Det polske slaget om verdighet | Nina Witoszek
Den autoritære bølgen fikk igjen gjennomslag i det polske valget. Men landets unge bringer håp for fremtiden.
«Regjeringer er som undertøy,» sier et italiensk ordtak. «Og de bør skiftes ofte av den samme grunn.» Den 12. juli forsøkte polakkene å gjøre nettopp dette: Å skifte autoritærismens skitne tvangstrøye og velge en nyvasket, liberal president, Rafal Trzaskowski.
Dessverre foretrakk 51 prosent av borgerne å nyte livet under PIS’ (Lov- og rettferdighetspartiet) kvelende «demokratur».
Timingen var dårlig: I det andre tiåret av det 21. århundre opplever narsissistiske autokrater en uventet renessanse i så ulike land som Tyrkia, India – ja, til og med USA. I boken How Democracies Die (2018) påstår Steven Levitsky og Daniel Ziblattat at moderne demokratier ikke dør på grunn av menn med gevær. Folk velger diktatorer helt frivillig, uten tvang.
Putin eller dissidentene: Hvem skal Norge høre på? | Nina Witoszek
Polen – et mikrokosmos
Helge Hveem skriver i en interessant kronikk i Aftenposten 13. juli om det pågående angrepet på liberalisme og dermed et behov for et mer sosialt rettet liberaldemokrati. Han har et poeng. Men det som kronikken ikke nevner, er at den autoritære bølgen ikke pågår uutfordret. Det foregår faktisk to revolusjoner samtidig i verdens kriker og kroker.
Begge dreier seg om gjenvinning av folkets verdighet og stolthet. Men mens den ene er polariserende – drevet av etnisk nasjonalisme og jakten på fiender (muslimer, jøder, mexicanere, kvinner) – er den andre revolusjonen opptatt av å skape et friere og mer inkluderende samfunn.
I denne konteksten er det nåværende, splittede Polen et mikrokosmos av de to bevegelsene. Den ene forsøker å gjenvinne nasjonal stolthet ved å forføre mennesker med blanding av almisser og hat mot det som er annerledes. Man forstår ikke PIS-Polen hvis man overser at den forvrengte, autoritære verdighetsrevolusjon har gitt mange familier både finansiell støtte og en følelse av å tilhøre en stolt, patriotisk nasjon.
Men PIS’ «velferdsautokrati» er i dag utfordret av unge politikere som Trzaskowski. De har forstått at liberalismen ikke tilbyr garantier mot eksklusjon, respektløshet og krenkelse av menneskeverd, ikke bare av staten, men også av dominerende markeds- og sosiale krefter. Som tidligere ordfører i Warszawa har Trzaskowski ikke bare mobilisert nesten 50 prosent av polske velgere på seks uker, han har skapt en koalisjon av flere europeiske ordførere som er opptatt av å redusere ulikhet og motarbeide den polariserende populisme i deres land.
Fra nobelpris til politisk dommedag: Antifeminisme spilte en rolle i det polske valget | Nina Witoszek
Grønne kvinner, homofobe menn
Men det finnes andre protagonister som fremmer «sosial liberalisme» i Polen: unge, utdannede kvinner. Ifølge en spørreundersøkelse fra Ipsos lever unge, polske kvinner og menn i to separate verdener.
Kvinner er liberale, aktivistiske og grønne, mens menn har en tendens til å dyrke homofobiske og konservative holdninger. Mens kvinner er mest redd for et sammenbrudd i helsevesenet, en klimakatastrofe og økningen av nasjonalistiske bevegelser, sier menn at de er mest truet av kjønn og lhbt (sic!).
Den «prososiale liberalismen», hvis konturer utarbeides i Polen, står foran minst fem store utfordringer.
Den første er den postkoloniale mentaliteten, en levning fra den kommunistiske tiden i det Soviet-okkuperte Polen. Like før tiltredelsen til EU sa den kjente polske politikeren og historikeren, Bronislaw Gieremek, at polakkene vil ha problemer i EU «fordi vi ikke ser forbindelse mellom friheten, ansvar og tillit – vi var en fri nasjon i en veldig kort tid. For å bli europeiske borgere må vi først kvitte oss med Sovietismens utstrakte barbari som fortsatt er en del av oss».
Dette var en klarsynt uttalelse. I 2020 er Polen et av landene med de laveste tillitsnivåer i Europa, ifølge European Social Survey. En fortsettelse av PIS’ autoritære styre betyr at mangel på tillit sementeres videre, noe som gjør det vanskelig å inngå kontrakter, samarbeide, gjennomføre forhandlinger og inngå i langsiktige investeringer.
Et uoppnåelig vestlig ideal
Den andre, relaterte utfordring dreier seg om Polens splittede forhold til EU. I boken The Light that Failed (2019) snakker den bulgarske forskeren Ivan Krastev om paralleller mellom veksten av populistisk aggresjon i Øst-Europa og problemer knyttet til etnisk integrasjon i Vesten.
Den første generasjonen oppfatter vanligvis integrasjonen som en suksess. Fundamentalisme dukker opp i den andre generasjonen, hvis representanter er født i det nye landet.
De begynner å sette pris på sin opprinnelige kulturelle tradisjon, de er sensitive for ydmykelsene knyttet til å være annerledes, samt legger merke til svakheter og forsømmelser fra vertene som foreldrene deres tidligere hadde sett opp til.
I denne lesningen kan populistene i Polen oppfattes som den «andre generasjonen av innvandrere». Den oppdager at det å prøve å etterligne Vest-Europa er et uoppnåelig ideal. De er splittet. Det ene imperativet sier: «Vær som i vest», det andre: «Ikke vær en kopi, vær deg selv. Tyskland er like korrupt som Bulgaria, bare se på Volkswagen-skandalen.»
Den tredje, ofte oversette, hindringen mot gjenvinning av liberaldemokrati i Polen er forskansede «habits of the heart». Polakker har en trang til en «edel monolog», dialog eller kompromiss er hverken forståelig eller respektabelt. Hensikten er ikke å komme til en felles beslutning. Det som er viktig, er å vise at man har rett.
Er den norske modellen i faresonen? Vil vi heller ha den polske? | Nina Witoszek og Atle Midttun
Den mektige kirken
PIS’ forakt for utdannede eliter er et annet alvorlig hinder: «Trzaskowski? En presidentkandidat som snakker seks språk, har ikke polsk sjel! Han skal ikke prate med oss på fransk i vår bygd,» sa en av PIS-velgerne til journalister. «Og vet dere hva han gjorde etter valget? Han dro til nobelprisvinneren Olga Tokarczuk og drakk te med henne, jævla snobb!»
Den femte, mektige kraften som de polske opposisjonelle må ta tak i, er den overmektige katolske kirken.
Det sier litt om stemningen at fundamentalistiske polske biskoper gjør åpent opprør mot paven, og det er like før de lyser ham i bann for å være for radikal. På tross av de siste avsløringer om utbredt pedofili blant katolske prester besitter det polske presteveldet en heroisk status som en hellig beskytter av den polske familien og en garantist for at kommunister, muslimer, feminister, jøder og vegetarianere ikke har noen plass i Polen.
Polen er ikke fortapt
Den 8. juli skrev redaktørene av den liberale avisen Gazeta wyborcza følgende i et brev til den sittende president, Andrzej Duda: «Det var ingen president i Polens postkommunistiske historie som i et så svimlende tempo førte til avvikling av den demokratiske rettsstaten, domstolene og kritisk undervisning som deg. Vi har naboer, men ingen venner. I stedet for en partnerskapsallianse med USA har vi servilt handelsforhold. Fra å være EUs femte største land med en polakk som president i Det europeiske råd er vi blitt en periferi som har problemer med å overholde de mest elementære regler, og forblir derfor ved inngangsdøren.»
Når dette er sagt, er ikke Polen fortapt. For første gang etter kommunismetiden var den polske valgkampen preget av unge mennesker som støttet et program med en mer menneskelig, omsorgsfull liberalisme. Det gjenstår å se hvor raskt de klarer å gjenoppbygge Solidarnosc – den største antiautoritære bevegelsen i verden, som Polakkene forfattet på 1980-tallet, men merkelig nok har glemt å trekke gevinster på.
For å komme videre fra dagens fastlåste fronter må den populistiske og den liberale verdighetsrevolusjon komme i en vanskelig dialog. Hvis det skjer, kan Polen bli en viktig arena for politisk innovasjon i spørsmål som angår hele Europa.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
