Kronikk

Hva skal dagens unge bruke stemmeretten til?

  • Gunnar C. Aakvaag

afp000581457.jpg <B>ILLUSTRASJON: ARNE NØST</B>

Dagens ungdom synes å være den første i etterkrigstiden uten et kollektivt politisk prosjekt.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kampanjen MIN STEMME 2013 har som mål å få flere unge til å bruke stemmeretten. Det er imidlertid ikke bare viktig at ungdommen stemmer. Minst like viktig er hva nye generasjoner vil bruke den innflytelsen demokratiet gir dem til. Her vil jeg hevde at dagens ungdom synes å være den første i etterkrigstiden uten et kollektivt politisk prosjekt. Dette vil jeg igjen hevde skyldes deres mangel på intellektuell nytenkning.

Det liberale demokratiet hviler på et sett av substansielle verdier: at vi gjensidig behandler hverandre som frie, fornuftige og likestilte individer. Utover dette er demokratiet bare et rammeverk for å fatte beslutninger i saker som angår oss alle. Det må gis substansielt innhold ved at vi bruker det til å skape det samfunnet vi ønsker.

Må utfordre det bestående

I denne sammenhengen er det ungdommens fordømte plikt å utfordre det bestående. Nye generasjoner er formet av spesifikke erfaringer – som de gjerne reagerer på i form av kollektive prosjekter som utfordrer og vitaliserer det etablerte samfunnet. I Norge har vi lang tradisjon for dette. Hver etterkrigsgenerasjon er blitt formet av hendelser i sin oppvekst, og har svart på disse i form av et stort kollektivt prosjekt som også overskrider partigrenser.

Den første etterkrigsgenerasjonen, Gerhardsen-generasjonen, ble formet av mellomkrigstidens økonomiske krise og klassekamp, samt fem år med tysk okkupasjon. Denne erfaringen omsatte de i et kollektivt prosjekt som preget de første etterkrigstiårene: å samle og gjenoppbygge landet. Resultatet ble velstandsvekst og velferdsstat.

Hva vil dere bruke demokratiet til? Hva er deres generasjons kollektive prosjekt? Og hvilket intellektuelt verdensbilde forankrer dere det i?

Den neste generasjonen, født på 1940— og 1950-tallet, vokste opp med stor materiell trygghet. De takket Gerhardsen-generasjonen for dette ved å dolke den i ryggen. Inspirert av opptøyene i Europa i mai 1968 gjorde de opprør mot samfunnet. Det 68-erne særlig reagerte på, var hvor autoritært det norske industrisamfunnet var blitt. Deres prosjekt ble derfor et antiautoritært ungdomsopprør. Hierarkiene i familien, skolen, universiteter, arbeidslivet, osv. skulle vekk.

Den tredje etterkrigsgenerasjonen, født på 1960- og 1970-tallet, er min egen. Siden vi kunne ta både materiell velstand og antiautoritære institusjoner for gitt, syntes de store prosjekters tid forbi. Murens fall i 1989 syntes også å understøtte at store utopiske prosjekter som sosialismen ikke var bærekraftige. Vi reagerte med ironi: Alt kunne og skulle tøyses og tulles med, ikke minst idealistiske 68-ere. I ettertid er det dog lett å se at også vi hadde et generasjonsprosjekt. Ironigenerasjonen brakte en uhørt stor toleranse for at mennesker får "gjøre sin egen greie" hva gjelder livssyn, seksualitet, klesstil, mat, musikk osv. inn i det norske hverdagslivet.

Har ikke et prosjekt

Dermed er vi fremme ved dagens ungdomsgenerasjon, født på 1980- og 1990-tallet. Denne kan ta både velstand, antiautoritære institusjoner og hverdagstoleranse for gitt. Så hva er deres generasjonsprosjekt? Svaret synes enkelt: De har ikke noe. Dette er en veldig seriøs og ordentlig generasjon som drikker mindre, røyker mindre, ruser seg mindre, debuterer senere seksuelt og søker tryggere utdanninger enn min generasjon – alt mens de lever superhektiske liv på sosiale medier. Noe "stort" felles prosjekt som utfordrer samfunnet leter man forgjeves etter. Politisk har vi fått Generasjon Lydig: Den første generasjonen i Etterkrigs-Norge som ikke har tatt sin demokratiske plikt til ungdomsopprør alvorlig.

Mangler intellektuell nytenkning

Hvorfor er dagens ungdom så politisk-kollektivt konturløse og lydige (selv om de individuelt ofte er det motsatte)? En årsak er selvfølgelig at de har det så bra. En annen at de er en mangfoldig generasjon. Jeg vil imidlertid trekke frem en annen årsak, nemlig mangelen på intellektuell nytenkning.

De tre tidligere opprørene var alle tuftet på et underliggende intellektuelt system som ga mening og retning til det kollektive prosjektet.

Gerhardsen-generasjonens samfunnsbyggingsprosjekt var forankret i positivismens idé om at politiske ideologier kunne erstattes av vitenskap som grunnlag for rasjonell samfunnsstyring. 68-erne brakte ideologiene tilbake, og særlig i form av nytolkninger av Marx’ kritikk av industrikapitalismen ispedd doser av feminisme og imperialismekritikk. Min generasjons ironiprosjekt var forankret i fransk postmodernisme og "dekonstruksjon" av alt fra politiske ideologier og filosofiske systemer til litteratur og populærkultur.

Lydige og konturløse

Jeg har som lærer ved Universitetet i Oslo de siste ti årene, hatt det privilegium å undervise et par tusen av dagens unge. De slår meg som meget oppegående, seriøse, hyggelige – og intellektuelt tannløse. Ja, jeg vil påstå at dagens ungdomsgenerasjon er den intellektuelt mest lydige og konturløse i norsk etterkrigstid. Da min generasjon studerte, utfordret vi 68-erne med postmoderne teori, mens 68-erne utfordret Gerhardsen-generasjonen med nymarxisme. Jeg slipper helt unna slik kritikk.

Dette kan også forklare hvorfor dagens ungdomsgenerasjon har problemer med å formulere et generasjonsprosjekt. De har ikke klart å utvikle noe nytt intellektuelt verdensbilde på høyde med vår tid som kan vekke den rette kombinasjonen av innsikt, angst, håp og begeistring.

Er denne mangelen på et kollektivt generasjonsprosjekt et problem? Jeg vil hevde det. Dagens unge – og vi alle – står overfor flere tikkende bomber: global oppvarming, eldrebølge, innvandring, religiøs fundamentalisme, høyreekstremisme og Kinas fremtidige dominans – for å nevne noe. Situasjonen formelig roper på en ny generasjon som kan vise vei. Da trengs to ting: et kollektivt prosjekt, og et intellektuelt system som underbygger det. Altså akkurat hva dagens unge ikke kan tilby.

Skal man utfordre dagens unge velgere, må spørsmålet derfor bli: Hva vil dere bruke demokratiet til? Hva er deres generasjons kollektive prosjekt? Og hvilket intellektuelt verdensbilde forankrer dere det i?

Det ligger i sakens natur at det ikke er opp til meg å forsøke svare.

Å stable et slikt kollektivt generasjonsprosjekt på bena, kunne kanskje også øke valgdeltagelsen til de under 30?

Vi venter i spenning.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Er vi i ferd med å miste demokratiet vårt? | Iyad El-Baghdadi

  2. KRONIKK

    Woke-vekkelsen har sterke antiliberale trekk

  3. KRONIKK

    Liberalismen angripes også innenfra

  4. A-MAGASINET

    De fikk stempel som lettkrenkede, likegyldige skjermjunkies. Så kom opprøret.

  5. KRONIKK

    Venstrefolk må fortelle oss hvem de er

  6. KRONIKK

    Terje Tvedt svarer Jonas Gahr Støre: – Støres egen karriere er typisk for den nye eliten