Kronikk

Har vi råd til å miste de evnerike barna?

  • Ella Maria Cosmovici Idsøe

De evnerike barna er absolutt ingen «elitegruppe». Det er barn som har både sterke og svake sider, som trenger lærernes støtte og et tilpasset læringsmiljø, akkurat som andre elever, skriver kronikkforfatteren. Foto: Stein J. Bjørge

Har vi som samfunn råd til å lukke øynene for læringsbehovene til de evnerike barna, som kan bli fremtidens ledere og fagekspertise?

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det pågår en opphetet debatt i Norge om evnerike barn, og om skolesystemet vårt som ikke klarer å dekke deres behov. Foreldrene til noen av disse barna har valgt å flytte utenlands, i søken etter skoler som kan gi barna deres det undervisningstilbudet de trenger.

Det er ikke overraskende, da disse barna ikke blir offisielt anerkjent og støttet gjennom det nasjonale skolesystemet vårt.

Har Norge råd til å miste dem?

I hvert klasserom

Uansett om vi kaller dem evnerike eller ikke, finnes det slike elever ved hver eneste skole, i hvert klasserom – elever som klarer mye mer enn det de blir bedt om å gjøre i dag.

Ella Maria Cosmovici Idsøe.

Hver skole har elever som ville hatt både akademiske, sosiale og motivasjonsmessige fordeler av flere utfordringer. En forskningsrapport fra Danmark (Theilgård m.fl., 2013) viser at 18 prosent av elevene sier at de ikke føler at skolen klarer å utfordre dem tilstrekkelig akademisk. Kan andelen være tilsvarende i Norge?

En studie vi utførte for noen år tilbake blant 6440 elever, viste at de flinkeste elevene hevdet at de var mindre tilfreds med lærernes akademiske og emosjonelle støtte enn elevene som fikk dårligere karakterer (unntatt de med de laveste karakterene, som var like misfornøyd som de med de høyeste) (Cosmovici Idsøe m.fl. 2009). Alle elever trenger lærernes støtte og stimulering for å kunne utvikle potensialet sitt, uansett hvilket nivå de ligger på.

Men er det ikke sørgelig å vite at vi har et stort menneskelig potensial i skolene våre som vi forsømmer og ikke klarer å støtte, i stedet for at vi hjelper dette potensialet frem til et talent?

Har vi som samfunn råd til å lukke øynene for læringsbehovene til disse barna, som kan bli fremtidens ledere og fagekspertise?

Ingen «elitegruppe»

Vi har blitt kritisert internasjonalt for å ha en «kultur der barn ikke møter utfordringer» (OECD, Mortimer, 2004). Det er på tide at vi endrer perspektiv og begynner å se hvilke ressurser barna våre har, ikke bare fokusere på problemene deres.

Disse elevene er absolutt ingen «elitegruppe». Det er barn som har både sterke og svake sider, som trenger lærernes støtte og et tilpasset læringsmiljø, akkurat som andre elever. De lykkes ikke nødvendigvis i systemet vårt på egen hånd. Noen av dem blir deprimert, demotivert og sosialt utestengt.

I vårt land er det bare de som er flinke innen musikk og idrett som blir favorisert og heiet frem; de med akademiske talenter, for eksempel innen fysikk og kjemi, tar vi ingen notis av. Det er svært elitistisk å velge bare noen talenter fremfor andre.

Hva er vi redde for? Selv om noen barn har et høyere intellektuelt potensial, betyr det ikke at de er mer verdifulle enn andre barn. De er akkurat like verdifulle, og har samme rett til å få lære som alle andre barn. Men de fungerer annerledes, og læremiljøet bør tilpasses til deres nivå.

Vi har ikke lov til å lukke øynene for disse barnas behov. Det er demotiverende at vi bremser utviklingen deres ved å presse dem til å følge undervisning som kun leveres i «én størrelse», og det er imot naturen. Jeg er enig i at alle bør ha lik rett til skolegang, men vi må også forstå at alle har forskjellige læringsbehov, og dette bør respekteres og tas hensyn til i utdanningspolitikken.

Elsker utfordringer

Nevrobiologisk forskning viser at «hjernen til begavede personer karakteriseres ved en prefrontal kortikal funksjon på høyt nivå innenfor et bilateralt frontoparietalt nettverk» (Haier m.fl. 2004, Geake, 2009). Det betyr at disse barna tenker fortere (har høyere prosesseringshastighet), de tenker mer komplekst, de er mer opptatt av fremtidstenkning, av innsiktsfull tenkning og har sterkere intuisjon; de har en mer avslappet og konsentrert læring, høyere kapasitet i arbeidsminnet og en avansert kunnskapsbase.

Konklusjonen er at pensum bør tilpasses, slik at det tas hensyn til disse læringsbehovene. Disse elevene går raskere gjennom pensum, og har samtidig behov for mer kompelekse oppgaver og emner (tverrfaglighet). Hjernene deres elsker utfordringer.

I Norge mangler vi et begrepsapparat for å beskrive disse elevene. Både internasjonalt og nasjonalt benevnes de som evnerike, begavede, med høy IQ, sterke elever og så videre. Jeg velger å kalle dem «elever med høyt behov og potensial innenfor akademiske fag – som matematikk, lesing/skriving/språk, naturfag, teknologi, samfunnsvitenskap eller kreative/kunstneriske fag – og som bare kan forvandle sitt potensial til talent dersom disse behovene blir identifisert og møtt i et rikt og responderende læringsmiljø» (Idsøe, 2014).

Men er det så viktig hva vi kaller dem? Vi ville ikke trengt noen kategorisering hvis vi hadde et rikt læringsmiljø som var lydhørt for behovene til alle typer elever. Fra et utdanningsperspektiv mener jeg det er mer verdifullt å vite hvordan vi kan gi elevene en optimal utdanning.

Mer utfordrende matte

Lærerne må vite hvem som trenger mer utfordrende matte på mandag, og hva de skal gjøre med Aleksander i lesetimen når han allerede leser bøker på et høyere nivå enn de andre.

Dette er viktige spørsmål. Lærerne må få informasjon og veiledning i hvordan evnerike barn skal møtes, og det må utarbeides en sentral politikk for hvordan evnerike barn kan støttes i skolen. I tillegg må skolene bli flinke til å gjennomføre denne politikken.

Det er ikke tilstrekkelig å ha høyt potensial for å oppnå akademisk suksess eller utvikle talent (Howard, 2008, Simonton & Song, 2009).Interesse og motivasjon for et felt/område er også nødvendig for å oppnå resultater (Ceci & Williams, 2010), og ikke minst er det viktig med tilpassede undervisningsstrategier og sosial og emosjonell støtte for å lykkes i å utvikle potensialet (Syed, 2010, Worrell, 2010).

Med mindre evnerike barn får slik hjelp og støtte, vil de kjede seg i skolen og kan bli sosialt utestengt. Lærerne overser dem fordi de må hjelpe andre barn de oppfatter som å ha større behov. Noen ganger kan lærerne føle seg truet, fordi disse barna vet mer enn dem om en del ting, eller lærerne følger en ideologi som tvinger dem til å tilsidesette evnerike barn, fordi de ser dem som «privilegerte» eller et «luksusproblem». Lærerne må få informasjon og veiledning i hvordan evnerike barn skal møtes, og det må utarbeides en sentral politikk for hvordan evnerike barn kan støttes i skolen. I tillegg må skolene bli flinke til å gjennomføre denne politikken.

Kjeder seg

Hvordan kan vi forvente at lærerne våre skal bli gode klasseforstandere hvis de ikke har de nødvendige strategiene og ressursene til å kunne reagere på disse barnas behov?

Hvordan kan vi forvente at disse barna ikke forstyrrer resten av klassen når de kjeder seg av mangel på intellektuell stimulering, og må sitte og vente på at resten av klassen skal bli ferdige med sine oppgaver?

Hvordan kan vi som nasjon forvente at vi kan levere inkluderende utdanning av høy kvalitet når utdanningspolitikk, læreplaner, lærerutdanning og så videre ikke tar hensyn til læringsbehovene til disse barna?

Kan vi skape et bedre skolesystem for fremtiden, som også tar hensyn til disse barnas behov? Jeg håper at vi kan ta tak i dette problemet, integrere de evnerike barnas utdannelse i det vanlige skolesystemet vårt ,og ikke tvinge dem over til spesialskoler.

Les mer om

  1. Kronikk