Kronikk

Arbeiderpartiet trenger et ideologisk ankerfeste for å holde stand | Mimir Kristjansson

  • Mímir Kristjánsson
    Mímir Kristjánsson
    forfatter og nyhetsleder i Klassekampen
I Aps storhetstid, da Einar Gerhardsen var statsminister, var partiets mål et helt annet samfunn, som Gerhardsen kalte sosialisme. Landsfaderen beholdt denne visjonen livet ut, skriver kronikkforfatteren. Her taler Gerhardsen på Hamar under valgkampen i 1963.

I sin storhetstid under Gerhardsen siktet Arbeiderpartiet på månen og landet på taket. I dag sikter partiet på mønet og lander i komposthaugen.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Året er 1981. Det er Gro mot Kåre på TV. Vålerenga blir seriemester i fotball. Øystein Sunde er på Norsktoppen med «Barkebille Boogie». Og Arbeiderpartiet vedtar sitt foreløpig siste prinsipprogram.

Dette er altså 37 år siden. Siden den gang har ikke landets største parti vedtatt noe eget prinsipprogram. I stedet innleder Ap sitt partiprogram med rundt 4000 tegn (kortere enn denne kronikken!) om «Våre verdier og vår tid».

Den «demokratiske sosialismen» som preget programmet fra 1981 er for lengst forsvunnet fra programmet. Det er kanskje ikke så overraskende. Mer oppsiktsvekkende er at også begrepet «sosialdemokrati» er på vei ut. Det nevnes overhodet ikke i dagens ideologikapittel og bare to ganger i hele partiprogrammet, begge ganger med henvisning til internasjonale forhold.

  • Allerede i 2005 stilte tidligere finansminister Per Kleppe (Ap) spørsmålet: Er Arbeiderpartiet blitt prinsippløst?

De samme honnørordene

Til erstatning for sosialisme og sosialdemokrati har man fått en rekke honnørord, som nærmest kunne stått i et hvilket som helst partis program. Dette er introduksjonen til Aps program på partiets nettside:

«Sammen har vi kjempet frem et samfunn som sikrer folket tilgang til kunnskap, velferd og eierskap til landets rike naturressurser. Et velorganisert arbeidsliv og et samfunn med små sosiale og økonomiske forskjeller har vært avgjørende for nordmenns sterke tillit til hverandre.»

Les avsnittet over nøye. Og så leser du dette:

«Vi som bor i dette landet, skaper mulighetene sammen. Gjennom generasjoner har vi skapt et samfunn med økonomisk velstand og god velferd, et samfunn hvor vi har tillit til hverandre og kan jobbe sammen om felles mål, og et land hvor vi gir muligheter til alle uavhengig av bakgrunn.»

Det siste er innledningen til Høyres program for inneværende periode. Åpner man programmene til de to hovedmotstanderne i norsk politikk, er det nærmest umulig å se forskjell.

Da Aps mål var et klasseløst samfunn

Slik har det ikke alltid vært. I Aps storhetstid, da Einar Gerhardsen var statsminister, var partiets mål et helt annet samfunn, som Gerhardsen kalte sosialisme. Landsfaderen beholdt denne visjonen gjennom sine 17 år som statsminister og livet ut. I en tale han holdt til Aps landsmøte som 80-åring sa han:

«Vi har en visjon om et klasseløst samfunn, der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd.»

Til dette samfunnet skulle man komme ved å gå steg for steg, gjennom en «langsom revolusjon», alltid med folkeflertallet i ryggen. Gerhardsen var både en ideologisk visjonær og en praktisk hverdagspolitiker med stor gjennomføringsevne. De små seirene i kommunestyrer og i korridorpolitikken på Stortinget sto altså ikke i motsetning til visjonen om et annet samfunn, de var skritt på veien til å oppfylle den.

Aps «kompromisme»

I dagens Ap er det store målet langt på vei borte. Snarere har vi fått en ideologi som best kan beskrives som «kompromisme». I stedet for å være midler, er kompromisser og forlik blitt selve målet for partiet. Avtroppende leder i Tankesmien Agenda, Marte Gerhardsen, setter ord på det slik i et intervju med Klassekampen:

«Den sosialdemokratiske tradisjonen handlar om å finne løysingar som faktisk lar seg gjennomføre.»

Problemet med denne linjen er at det ikke er gjennom «kompromisme» de gode kompromissene blir til. I sin storhetstid under Gerhardsen siktet Arbeiderpartiet på månen, og landet på taket. I dag sikter partiet på mønet og lander i komposthaugen, slik de gjorde i forlikene om skatt, politi og forsvar i forrige stortingsperiode. Dette ser heldigvis Ap-ledelsen ut til å ha skjønt. Partiet har nå markert at det ikke for enhver pris skal inngå forlik med høyresiden i inneværende periode.

Ideologisk ankerfeste

I møte med en stadig mer ideologisk bevisst høyreside, der idédebatt er på moten som aldri før, trenger Arbeiderpartiet et ideologisk ankerfeste for å holde stand. Som tidligere partiformann Reiulf Steen så treffsikkert har sagt det:

«Når et parti ikke lenger har et ideologisk ankerfeste, vil det ende opp som partiet Venstre.»

Nylig foreslo Aps største lokallag, Oslo Arbeidersamfund, å starte en omfattende prinsipprogramprosess i partiet. Det er et godt forslag. En åpen debatt om ideer og visjoner, i Einar Gerhardsens ånd, vil bidra til å samle et stadig mer splittet Ap.

For å sparke i gang debatten har jeg tillatt meg å legge frem noen punkter som kan brukes i debatten om nytt prinsipprogram i Arbeiderpartiet:

  • Arbeiderpartiets visjon er et klasseløst samfunn der ingen skal kunne utnytte eller utbytte andre, et samfunn med frihet, demokrati og menneskelig likeverd.
  • Arbeiderpartiet er et sosialdemokratisk parti. Det moderne sosialdemokrati bygger på et sosialt, demokratisk, humanistisk, og samfunnskritisk grunnlag. Sosialdemokrati innebærer at viktige samfunnsoppgaver løses i fellesskap.
  • Arbeiderpartiet vil et samfunn der menneskene i fellesskap styrer utviklingen. Samfunnsmessig styring med produksjonsmidlene er nødvendig for å nå disse mål. Eiendomsretten må gis et innhold som tar hensyn til fellesskapets interesser.
  • Arbeiderpartiet vil et samfunn der det er virkelig demokrati på alle samfunnsområder. Alle må gis reelle muligheter til å være med på å bestemme over og ta ansvar for den virksomhet de er med i. Maktgrupper utenfor det politiske demokrati må ikke ha bestemmende innflytelse i spørsmål av betydning for fellesskapet. Derfor må samfunnets organer få sterkere innflytelse over alle deler av økonomien. Demokrati er ikke bare styringsrett for flertallet, men omfatter også mindretallenes rettigheter og muligheter for å gjøre seg gjeldende
  • Arbeiderpartiet vil mer frihet. Innenfor rammen av fellesskapet skal det enkelte mennesket har frihet til å velge sin livsform og til å utvikle sin egen personlighet.
  • Arbeiderpartiet vil et samfunn med grunnleggende likhet i ressurser og makt, mellom samfunnsklasser, kjønn, og landsdeler. Det innebærer ikke bare formallikhet, men også et mål om stor grad av resultatlikhet. For å oppnå likeverdige kår, må de med svakest utgangspunkt tilføres ekstra ressurser. Forskjellsbehandling må til for å minske forskjeller.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Arbeiderpartiet (Ap)
  2. Einar Gerhardsen
  3. Tankesmien Agenda