Kronikk

Er vår grunnlov best i Norden?

  • Fredrik Sejersted
    Fredrik Sejersted
    Regjeringsadvokat

Den norske grunnloven er klart den mest symboltunge, skriver Fredrik Sejersted. Her fra en demonstrasjon mot EEC (nåværende EU) i 1972. Foto: NTB Scanpix

Hvorfor har vår grunnlov så mye sterkere status og symbolfunksjon enn de andre nordiske?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag samles 900 jurister fra fem nordiske land til det 40. nordiske juristmøtet, som avholdes i Oslo. Det er en tradisjon som går tilbake til 1872. I over 140 år har nordiske jurister hatt store jevnlige samlinger, som holdes hvert tredje år og går på rundgang mellom landene.

Fredrik Sejersted Foto: PRIVAT

Disse «juristmøtene» har bidratt til å skape dype bånd og til utviklingen av «nordisk rett» som en egen gren blant verdens rettssystemer. I år er Norge vertskap, og ved et lykkelig sammentreff skjer det samme året som vi feirer vårt største juridiske jubileum noensinne. 2014 er året Grunnloven runder 200, og det er storslagent markert, med hundrevis av arrangementer av alle slag over hele landet, i offentlig og privat regi – med konferanser, seminarer, foredrag, festtaler, mottagelser, middager, konserter, teaterspill og langsom-TV.

Det er skrevet bøker og artikler, og vi har pusset opp både Eidsvollsbygningen og Grunnloven selv, med ny språkdrakt og nye rettigheter.

Litt overdreven

En slik grunnlovsfeiring har aldri funnet sted i noe annet nordisk land og det er nokså utenkelig at det vil skje. Snarere fremstår nok den voldsomme norske feiringen av Grunnloven for våre nordiske venner som litt underlig overdreven, og for noen nok også som litt vel selvgod og nasjonal.

Juristmøtet 2014 er en god anledning til å se på Grunnloven i et nordisk lys. Hvorfor har vår grunnlov så mye sterkere status og symbolfunksjon enn de andre nordiske? Er det fordi den er bedre? Hvordan ser de andre ut? Har vi noen felles tradisjon?

Debattinnlegg:

Les også

Hvem reddet Grunnloven?

De nordiske land har sine ulikheter. Men sett utenifra fremstår Norden som et ganske homogent område.

Vi er små, velstående og velfungerende stater i hjørnet av Nordvest-Europa, med felles protestantisk bakgrunn og pliktetikk.

Vi har frie og åpne samfunn, med stabile demokratier og trygge rettsstatstradisjoner, med fredelige maktskifter og effektivt vern for politisk opposisjon og borgerrettigheter.

Svært ulike

Dermed skulle man også tro at vi har de samme konstitusjonelle tradisjonene, med grunnlover som ligner på hverandre. Men det har vi ikke. Tvert imot. De nordiske grunnlovene er svært ulike. I et sammenlignende perspektiv fremstår Norden mer som et konstitusjonelt laboratorium, der ulike modeller er testet ut.

Legger man de fem nordiske grunnlovene ved siden av hverandre, ser man at det er forskjeller på nesten alle plan – i alder, lengde, stil, utforming og innhold. Den norske er fra 1814, den islandske fra 1944, den danske fra 1953, den svenske fra 1974 og den finske fra 1999.

Det er et spenn fra verdens nest eldste til en av de nyeste. De finske og svenske tekstene er over dobbelt så lange som de norske og danske, og stilen er helt ulik – fra den norske lett kamuflerte 1800-tallsteksten til den topp moderne finske.

En slik grunnlovsfeiring har aldri funnet sted i noe annet nordisk land og det er nokså utenkelig at det vil skje

Innholdet er også forskjellig. Det er tre monarkier og to republikker, og det preger tekstene, særlig den norske, der nesten halvparten av paragrafene viser til «Kongen». Det er store variasjoner i hvordan parlament, regjering og domstoler er regulert, og i maktforholdet mellom dem.

Det er forskjeller i det grunnleggende rettsforholdet mellom staten og borgerne, og i synet på rett og politikk. Det varierer hvor rettslig operative grunnlovene er, og hvor langt domstolene kan prøve lover opp mot dem.

Det er ulike prosedyrer for internasjonalt og europeisk samarbeid og avståelse av «suverenitet». Og det er ulike regler for grunnlovsendring, som gir ulik dynamikk. Mens den norske stadig endres (316 ganger siden 1814), har den danske stått uendret siden 1953.

Kan være skadelig

Målt med sammenlignbare konstitusjonelle kriterier er det også forskjell i kvalitet. Vi er svært stolte av Grunnloven i Norge. Men vi kan ikke vise den til andre. Det kan snarere være direkte skadelig, særlig i land med mindre demokratiske tradisjoner, som kunne la seg forlede av «Kongens» tilsynelatende store personlige makt.

De danske, svenske og islandske grunnlovene er heller ikke særlig egnet til etterfølgelse. Nordiske jurister gir ofte konstitusjonelle råd til andre land. Men den eneste nordiske grunnloven de da kan vise frem som modell er den flotte nye finske av 1999.

Kommentar av Per Anders Madsen:

Les også

Folkestyrets floker

Sist men ikke minst er symbolfunksjonen forskjellig. Den norske grunnloven er klart den mest symboltunge. Som jubileet i 2014 har vist, er vi i Norge nå nesten på nivå med USA i grunnlovspatriotisme, med Eidsvoll mai 1814 som et magisk øyeblikk i nasjonens historie og med «grunnlovsfedrene» som nasjonale helter.

Statsreligionen er svekket, og samfunnet er blitt mer sammensatt. Men grunnloven består og har i 2014 sogar styrket seg som samlende nasjonalt symbol. Ingen av de andre nordiske landene er i nærheten av å matche dette.

Kraftig feiret

Et slående trekk er at den norske grunnloven samtidig er den mest gammeldagse, den minst dekkende – og den med sterkest symbolsk status. Er det en sammenheng? Er det slik at jo eldre, mer rituell og mer uleselig teksten er, desto sterkere blir den som symbol?

Den store statsrettsjuristen Torkel Opsahl skal en gang ha sagt at «Grunnloven betyr mest for dem som kjenner den minst». 2014 kan tyde på at han har rett. Sjelden har vel så mange feiret så kraftig en tekst som så få egentlig kjenner.

Kontrasten i Norden mellom likhet i samfunnsstruktur og ulikhet konstitusjonelt kan tyde på at Grunnlovens betydning kanskje ikke er så stor som ofte hevdet i de mange 2014-talene.

Men det er også en påminnelse om forskjellen mellom «grunnloven» som dokument og «statsforfatningen» som de viktigste reglene om statsskikken.

Statsreligionen er svekket, og samfunnet er blitt mer sammensatt

De nordiske statsforfatningene er faktisk sett mye likere enn grunnlovstekstene gir inntrykk av. De er variasjoner over moderne parlamentarisk demokrati, med ganske lik konstitusjonell dypstruktur og sikring av statsmaktenes effektivitet og borgernes rettsvern.

Nyttig samarbeid

Veien videre er også den samme – med de samme utfordringer til utviklingen av nasjonalt demokrati og rettsstat, enten det gjelder folkestyrets legitimitet, forvaltningens effektivitet, borgernes rettsvern i det nye overvåkingssamfunnet eller europeiseringen av nasjonal rett.

Debattinnlegg:

Les også

I tog for tillit og mangfold

Konstitusjonelt er vår tids største spørsmål spenningen mellom nasjonale grunnlover og behovet for stadig mer forpliktende internasjonalt og europeisk samarbeid. Den nordiske nytten av debatt og samarbeid om dette er åpenbar.

Les mer:

  1. Les også

    «Ferdigtygget, uinteressant, men med godkjent 1814-stempel»

  2. Les også

    Folkefeiringen på Eidsvoll kunne ikke vært mer vellykket

  3. Les også

    Tankene som ga oss jødeparagrafen

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Grunnloven
  3. Grunnlovsjubileet

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Det er åpenbart at «prinsesse» ikke er en form for yrkestittel

  2. KRONIKK
    Publisert:

    Finlands historie er et skrekkabinett av vold, henrettelser og konflikter

  3. A-MAGASINET
    Publisert:

    Stortingspresidentens 17. mai-hilsen: Bruk ikke all energi på forberedelser

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Ytringsfrihet: Det frie Norge og det skremte Danmark

  5. KRONIKK
    Publisert:

    Når ble Norge født?

  6. KRONIKK
    Publisert:

    Trusselen fra Norge