Kronikk

Det er hundre år siden slutten på første verdenskrig. Og starten på dolkestøtlegenden. | Frank Robert Elvik

  • Frank Robert Elvik
    Historiker og lektor

Et østerriksk postkort fra 1919 forestiller en karikert jøde som dolker den tyske hæren i ryggen. Dolkestøtlegenden er en teori om at den tyske hæren var ubeseiret på slagmarken, men var blitt dolket i ryggen av landets politikere og andre. Dette skulle Adolf Hitler utnytte. Foto: Universitetet i Santa Barbara

I den ellevte time, på den ellevte dag, i den ellevte måned.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er 100 år siden signaturen som satte punktum for første verdenskrig, ble skrevet. Den samme signaturen skulle gi opphav til legenden om dolkestøtet.

Da det lysnet av dag i skogen ved den franske landsbyen Compiègne, noen få mil nord for Paris, steg den tyske utsendingen Matthias Erzberger inn i jernbanevognen til den franske marskalken Ferdinand Foch. Datoen var 11. november 1918. Matthias Erzberger var kommet for å be om våpenhvile.

Frank Robert Elvik er historiker og lektor.

Jernbanevognen avtalen skulle underskrives i, hadde vært både hjem og kontor til den franske marskalken en måneds tid. Han ble leder for de allierte styrkene i mars 1918, kun få dager etter at tyskerne hadde satt i gang sin massive våroffensiv på vestfronten.

I avtalen som ble signert kl. 05.20, het det at våpenhvilen skulle finne sted «I den ellevte time, på den ellevte dag, i den ellevte måned» i 1918. Første verdenskrig var dermed formelt over. Skjønt ikke helt. Den tyske kommandanten oberst Paul von Lettow-Vorbeck fortsatte å kjempe i Øst-Afrika i ytterligere to uker, da han ikke kjente til avtalen fra Compiègneskogen.

Aftenposten for 100 år siden. Foto: Olav Urdahl

Militærdiktatur under Hindenburg

Det var politikeren Matthias Erzberger som ble sendt fra Berlin for å underskrive fredsavtalen, og ikke de som satt med det øverste militære ansvaret. Dette må sees som et resultat av et kynisk maktspill fra de to toppene i den tyske militærledelsen, helten fra østfronten, feltmarskalk og generalstabssjef Paul von Hindenburg, og hans høyre hånd, generalkvartmester Erich von Ludendroff. De hadde nemlig sittet med tilnærmet diktatorisk makt i Tyskland siden de overtok den militære ledelsen etter Eric von Falkenhayn i august 1916. Han måtte gå etter manglende suksess med å få til det endelige gjennombruddet på vestfronten under slaget ved Verdun.

Hvor sterk makt duoen hadde kom blant annet til uttrykk i avgjørelsen om å innføre uinnskrenket ubåtkrig. Dette var den sivile tyske regjeringen sterkt imot, men de fikk likevel tvunget det igjennom. En konsekvens av dette var at USA ble trukket med i krigen.

Selv om det tok tid før det amerikanske krigsmaskineriet tok til å rulle, fikk det vesentlig betydning for de alliertes slagkraft når de først hadde fått opp dampen. Frem til sommeren 1918 hadde nærmere en million amerikanske soldater ankommet Frankrike. Mot slutten av krigen kom det nærmere 10.000 daglig. Selv om våroffensiven hadde gitt tyskerne store fremganger i starten, ble det etter hvert klart at noen seier ikke ville komme. Til det var motstanden med friske amerikanske soldater blitt for sterk.

Verdun, Frankrike, 1916. Bildet viser en fransk soldats grav. Foto: Scanpix Sverige/ NTB scanpix

«De må selv drikken suppen …»

Da sommer gikk over i høst dette siste krigsåret, skjønte Hindenburg og Ludendorff hvor det bar. Nå begynte de arbeidet med å komme seg unna ansvaret for nederlaget de så komme. Målet var å få lagt skylden over på de folkevalgte politikerne. Planen gikk ut på at det først skulle finne sted en demokratiseringsprosess, hvor de folkevalgte i større grad fikk ta del i styringen av landet. Deretter skulle en politisk valgt regjering forhandle frem en fred før den tyske armeen var fullstendig knust.

Den 1. oktober informerte Ludendorff sine nærmeste offiserer om at en tysk seier ikke lenger var mulig. Samtidig fortalte han at han hadde bedt hans majestet Keiser Wilhelm 2. om å ta med i regjeringen «de vi kan takke for den situasjonen vi er kommet i. [ … ] De må selv drikke den suppen de har kokt til oss».

Resultatet ble at den liberale politikeren Maximilian von Baden tidlig i oktober ble utnevnt til kansler for en samlingsregjering. Han begynte umiddelbart arbeidet med å få en stopp på krigføringen. Kun dager etter tiltredelsen ble den uinnskrenkede ubåtkrigen avsluttet og et våpenstillstandsforslag sendt den amerikanske presidenten.

Wien, 1917. Ludendorff (t.v) med militærkommandant Arthur Arz von Straussenburg. Foto: MTI/NTB scanpix

Dolkestøtlegenden skapes

Samtidig vokste misnøyen i den tyske befolkningen. Mangel på mat, kull og andre livsnødvendigheter kostet tusener av tyske sivile livet. I starten av november var situasjonen kommet til kokepunktet.

Frykten for en bolsjevikrevolusjon var blitt overhengende. I et forsøk på å dempe gemyttene i Berlins gater ba kansler Baden sosialdemokraten Friedrich Ebert om å overta embetet og danne en ny regjering. Den 9. november var Eberts regjering klar. Samme dag så Keiser Wilhelm 2. seg tvunget til å flykte fra landet.

To dager etter regjeringsskiftet lå våpenhvileavtalen klar til undertegnelse. Matthias Erzbergers signering kom imidlertid ikke bare til å representere slutten på første verdenskrig. Den ble samtidig opphavet til det som skulle bli dolkestøtlegenden i Tyskland: Legenden om at den tyske hæren var ubeseiret på slagmarken, men var blitt dolket i ryggen av landets politikere.

Ferdinand Foch tok imot den tyske overgivelsen i november 1918. Foto: Melcy

Tysk ydmykelse sprengt i fillebiter

Dolkestøtlegenden ble umiddelbart fanget opp i de utallige høyreradikale frikorpsene som ble etablert etter krigen. Disse besto i hovedsak av gamle krigsveteraner, som hadde som sin fremste oppgave å utøve vold mot og skape frykt hos sine politiske motstandere.

I august 1921 måtte Erzberger betale prisen for sin signering. Han ble likvidert av folk fra Frikorps Oberland. Flere personer fra dette frikorpset skulle senere delta i ølkjellerkuppet til Adolf Hitler, og kom til å danne kjernen i det som ble stormtroppene (SA) i Bayern.

Marskalk Fochs jernbanevogn representerte et åpent sår for Adolf Hitler og hans nasjonalsosialister. Det skulle komme klart frem i det andre verdenskrig tok til.

Horst Wessel i spissen for sin SA-tropp nr 34 i Nürnberg i 1929. Foto: Wikimedia Commons

Da Frankrike måtte kapitulere for den tyske overmakten, ga Hitler ordre om at vognen skulle tilbake til Compiègneskogen. På samme sted, i samme vogn og i samme stol som Foch hadde sittet, mottok Hitler 22. juni 1940 de franske utsendingene. Hevnens time hadde kommet for føreren.

Som et vitnesbyrd over nazistenes fremganger ble vognen stilt ut flere steder i Tyskland. Men i det Hitlers tusenårsrike var i ferd med å gå under, skulle også den nå så berømte jernbanevognen møte sin skjebne. I mars 1945 ble den sprengt i fillebiter av tyske SS. Den skulle ikke på nytt bli arena for tysk ydmykelse.

Den tyske delegasjonen ved den berømte jernbanevognen. Fra venstre: Ribbentrop, Keitel, Göring, Hess, Hitler, Raeder og von Brauchitsch. Foto: Wikimedia Commons

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Første verdenskrig
  2. Andre verdenskrig
  3. Jødehat
  4. Antisemittisme

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Snøkrabber, FN og norske soldater i Litauen: Slik preger første verdenskrig oss i dag

  2. KRONIKK

    Katastrofen som formet et århundre

  3. KRONIKK

    Myten om den diabolske «jødebolsjeviken» er på vei tilbake

  4. KRONIKK

    Det hvite hus bruker 72 sider på å advare mot nordisk «sosialisme». Men rapporten er misvisende.

  5. KRONIKK

    Vil Khashoggi-drapet bekrefte Saudi-Arabias rettslige immunitet?

  6. KRONIKK

    Lengre fedrekvote økte ikke likestillingen i arbeidslivet