Kronikk

Akademisk frihet i omdømmebyggingens tid | Kristian Gundersen

  • Kristian Gundersen
    Professor i biologi, Universitetet i Oslo

Vi har hatt en rekke saker der akademisk frihet har vært utfordret, skriver Kristian Gundersen, her under et møte i 2010 angående saken om Arnved Nedkvitne (t.h). Foto: Trygve Indrelid

Akademisk frihet har vært betraktet som et opplagt gode. En rekke saker tyder på at friheten er dårlig forstått ved våre institusjoner og ikke allment akseptert i alle fagmiljøer.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Akademisk frihet har vært betraktet som et opplagt gode på linje med ytringsfrihet og demokrati.

Europarådet krever at medlemslandene sikrer akademisk frihet, og i mange land er den grunnlovsfestet.

Norge lovfestet akademisk frihet først i 2003, og lovfestingen skyldtes nok at en del av oss følte at sedvane ikke lenger ga beskyttelse nok.

Utfordret i en rekke saker

Etter lovfestingen har vi hatt en rekke saker der akademisk frihet har vært utfordret.

Eksempler er:

  • Veiden-saken, der en ansatt ved det som nå er Oslo Met, ble kalt inn på teppet etter å ha kritisert byråkratiseringen av sektoren i en kronikk i Aftenposten
  • Nedkvitne-saken, der en professor ved Universitetet i Oslo ble avsatt på grunn av negative ytringer om kolleger i fagmiljøet
  • Den ferske Eikrem-saken, der en ansatt ved NTNU ble så krast irettesatt av sine ledere etter å ha ytret seg i Resett om årsaker til vold blant flyktninger at han ble sykmeldt.

Etter at flere avisledere tok opp saken, beklaget NTNUs rektor Gunnar Bovim etter hvert håndteringen. Men nylig ble det kjent at styret ved Institutt for sosialt arbeid enstemmig ber rektor om å uttrykke tillit til instituttleders Riina Kiiks håndtering av Eikrem.

Det er åpenbart at det hersker stor kunnskapsløshet om akademisk frihet ved dette instituttet.

Frihet til å uttrykke meninger

Ifølge UNESCO skal akademisk frihet omfatte «retten til, uten innskrenkninger i vedtatte doktriner, fritt å kunne undervise og diskutere, frihet til å forske og utbre og publisere forskningsresultater, frihet til fritt å uttrykke meninger om den institusjon eller de system man arbeider innenfor, frihet fra institusjonell sensur og frihet til å delta i faglige og representative akademiske organisasjoner».

Den omfatter også retten til «å velge majoriteten av representantene til akademiske organer ved institusjonen(e) for høyere utdanning». Det siste prinsippet brytes i norsk lovgivning.

Det er altså åpenbart at den akademiske friheten er individuell og ikke bare beskytter institusjonene, men også den enkelte forsker mot inngrep fra sin egen institusjon.

Det er også sikker sedvane for at den enkelte faglige ansatte har full rett til å uttale seg med sin tittel og institusjonstilhørighet uten at dette gir institusjonene noen rett til å regulere innholdet, heller ikke med tanke på sitt eget omdømme.

Den universitetet gir en lærestol, gir det altså også en talerstol, og slik må det nesten være.

Kan si hva han vil?

Innebærer akademisk frihet at en professor kan si hva han vil?

Kan han si ting som ellers ville rammes av de lovmessige innskrenkningene i ytringsfriheten, slik som injurier og hatytringer?

Svaret er trolig ofte ja.

Et utsagn fremsatt av en høyreaktivist om at innvandrere er overrepresentert blant voldtektsmenn kan føre til hat og ville kunne rammes av lovgivning, men jeg tviler på at en domstol ville dømme en kriminolog som sier det samme i en faglig kontekst.

Det må også være klart at en forsker som uttaler seg om årsakssammenhenger, ikke er forpliktet for eksempel av etiske regelverk om hvordan sosialarbeidere skal møte den enkelte klient.

Grensetilfeller

Selv om den akademiske friheten altså er svært omfattende, finnes det interessante grensetilfeller.

Ved mitt eget institutt drev to forskere undersøkelser av borreliose som åpenbart var svært feilaktige. Mitt råd til ledelsen var å la dem holde på, men jeg kritiserte samtidig forskningen offentlig.

Forskningen førte til at daværende helseminister Jonas Gahr Støre påla Folkehelseinstituttet å gjøre en helt unødvendig oppfølgingsstudie som selvsagt kom ut negativt, men kanskje er litt av slikt greit i et demokrati?

Den universitetet gir en lærestol, gir det altså også en talerstol, og slik må det nesten være

Et annet eksempel er professor Eva Lundgren, kjønnsforskeren som ble gransket for uredelighet for sine påstander om eksistensen av store satanistiske miljøer i Norge og Sverige. Hun uttalte blant annet: «Det är inte bara att det sker i ungdomsmiljöer, det vill jag gärna understryka, dessa grymma ritualer, där fostret skärs ut, styckas, offras …».

Utvilsomt motivert av omdømmetenkning ved Uppsala Universitet ble det igangsatt en granskning av Lundgrens forskning, men omdømme var nok også viktig for Lundgrens forsvarere.

Kjersti Botnedal skrev i Morgenbladet at «Ryker Eva Lundgren, ryker flere. Og da er vi kanskje tilbake der det hele startet. Husbråk, ingen krisesentre, ingen voldtektsanmeldelser.» Altså var det greit for en forsker å komme med åpenbare uriktigheter så lenge det sto i en god saks tjeneste.

Lundgren ble frikjent for å fabrikkere data og ble endog senere gjort til forskningsleder, men hun fikk sterk kritikk for sin metodebruk, og det er sentralt at granskerne ikke hadde mandat til å granske hennes forskningsformidling i media.

Fra et frihetssynspunkt er Lundgren-historien en solskinnshistorie, men den offentlige debatten førte ikke til en nødvendig korrigering av hva som med rimelighet kan ansees som vitenskapelig innen feltet kjønnsforskning, selv for dem som anvender såkalt hermeneutisk metode.

Ytringsansvar

Det følger av den individuelle friheten at ytringsansvaret også er individuelt, man kan ikke «stilles til ansvar» som arbeidstager.

I forbindelse med Eikrem-saken skrev Marit Reitan, som er Eikrems dekan: «Samtidig skal vi arbeide for å bygge en god ytringskultur basert på den enkeltes ytringsansvar. I stor grad er dette et arbeid som må foregå i forskerfellesskapene. Samtidig har også ledelsen et ansvar for å legge til rette dette. (Min uthevelse.)»

Enda så forsiktig dette er formulert, blir det feil.

Ytringsansvar betyr en innskrenkning av friheten og kan ikke være en oppgave for forskerfellesskapet og ledelsen. Dette betyr ikke at den enkelte forsker ikke skal utsettes for åpen kritikk i tråd med akademiske saklighetsnormer, men man skal ikke innkalles på teppet eller stilles for noe tribunal i forskerfellesskapet.

Herredømmefri debatt

Ledere som besitter annen makt enn den som ligger i deres faglige argumenter, må være ekstra varsomme. Deres rolle må være å tilrettelegge for at debatten blir herredømmefri.

Kanskje er balanserte og grundige seminarer slik vi har sett i forbindelse med den steile historiske diskusjonen om hjemmefronten og de norske jødene et eksempel på hvordan ting kan gjøres?


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Debatt
  2. Akademia
  3. Forskning og vitenskap
  4. Ytringsfrihet

Relevante artikler

  1. KRONIKK
    Publisert:

    Hvordan verne om akademisk frihet ved norske universiteter

  2. VITEN
    Publisert:

    Hvem stoler på forskning som er betalt av næringslivet? Svaret er veldig få.

  3. DEBATT
    Publisert:

    Endelig likestilling i akademia?

  4. VITEN
    Publisert:

    Hvor frie er forskerne på Folkehelseinstituttet?

  5. DEBATT
    Publisert:

    Er Det humanistiske fakultet en pøl av hatprat som det må handles mot?

  6. DEBATT
    Publisert:

    Kort sagt, mandag 14. januar