun bruker, er Nasjonalmuseets egne innkjøpsbudsjetter på 10 millioner kroner, i kontrast til de 76 millioner kronene Sparebankstiftelsen donerte kunst for til museet i 2016.

Da blir spørsmålet: Hvem skriver historien?

Kunst av internasjonalt kaliber vekker selvfølgelig entusiasme hos oss, som hos direktøren, men styrkeforholdet mellom museets egne innkjøpsbudsjett og den enorme kjøpekraften som Fredriksen-søstrene representerer, er svært skjevt. Da er det en overhengende fare for at museets interesser og definisjonsmakt kommer i andre rekke.

Aftenpostens Cecilie Asker påpeker denne slagsiden ved Fredriksen-samarbeidet når hun skriver at «tiden (vil) vise om de [Fredriksen-søstrene] klarer å beholde avstanden og ikke la seg friste til å ta strupetak på kunsten likevel».

Dette er en bekymringsmelding vi ikke må ta for lett på.

Som Jonas Ekeberg skriver i en kommentar på Kunstkritikk.no 20. juni: «Her virker det som om Karin Hindsbo har glemt at hun skal beskytte Nasjonalmuseets troverdighet og uavhengighet. Denne integriteten kan, så vidt jeg kan se, ikke bevares om vesentlige beslutninger skal fattes i samarbeid med Cecilie og Kathrine Fredriksen.»

Og hva med forskningsmidlene? I avtalen står det blant annet at partene har som intensjon å utvikle et utdanningsprogram der utvalgte forskere gis anledning til å gjennomføre et PhD-/doktoratstudie.

Betyr det at Fredriksen-søstrene kun stiller med midler og at Nasjonalmuseet har det fulle og hele ansvaret for innholdet?

Det er uansett slik at landets sterkeste fagmiljøer gjennom slik forskning vil bidra til ytterligere kanonisering av verk i Fredriksen Family Art Companys eie.

Forskjell på stiftelse og selskap

Det er også gode grunner til å stille spørsmål ved hva Nasjonalmuseet tenker de skal tjene på samarbeidet i et langtidsperspektiv.

Erlend Høyersten, direktør ved Aros Kunstmuseum i Aarhus, viser til eksempler fra tyske museer i en uttalelse i Klassekampen 22. juni: «I enkelte tilfeller har de pengesterke eierne trukket ut samlingene sine, og da sitter ikke museene igjen med noe.»

I en debatt i Dagsnytt 18 (NRK, 20. juni), mellom styreleder i Norske Billedkunstnere, Ruben Steinum, og direktør for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, uttalte sistnevnte at det å stille ut verker som museet ikke eier, er en vanlig modell i flere norske museer og brukte Stenersen-samlingen som eksempel: «(denne) er jo ikke eid av Kode, den er jo eid av en selvstendig stiftelse.»

Her underspiller Hindsbo den signifikante forskjellen på en stiftelse og et selskap.

Et selskap kan, i motsetning til en stiftelse, for eksempel ta ut overskudd. Og der styret i Stenersen-stiftelsen er sammensatt av en bred representasjon av selskaper og samfunnsaktører uten muligheter for privat vinning, har Fredriksen Family Art Company altså private eiere med egne økonomiske interesser å ivareta, noe detaljene rundt samarbeidet ser ut til å bære preg av.

Et punkt i avtalen kan fungere som eksempel: «Dersom Nasjonalmuseet ønsker å benytte verkene til direkte inntektsbringene virksomhet, kreves samtykke fra Fredriksen Family Art Company, og eventuelle inntekter skal benyttes til dekning av kostnader innenfor rammene av samarbeidet.»

Museets integritet

Til tross for at Nasjonalmuseet er blitt flinkere til å faktisk kjøpe inn kunst av nålevende kunstnere de siste årene, er innkjøpsbudsjettene fortsatt altfor lave.

Er det altså med Fredriksen-samarbeidet at Nasjonalmuseet skal markere seg som vår fremste kunstinstitusjon? En privat samling, hvor det essensielle grunnprinsippet om kunstnerrepresentasjon i de faglige vurderingene ikke ligger til grunn?

Samarbeidet gjør det klart at kravet om de faglige vurderingene ved innkjøp er mer presserende enn på lenge.

Det er ikke Nasjonalmuseets oppgave, som forvalter av vår felles kulturarv, å fungere som konsulentfirma for rike arvinger.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Karin Hindsbo
  3. Nasjonalmuseet
  4. Innkjøpsordning
  5. Kathrine Fredriksen
  6. Cecilie Fredriksen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Fredriksen-døtrenes kunstsamarbeid engasjerer: – Det høres ut som en byrde for museet

  2. DEBATT

    Nasjonalmuseets avtale vil øke verdien på en privat samling

  3. KULTUR

    Fredriksen-tvillingene og Nasjonalmuseet inngår gigantavtale. Får eget rom til kunstsamlingen sin.

  4. KRONIKK

    Norske kunstmuseer ville vært fattigere uten private givere

  5. KULTUR

    Internasjonalt etikkråd kritisk til Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksensøstrene

  6. KULTUR

    – Avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen-søstrene burde aldri vært inngått.