Kronikk

Noe ble borte i den nasjonale fortellingen om 22. juli. Paul Greengrass' Netflix-film synliggjør hatet mot arbeiderbevegelsen | Øyvind Kalnes

  • Øyvind Kalnes
    amanuensis ved Høgskolen Innlandet

22. juli var ikke bare et angrep på nasjonen og uskyldige mennesker.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

22. juli 2011 er – og vil forbli – en spesiell dato. I 2018 er tragedien for fullt blitt tema for filmatiske fremstillinger, koblet til et uventet parlamentarisk drama.

Begge deler handler om hvordan vi skal minnes 22. juli i fremtiden. Striden er først og fremst knyttet til et uforløst tredje lag i fortellingen.

En filmpremiere og en statsråds fall

Tirsdag 20. mars 2018 skulle Stortinget stemme over et mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug. Forslaget var fremmet av Rødts ene representant, ikke Arbeiderpartiet. Regjeringen var riktignok en mindretallskoalisjon av Høyre, Fremskrittspartiet og den nye juniorpartneren Venstre. Men under normale forhold ville ikke forslaget utgjort noen trussel mot Sylvi Listhaug (Frp) eller regjeringen.

Det viste seg raskt at dette ikke var normale forhold.

Et innlegg postet på Listhaugs Facebook-side 9. mars hadde direkte anklaget Arbeiderpartiet for å prioritere terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet.

Foranledningen var Stortingsflertallets nei til regjeringens forslag om administrativ inndragelse av statsborgerskap og pass for mistenkte terrorister. Til og med den nye koalisjonspartneren Venstre var mot forslaget.

Samme dag som innlegget ble postet hadde Erik Poppe’s Utøya 22. Juli premiere på kinoer over hele landet. Arbeiderparti-politikere så umiddelbart koblingen mellom de to. De påpekte at den eneste som var dømt for terrorisme på norsk jord var en hvit nordmann. Poppes film portretterte nettopp «de 72 minuttene da Arbeiderpartiets ungdom ble jaktet, skutt og drept av en terrorist».

Listhaug selv mente koblingen med 22. juli var urettferdig og irrelevant. Utøya-filmen hadde bidratt til overdrevne følelsesmessige reaksjoner og til at innlegget ble misforstått. Likevel beklaget hun innhold og dårlig timing. Uten å møte særlig forståelse i opposisjonen. Konfrontert med faren for et mistillitsvotum gikk Listhaug av, dagen før avstemningen.

De tre lagene i fortellingen om 22. juli

Listhaug-kontroversen tydeliggjorde de underliggende motsetningene mellom de tre lagene i fortellingen om 22. juli.

1. En ensom ulv angriper nasjonen

En samlende offisiell fortelling ble etablert ganske raskt. Angrepet var rettet mot nasjonen og dens demokratiske styringssystem. Breivik var en «ensom ulv», forledet av ville konspirasjonsteorier som sirkulerte i isolerte, ekstreme miljøer.

Bomben rammet regjeringskvartalet 22. juli 2011. Tilsammen ble 77 personer drept der og på Utøya. Arkivfoto: Berit Roald / NTB scanpix

2. De menneskelige ofrene

Det andre laget, som omhandler Breiviks ofre, var tilsynelatende også lite kontroversielt.

Poppes film presenterer en delvis oppdiktet, men smertefullt overbevisende opplevelse av angrepet på Utøya, sett fra de unge ofrenes perspektiv. I så måte er den et viktig minnesmerke over den angst, lidelse og død en ekstremist påførte uskyldige enkeltmennesker.

Det første laget i fortellingen sier Poppe lite om. Men han la til en plakat på slutten av filmen for å minne seerne om noe mer: Her sto det tydelig at 22. juli også var et høyreekstremt angrep på arbeiderbevegelsen.

Regissør Erik Poppe med hovedrolleinnehaver Andrea Berntzen under førpremieren på filmen Utøya, 22. juli.

3. Den illiberale høyresidens hat mot arbeiderbevegelsen

Plakaten representerer det tredje – uforløste – laget i fortellingen som ble synliggjort gjennom Listhaug-kontroversen. Sentrale Arbeiderpolitikere har gjort flere forsøk på å løfte det inn i den offisielle fortellingen.

22. juli var ikke bare et angrep på nasjonen og uskyldige mennesker. Det var også utslag av et mer allment og voksende hat på høyresiden mot sosialdemokratiet.

Hatet strakte seg langt utover isolerte miljø og ensomme ulver som Breivik. Arbeiderpartiet var her en forrædersk femtekolonne som ledet an ødeleggelsen av det norske samfunnet, gjennom likestilling, avkristning, innvandring og multikulturalisme.

En fortelling for et internasjonalt publikum

Briten Paul Greengrass’ Netflix-produserte film 22 July innlemmer dette tredje, mer kontroversielle elementet direkte i fortellingen.

Perspektivet utvides til vår samtid og utover Norges grenser. Hat og mistro rettet mot det meste av det moderne liberale samfunn er nå en del av de politiske hovedstrømningene i mange stater. For Greengrass har det derfor helt tydelig vært viktig ikke bare å synliggjøre massemorderen for publikum, men også hva han sto for ideologisk.

Som den erfarne og høyst politisk bevisste regissør han er, trekker Greengrass også på de to første lagene i fortellingen. I likhet med Poppes film har ofrene en svært synlig rolle. Men den er mer tydelig politisk.

Paul Greengrass er regissør for den Netflix-finansierte filmen 22 July.

De er unge idealister som arbeider for et helt annet samfunn enn Breivik. Derfor velger han dem som sine ofre. Men gjennom filmens fokus på rettssaken konfronteres angriperen og hans holdninger. AUF-erne blir ikke bare ofre. De er unge mennesker som velger fortsatt å forsvare hva de står for.

Filmen 22 July gir et bilde av rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Det samme grepet ser vi når det gjelder det første laget i fortellingen. Nasjonen og dens liberale verdier blir angrepet. Men rettssaken tydeliggjør at disse verdiene også blir anvendt på angriperen. Hans ekstreme utsagn i retten blir stående i skarp kontrast til disse.

Greengrass’ film er en fortelling i stort format for et internasjonalt publikum. Det betyr i utgangspunktet at målgruppen ikke vil ha samme kunnskap eller følelsesmessige engasjement som et norsk publikum.

Den bør derfor heller ikke vurderes som kun en film om en smertefull episode vår historie. Det er en film om den politiske samtid i svært mange land og betydningen av å bekjempe illiberale verdier.

Anders Danielsen Lie spiller Anders Behring breivik i 22 July.

Minner for fremtiden

Filmer er en form for lett tilgjengelige minnesmerker som kan nå store menneskemasser raskt, på tvers av tid og rom. De er med på å skape inntrykk av hva som skjedde, hvorfor det skjedde – og ikke minst hva vi kan lære av det for fremtiden.

Filmene av Poppe og Greengrass bidrar til å knytte sammen de tre lagene i fortellingen om tragedien 22. juli. Til dels anrettet for ulike publikum – og med adskillig rom for andre bidrag som kan utfylle de filmatiske minnene.

Regissør Paul Greengrass med skuespillerne Isak Bakli Aglen og Jonas Strand Gravli, som spiller brødre og Utøya-overlevende Torje og Viljar Hanssen.

Ut fra tidlige anmeldelser virker det som den uavhengige dokumentaren «Rekonstruksjon Utøya» vil tilføre noe gjennom sin mer nakne form og medvirkning fra ungdom som var til stede.

NRKs dramaserie om 22. juli kommer høsten 2019. Det er lovet at denne vil fokusere på annet enn Breivik og Utøya og mest på hvordan det norske samfunnet håndterte tragedien.

Om den samlende, nasjonale fortellingen etter hvert også betrakter 22. juli-angrepet som utløst av et spesifikt hat mot arbeiderbevegelsen gjenstår å se.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
Les også

Fire grunner til at hatretorikken og konspirasjonene rettes mot Arbeiderpartiet

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Høyreekstremisme
  3. Demokrati
  4. Terror
  5. Kronikk