En hverdag satt på vent

  • Paal Andre Grinderud, forfatter og skribent
Jeg var redd for at de skulle komme og si at de ikke kunne operere meg. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, så skjedde nettopp det, skriver Paal André Grinderud.

Utsatt operasjon. Blir det økonomiske spørsmålet så overhengende at sykehusets ledelse tvinges til å presse sine ansatte til det ytterste?

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.
Paal André Grinderud,Oslo

Så var dagen kommet for operasjon. Hverdagen til mange dyktige kirurger i Norge består jo av å gjøre hverdagene bedre for oss mennesker som bor her i vårt gode land. Det var min tur nå, etter å ha stått i kø og ventet. Det som skulle bli en håpets og gledens dag, ble snudd til en hverdag, hvor tårene flommet, og livet ble skjørt igjen. Det er mange forskjellige grunner til vi mennesker kjenner som vi gjør iblant, og en av dem er drømmen om en hverdag, om en er syk eller frisk.Så kom det en mild og forståelsesfull stemme meg i møte. Det er da det uventede skjer, som kan kalles et hverdagsmirakel, selv om ventetiden blir lang, og et hverdagsdrama starter.

— Hei. Jeg kom sykepleieren i forkjøpet. Bli med meg, du.

En av kirurgene som skulle operere meg fulgte meg inn på et legekontor. Jeg var så beveget og følsom. Det var her de skulle gi meg en bedre hverdag, og hvor de tok det hele menneske på alvor. Jeg satt meg ned på en benk, og kirurgen så gjennom papirene mine.

— Jeg vil så gjerne ha tilbake hverdagene mine, sa jeg stille. Hun så opp fra papirene og sa at det forsto hun så godt. Jeg klarte ikke å holde tilbake. Helt lydløst begynte tårene å renne. Jeg lukket øynene og lot det stå til. En stund satt jeg slik, og kirurgen sa med mild stemme:

— Mange som kommer inn her er redde for narkose. Det er forståelig, men det går bra. Jeg forsøkte å si noe, men var så beveget at det var ikke mange ordene som kom ut av min munn, mest mumling.

- Det er hverdagene mine jeg vil ha tilbake. Nå når jeg er syk, betyr det så mye for meg, forstår du ...

Hun forklarte meg om inngrepet, og ba meg reise meg opp. Så tegnet hun på magen min der kirurgene skulle gå inn. Hun brukte sprittusj, og jeg så kanskje morsom ut, må jeg si. Jeg så ned, og flirte. Hun så på meg og smilte tilbake og sa at det ikke akkurat var noen pen tegning. Hennes milde vesen og trygghet ga meg ro. Hun ville gi meg tilbake hverdagen som jeg lengtet så etter.

Redd for å dø

Etter en stund spurte hun meg om det var noe mer jeg lurte på. Jeg sa at jeg var redd for å dø under operasjonen - ikke våkne opp fra narkosen. Hun sa at det var veldig uvanlig at det skjedde, og at hun ikke hadde hørt om det i nyere tid, bortsett fra stor akutte inngrep hvor pasienten var meget dårlig.

Hele veien trygget og trygget hun meg. Jeg spurte henne om hverdager, og hun sa at hun likte hverdager veldig godt.

Det kom en sykepleier som ga meg grønne sko, sykehusskjorte og en blå morgenkåpe. Nå skulle jeg hvile meg før operasjonen, og om en stund ville de måle blodtrykk, og gi meg pre operative medisiner, som det så fint het. Så ville magen min bli barbert, og når jeg kom inn på operasjonsstuen ville jeg bli vasket og sterilisert i mageområdet, men da ville jeg allerede være i dyp søvn.

Så rolig

Jeg la meg ned i en liggestol. Det var så rolig, så rolig. En slags stillhet jeg aldri før hadde hørt. Sko som tuslet frem og tilbake uten ord i en lang, lang gang. Noen ganger ble det bare avbrutt av en kvinne som skrek. Hun hadde nok store smerter. Etter en stund ble det stille, og jeg tenkte at hun kanskje var tatt inn til operasjon. Det var nok et akutt tilfelle.

Jeg la meg godt til rette og tenkte på hva som ville skje om jeg ikke våknet opp etter operasjonen. Hva ville da skje? Hvordan ville jeg ha det hjemme hos Gud? Jeg var nok mer redd en de fleste, fordi jeg hadde mange kontrollområder i livet etter en turbulent oppvekst og barndom.

Jeg hørte navn ble ropt opp, lyder som gjentok seg fra blodtrykksmålere og glass som ble fylt med vann. Jeg slumret hen, og tenkte på hvordan det ville være når jeg våknet etter operasjonen.

— Grinderud.

Jeg våknet, og der sto en sykepleier. Det var tid for en ny prosedyre, forsto jeg.

— Vi har jo glemt å barbere deg, sa hun og smilte.

Følte meg trygg

Jeg reiste meg opp, og fulgte etter henne. Hun gledet seg til en dåp. Jeg vet ikke om det var barnebarn eller om det var til noen hun kjente. Jeg følte meg trygg i hennes nærvær. Hun ba meg legge meg ned, så begynte hun å barbere meg på magen. Hun kommenterte muntert tegningene som kirurgen hadde tegnet på magen min. Resten av vaskingen og desinfiseringen av magen ville foregå på operasjonsstuen. Hun snakket om dagene som kom og gikk, og at hun trivdes på så godt på jobben.

Det var noe med hennes mildhet og bestemthet på en og samme gang som gjorde meg trygg langt inn i hjertet. En kjærlighet og glede i hverdagen som kanskje var mer sann enn mye annet vi blir servert i alle realityprogrammer og avisforsider.

Det hadde gått nesten åtte timer med venting. Jeg var redd. Mest redd for at de skulle komme og si at de ikke kunne operere meg. Jeg hadde ikke før tenkt tanken, så skjedde nettopp det.

Den vennlige og omsorgsfulle kirurgen kom til meg og sa at hun ville spørre overlegen om de kunne få operere meg på overtid, men hun kunne ikke garantere noe.

Sykepleieren på postoperativ, som hadde barbert meg, så på meg. Hun forsto at jeg hadde det veldig tøft.

Etter en stund kom kirurgen bort til meg. Hun satte seg ned og beklaget at de ikke kunne operere meg. Hun sa mye mer, men det var da jeg oppdaget at hverdagen min falt i tusen knas. Tårene rant, og jeg tenkte at dette er ikke sant. Det kan ikke være sant.

Hva skulle jeg gjøre nå?

Ba om unnskyldning

Det var fredag, og klokken var sen ettermiddag. Leiligheten var tom, og jeg var så susete av medisiner at jeg ikke visste om jeg ville klare meg selv. Det jeg husker var at hun tok meg i hånden og beklaget og ba om unnskyldning på vegne av Diakonhjemmet sykehus.

Noe døde inne i meg i det øyeblikket jeg forsto at en kirurg ville meg så vel, men at systemet ikke tillater at hverdagen kunne bli et høydepunkt etter mange års venting.

Min hverdag var satt på vent - igjen. Jeg tenkte at med så vennlige og snille mennesker som det var på Diakonhjemmet var det ikke de som hadde skylden for dette, men rett og slett politikerne, som gir så stramme budsjetter at det ikke er økonomisk rom for å gi hverdagen tilbake til noen der sorgen hadde preget livet i mange år.

Jeg tenkte at jeg kan da ikke være alene om dette?

Vi har alle vår historier, vår levde og ulevde liv. Jeg reiste meg fortumlet opp etter å ha drukket en liter melk og spist seks brødskiver. Det var 20 timer siden jeg sist hadde spist.

Ute i resepsjonen følte jeg meg uvel.

Den gode sykepleieren fra postoperativ hadde tilbudt å kjøre meg hjem.

Går bare ikke an

Det jeg tenkte var at dette går bare ikke an. Ikke for egen del, men jeg hadde en mistanke om at det ble satt opp et så hardt program for kirurgene og helsepersonell rundt i Norge at de ikke maktet å ta alt som var planlagt. Jeg har så stor forståelse for at akutte tilfeller kan oppstå, men det er betimelig å stille følgende klare spørsmål: Blir det satt opp for hardt operasjonsprogram ved sykehusene, og hvem har ansvaret for å ta seg av pasienter som blir sendt hjem uten oppfølging og sterkt medisinert, ved kansellering?

Det var som ikke å komme med et fly som var overbooket, enda du hadde billett.

Blir det økonomiske spørsmålet så overhengende at sykehusets ledelse tvinges til å presse sine ansatte til det ytterste? Hvem har ansvaret for at dyktige helsepersonell får det arbeidsrommet de trenger i hverdagen?

Det er et spørsmål som er betimelig å stille i disse dager. Jeg stiller det på vegne av meg selv og mange andre medmennesker som opplever det samme.

Så hva er ditt svar, helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen?