Kronikk

Svenskene klarer ikke å skille mellom legitim debatt om innvandring og rasistiske ytringer | Flemming Rose

  • Flemming Rose
    Dansk journalist og forfatter

229fc83f-de3b-d3aa-b9e0-19892d4a6eca.jpg Trygve Indrelid

Tiden roper på en skandinavisk offentlighet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Om forfatteren: Flemming Rose (født 1958 i København) er en dansk forfatter, redaktør og journalist, kjent som mannen som sto bak avisen Jyllands-Postens publisering av Muhammed-karikaturene i 2005. Rose var på dette tidspunktet kulturredaktør i avisen.

Tegningene og Roses kommentar «Muhammeds ansikt», som ble trykket sammen med tegningene, vakte voldsomt raseri blant muslimer over hele verden.

Rose er utdannet i russisk språk fra universitetet i København. Mellom 1990 og 2004 arbeidet han i to perioder som korrespondent i Moskva for danske aviser. I november 2015 annonserte Rose at han slutter i Jyllands-Posten for å vie mer tid til den offentlige debatten.

Kilder: Store norske leksikon og Jyllands-Posten.


For tre år siden hadde tidsskriftet The Economist et forsidebilde av en viking med langt hår, viltvoksende skjegg og iført en hjelm med horn. «Den neste supermodellen», lød overskriften, som henviste til de nordiske landenes samfunnsmodell. I en temadel ble Skandinavia utropt til den beste regjeringsmodellen i verden, og ble beskrevet under ett.

Likhetene er ikke overfladiske.

De skandinaviske landene ligger alltid i toppen av internasjonale rankinglister som FNs utviklingsindeks. Det skyldes den samme kombinasjonen av en velferdsstat med et vidtfavnende sikkerhetsnett, kombinert med frihet for enkeltmennesket, likestilling, rettsstat, en høy grad av tillit mellom borger og stat og mellom borgerne innbyrdes, stort sett ingen korrupsjon, gratis adgang til utdannelse og helsevesen og sosial mobilitet – for bare å nevne noe.

Når man befinner seg utenfor Skandinavia og betrakter oss – selv fra et naboland som Storbritannia – er det likhetene, snarere enn forskjellene, som springer en i øynene.

Slik ser det ikke nødvendigvis ut hvis man er født og oppvokst i et av de skandinaviske landene.

Economist viking faksimile.jpg Faksimile: The Economist

Ikke minst nå for tiden, der sinnene er opptatt av den følsomme og ofte ubehagelige og vanskelige debatten om islam, innvandring og integrasjon. Her har man en tendens til å fokusere på forskjellene. Avhengig av politisk ståsted, hudfletter man enten nabolandet eller fremhever det som et forbilde og alternativ til ens egen regjerings politikk.

Svensk kritikk av Danmark fikk ros

I 2009 utga den svenske journalisten og forfatteren Lena Sundström en kritisk bok om Danmark med tittelen Verdens lykkeligste folk – en bok om Danmark . Den ble omgående oversatt til dansk, og både forfatteren og boken hennes ble gjenstand for stor oppmerksomhet i dansk presse.

I Sverige mottok Sundström litterære og journalistiske priser. Hun forfekter standpunktet at den frie og tidvis brutale debatten i Danmark har sluppet løs demoner som vanskelig lar seg tøyle. Underforstått: Danskene burde lære av svenskene og legge mer bånd på seg, for det vil gagne samfunnsfreden og integrasjonen. Taushet er gull.

Dansk kritikk av Sverige ble avvist

Et par år senere utga den danske historikeren og kommentatoren Mikael Jalving en reportasjebok om Sverige: Absolut Sverige – en reise gjennom taushetens rike , som også var skrevet med kritiske briller.

Jalving fikk ingen priser, og boken hans fikk begrenset oppmerksomhet i svenske medier, også da den kom ut på et lite svensk forlag. Jalvings synspunkt er det motsatte av Sundströms, nemlig at svenskenes motvilje mot å føre en åpen debatt om det flerkulturelle samfunnets utfordringer, innvandringen og konsekvensene av den, risikerer å undergrave det svenske samfunnet.

Avhengig av politisk ståsted, hudfletter man enten nabolandet eller fremhever det som et forbilde og alternativ til ens egen regjerings politikk

Det er selvsagt mye mulig. Og det kan godt tenkes at Sundström skrev en bedre bok enn sin danske kollega, men det er tankevekkende at Sveriges store borgerlige avis, Svenska Dagbladet, på den ene siden roste Sundströms bok til skyene, mens avisen hadde følgende kommentar til Jalvings bok:

«Det er mye man kan polemisere imot, men her er jeg ikke sikker på at det er bryet verdt.» Altså en lettere arrogant avvisning, ikke minst av Jalvings kritikk av den svenske taushetskulturen, mens Sundströms bok om Danmark i den samme avisen ble betegnet som «den nærmest perfekte reportasjen. Den er opplysende, innsiktsfull og velskrevet. (…) Den rommer alt en nysgjerrig svenske vil vite om dagens Danmark.»

Det finnes også eksempler på det motsatte. Enkelte danske debattanter betrakter den svenske debatten som et forbilde, mens innvandringskritiske røster i Sverige mener at svenskene kan lære mye av den danske debattformen når det gjelder innvandring og integrasjon.

De innvandringskritiske partienes fremvekst

Syv år etter at Sundströms kritikerroste bok kom ut er den politiske og sosiale virkeligheten som diskuteres der, blitt dramatisk forandret.

Sverigedemokraterna (SD), som den politiske og kulturelle eliten i Sverige trodde de kunne tie ihjel, er nå et av landets største partier.

På snaut 20 år har partiet beveget seg fra å ha tilhørt det svenske samfunnets absolutte margin med bare 0,4 prosents velgeroppslutning i 1998, til å få rundt 20 prosent på meningsmålingene i begynnelsen av 2016. Alt hovedsakelig takket være en kritisk holdning til de gamle partienes innvandrings— og flyktningpolitikk.

Ved valget i 2003 tredoblet SD sin velgerskare til 1,3 prosent. I 2006 fikk partiet 2,9 prosent av stemmene, og i 2010 hadde andelen vokst til 5,7 prosent, altså en fordobling. Mønsteret gjentok seg ved det siste valget i 2014, da SD fikk 12,9 prosent av stemmene.

I begynnelsen av 2016 lå partiet etter sammenbruddet for den rødgrønne regjeringens politikk med «åpne hjerter» og «åpne grenser» som nevnt på rundt 20 prosent på en rekke meningsmålinger, det vil si omtrent det samme som Dansk Folkeparti i Danmark.

  • Aftenpostens rapport fra valgnatten:- Öppna era hjärtan, ba Reinfeldt. Velgernes svar var et sterkere SD
    Det innvandringskritiske, men økonomisk mer liberale Fremskrittspartiet i Norge fikk 16,3 prosent ved det siste valget i 2013, og gikk som det første av de innvandringskritiske partiene i Norden i regjering.

Begrenset tverrnasjonal skandinavisk debatt

Til forskjell fra Norge og Danmark har ingen av de etablerte partiene i Sverige ønsket å samarbeide med et innvandringskritisk parti, selv om de på enkelte områder har overtatt SDs politikk.

SD er det eneste av de innvandringskritiske partiene i Skandinavia som har rot i en nazistisk bevegelse, selv om partiet har tatt et oppgjør med den delen av sin historie.

Til tross for bøkene til Jalving og Lundström har debatten over Øresund vært begrenset. De danske mediene har sjelden hatt fast ansatte korrespondenter i Sverige, og de svenske mediene har heller ikke hatt noen tett dekning av utviklingen i Danmark, hvis vi ser bort fra avisen Sydsvenskan.

Dette begynte å endre seg høsten 2015, da de to landenes riksdekkende TV-kanaler begynte å gjennomføre debatter om kjønns-, flyktning- og innvandringspolitikk med deltagelse av politikere og samfunnsdebattanter fra begge land.

Det meste av de tverrnasjonale debattene i Skandinavia de siste årene har imidlertid vært et anliggende mellom nordmenn og svensker.

Det gjelder Karl Ove Knausgårds bredside mot det svenske debattklimaet i Dagens Nyheter våren 2015 med etterfølgende replikker fra innflytelsesrike debattanter i både Sverige og Norge, og den svenske debattanten Henrik Arnstads frontalangrep i Dagens Nyheter mot Norge etter stortingsvalget i 2013.

Arnstad stemplet Fremskrittspartiet som rasistisk, og slo fast av dette var en bemerkelsesverdig begivenhet i europeisk historie. Han konkluderte:

«Det går en sykdom gjennom Europa. Ekstremistiske og nyfascistiske partier er mektigere i dag enn i 1933 (med Tyskland som et unntak). Men vi har allerede prøvd politikken deres en gang og måtte betale en altfor høy pris i 1939–45. Europa har ikke råd til å betale enda en gang.»

Danmark og Norge på den ene siden, og Sverige på den andre

Det er mitt inntrykk at den norske debattkulturen de siste årene har nærmet seg den danske, i den forstand at den er blitt mindre tabubelagt.

Det er nærliggende å se debatten om Muhammed-tegningene som en katalysator i Norge, der markante stemmer på tvers av det politiske spekteret har gått i bresjen for ytringsfriheten.

I Sverige har det til gjengjeld vært konsensus om å fordømme Muhammed-tegningene og se dem som uttrykk for danskenes «rasisme» og «fremmedfiendtlige» holdninger.

På samme måte vakte det heller ingen debatt i Sverige da provo-kunstneren Dan Park i 2014 ble dømt til 6 måneders fengsel for «hets mot en folkegruppe» gjennom plakater han hadde utstilt i et privateid galleri.

Den svenske påtalemyndigheten og de fleste kommentatorene mente at kunstverkene var rasistiske.

I Danmark utviklet det seg til gjengjeld en hissig debatt om Park. Kunstneren ble både forsvart og fordømt; enkelte iakttagere så hans plakater som sarkastiske og ironiske kommentarer til den svenske debatten, uten at man kan kunne stemple dem som rasistiske. Og i København ble et utvalg av hans arbeider utstilt i et improvisert kjellergalleri og anmeldt (negativt) i flere danske medier.

Denne forskjellen mellom Sverige på den ene siden og Danmark og Norge på den andre gjelder også tallet på politianmeldelser av rasistiske ytringer. Her står også Sverige i en særstilling.

Bare i 2012 hadde Sverige over 600 politianmeldelser, mens tallene for Danmark og Norge ligger betydelig lavere. Norge har dessuten opphevet sin blasfemiparagraf.

Hvorfor denne store forskjellen?

Når nasjonalsymboler identifiseres med nazisme

Noen vil fremheve Sveriges internasjonale orientering og landets status som forsvarer av moderniteten, noe som fører til en spesiell ambivalens i forhold til det nasjonale. Det svenske etablissementet har betraktet seg som bærer av en universell fornuft både på den innenrikspolitiske og utenrikspolitiske arenaen.

Andre legger vekt på en større avstand mellom elite og folk i Sverige enn i Norge og Danmark. Dette har skapt en forestilling om at det er nødvendig å oppdra folket, med alt det innebærer av ensretting og styring av det offentlige ordskiftet.

I Norge og Danmark fantes det motstandsbevegelser, og etter krigen gjennomgikk begge land et rettsoppgjør. Det betydde at nazismen ble fordømt og at den ikke pr. definisjon ble identifisert med det nasjonale.

I Norge og Danmark blir det ikke betraktet som en sjåvinistisk gest å heise flagget eller synge med på nasjonalsangen, mens mange svensker føler seg flaue og ubekvemme med det.

Som den tidligere kultur- og sjefredaktøren i Dagens Nyheter, Arne Ruth, sier:

«Jeg kan ikke synge 'Du gamla, du fria' uten at jeg føler meg pinlig berørt. Jeg har aldri heist et svensk flagg.»

Sverige har helt siden 1920-årene hatt en ubrutt fascistisk og nazistisk bevegelse, som er betydelig større enn i Norge og Danmark. Ifølge Arne Ruth har de tatt patent på de nasjonale symbolene i et omfang som ikke er tilfellet i de andre nordiske landene.

Høyreekstrem vold og drap mest utbredt i Sverige

Et relevant spørsmål i denne forbindelse må være om forskjellene i debattkultur kan avleses på omfanget av vold og de forskjellige samfunnenes evne til å integrere innvandrere og flyktninger.

Betyr den frie debatten i Danmark og det faktum at kritikk av innvandringen og grovt krenkende ytringer rettet mot innvandrere og muslimer har større plass i det offentlige rom, at det er mer høyreradikal vold i Danmark, og at det i praksis foregår mer diskriminering av innvandrere?

Svensk politi aksjonerer mot motdemonstranter til det høyreekstreme Svenskarnas Parti i Stockholm i 2014. Forskere peker på forhold i Sverige som fører til at innvandrerkritiske stemmer kan føle seg tiltrukket av «mer radikale og i verste fall voldelige kanaler for protest», skriver Flemming Rose. FREDRIK PERSSON / TT/NTB Scanpix

Hvis vi først ser på omfanget av høyreradikal vold, har Sverige ifølge to norske forskerehatt 16 ganger så mange voldshendelser med dødelig utgang som Danmark. Sverige er det landet i Vest-Europa med flest høyreekstreme drap i forhold til innbyggertallet – om enn flere mennesker ble drept i Norge i én enkeltepisode 22. juli 2011.

Dette høres paradoksalt ut med tanke på at svenskene skårer lavest i Europa på utvalgte parametere for måling av fremmedfrykt.

Dessuten hadde det innvandringskritiske partiet SD før valget i 2014 ikke hatt en oppslutning som kunne måle seg med Fremskrittspartiet i Norge eller Dansk Folkeparti i Danmark.

De to forskerne – Jacob Ravndal og Johannes Enstad ved Forsvarets Forskningsinstitutt – trekker frem tre forhold i forsøket på å forklare det svenske tilfellet:

  • En rekordhøy innvandring fra den ikke-vestlige verden, som skaper konflikter og problemer med integrasjonen
  • Et gunstig klima for rekruttering til høyreekstreme grupper
  • Legitim bekymring og saklig kritikk blir stigmatisert i den svenske innvandringsdebatten.
    Dette fører til, mener de to forskerne, at innvandrerkritiske stemmer kan føle seg tiltrukket av «mer radikale og i verste fall voldelige kanaler for protest».

Mildt debattklima fremmer ikke integrering

Sverige er tilsynelatende heller ikke flinkere til å integrere innvandrere og flyktninger på arbeidsmarkedet. Ifølge en rapportsom OECD og EU-kommisjonen utga i 2015, er Sverige dårligere enn både Danmark og Norge når det gjelder å sikre innvandrere og flyktninger jobb.

Ifølge den svenske samfunnsøkonomen Alexander Nilson vil Sverige, når det siste årets statistikk blir klar, være det dårligste av EUs 29 land når det gjelder å sysselsette innvandrere.

Et mildere debattklima ser altså ikke ut til å fremme integrasjon på arbeidsmarkedet.

Rapporten undersøkte omfanget av diskriminering av innvandrere. Det ble gjort ved å spørre innvandrerne selv, så her det snakk om opplevd diskriminering. I Danmark svarer 14 prosent ja, mens tallet for Sverige er 12 prosent.

Det tyder ikke på at en velfrisert debatt om innvandring fører til bedre integrasjon og mindre diskriminering

Rapportens forfattere spurte også unge mennesker med innvandrerbakgrunn, som var født og oppvokst i et EU-land, om de hadde opplevd å bli diskriminert. Listen toppes av Nederland (37 prosent), Østerrike (34 prosent), Frankrike (27 prosent) og Storbritannia (23 prosent), mens det i Sverige dreide seg om 11 og i Danmark om 13 prosent.

Det tyder altså ikke på at en velfrisert debatt om innvandring fører til bedre integrasjon og mindre diskriminering.

Marginaliseringen av SD og en snever meningskorridor i innvandrerdebatten har ikke ført til færre spenninger og mindre høyreradikal vold i Sverige.

Til gjengjeld forsvinner viktige nyanser i det svenske debattklimaet, og det må – alt annet likt – svekke grunnlaget for å treffe velfunderte politiske beslutninger.

Debatten om Knausgård viste at den svenske offentligheten ikke klarer å skjelne mellom en legitim debatt om innvandring og rasistiske ytringer. Den svenske økonomen Tino Sanandajl snakker rett ut om at det offisielle Sverige befinner seg i en «massepsykose», der pressen har en «faktafiendtlig holdning» og alt som er ideologisk ubehagelig blir avvist som rasisme.

Tiden roper på en skandinavisk offentlighet

Uansett, er forenklede karikaturer sjelden en farbar vei til økt kunnskap om hverandre. Vi har behov for å snakke med hverandre istedenfor om hverandre.

I lys av utfordringen vi står overfor, roper tiden på en skandinavisk offentlighet, snarere enn enkeltes dyrking av de små forskjellenes narsissisme.

Oversatt av Poul H. Poulsson

Få med deg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Likte du dette essayet? Da kan disse sakene være noe for deg:

Forskere skriver:

Les også

Rapporten «Ytringsfrihetens grenser: Sosiale normer og politisk toleranse» viser at nordmenn er åpne for krenkelser

Knut Olav Åmås:

Les også

Ord er ikke det samme som handlinger. Å viske ut skillet skaper et mer autoritært Norge.

Ståle Wig:

Les også

Er Jonas Gahr Støre en mann uten ryggrad eller modig forsvarer av norske interesser?

Ingunn Økland om at norsk tegner må til Danmark for å publisere karikaturer:

Les også

Selvsensur eller amatørmessig forleggeri?

Jacob Mchangama , dansk jurist og samfunnsdebattant:

Les også

Drapsmenn må ikke få styre den offentlige debatten

Ingeborg Senneset :

Les også

Svenskarnas parti: Brenner for de ulmende ideene om rase og rasehygiene

Kristin Clemet:

Les også

Hadde Danmark vært et menneske, hadde hun antagelig vært nokså forvirret

Flemming Rose:

  1. Les også

    Kronikk: Ytringsfrihet i det 21. århundre

Les mer om

  1. Kronikk
  2. Parallellsamfunn
  3. Innvandring
  4. Høyreekstremisme
  5. Danmark
  6. Sverigedemokraterna
  7. Sverige

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Kronikk om pressens dekning av flyktningkrisen: - Interessante forskjeller mellom Norge og andre europeiske land

  2. KRONIKK

    Statsborger i Skandinavia – hvem bør få innpass?

  3. A-MAGASINET

    – I Danmark er det lov å si nesten hva som helst om innvandrere. Tonen er en helt annen enn i Norge

  4. KRONIKK

    Hvem skal få bli statsborgere?

  5. VERDEN

    Dansk minister har Muhammed-karikatur som bakgrunn på iPaden

  6. KRONIKK

    Vi blir stadig mer positive til innvandrere