Kronikk

Kriminalpolitikken er trangsynt

  • Stein Lillevolden

Norsk mindreverdighetskultur har vanskelig for å akseptere renessansemennesker med bredt kulturelt utsyn, og derfor velger vi de mest trangsynte politikere, populistiske partier og de enkleste og mest nedbrytende straffeløsninger, skriver Stein Lillevolden. HÅKON MOSVOLD LARSEN

Norsk kriminologi kritiseres for å være for lite objektiv. Men samfunnsvitenskap er politisk, fordi samfunnet er politisk.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Stein Lillevolden Larsen, Håkon Mosvold

Statsviteren Asle Toje utropte sommeren for to år siden seg og sine som vinnere av den politiske kampen mot «kulturradikalismen» og alt dens uvesen innenfor samfunnsvitenskapene. Årets Harald Eia-aktige utrenskningskampanje retter seg mer spesifikt mot norsk kriminologi, der Toje og formann for Fremskrittspartiets Ungdoms (FpU), juristen Ove A. Vanebo, har kommet frem til at faget er gjennomsyret av «tydelig politisk slagside» og «raddisholdninger» – mens deres egen fagkritikk fremholdes som den pureste objektivitet. Det mest underholdende ved denne «upolitiske» fagkritikken av kriminologers politiske føringer på kriminalpolitikken i Norge, er nok at kritikerne nettopp er en jurist og en statsviter, og representanter for de to faggruppene som virkelig sitter både med bukten og begge endene av norsk lovarbeid og statsbyråkrati. Den som vet hvordan pølser og kriminalpolitikk blir til, får aldri igjen en hel natts søvn (for å si det med maktmennesket Bismarck).

Faginkvisisjonen

Særlig rettes det samfunnsfaglige angrepet denne gangen mot kriminologiens nestor Nils Christie og rettssosiologen Thomas Mathiesen. Nå er nypositivisters utdefinering av kvalitativ metode og kritiske samfunnsfag et såpass forslitt ritual at jeg heller vil komme med en bokanbefaling for kriminalpolitisk interesserte. Thomas Mathiesen har kommet med en ny og viktig bok, Kritisk sosiologi – en invitasjon, en utgivelse som norske medier fullstendig har forbigått. Bokens tittel og tema kunne ikke vært mer provoserende sett fra faginkvisisjonens side, men for oss andre er den en annerledes og spennende oppsummering av et langt og heldigvis fortsatt aktivt liv i sosiologien og den kriminalpolitiske debatten – et vektig svar i den debatten Toje og Vanebo fortsetter å kjøre reprise på.

Aksjonsforskning i eget liv

Gjennom hele sin forskning har Thomas Mathiesen blitt beskyldt for å være for lite fokusert på tradisjonell bekjempelse av kriminalitet og kriminalitetens ofre, og bare fokusere på lovbryterne og deres situasjon. Nå kreves det sjelden av forskere i andre fag at de skal være ensidig opptatt av det tradisjonelle – muligens med unntak for folkeminnegranskere, jurister og teologer. I annen forskning berømmes de som har evne til å utfordre vanemessige tankemåter. Det unike ved Mathiesens over 40 år lange og stadig vedvarende aksjonsforskningsprogram som formidling mellom erkjennelse og praktisk handling, er hans handlingsteori om «det uferdige» – med «feedbackprosessen fra praktisk politisk arbeid gjennom systematisk informasjonsuthenting tilbake til det praktisk politiske arbeid, som her er vesentlig».

Det uferdige

Mathiesen kan, i motsetning til mange sosialteoretikere, vise til konkret samfunnsprosess gjennom sitt utrettelige kriminalpolitiske arbeid i Norsk forening for kriminalreform (KROM), og foreningens konstante vekselvirkning med egen forskning. Hans påpekning av nødvendigheten av «det uferdige» for enhver aksjonsforskning, eller for den slags skyld organisering av politisk bevegelse, for å hindre at det stivner i dogmer og passiv selvopprettholdelse, er etter min mening et av Mathiesens mest betydelige bidrag til samfunnsvitenskapen, men også for oss som bruker tid på utenomparlamentarisk politisk arbeid.

KROM har bevist kraften i «det uferdige» og en aksjonsforskning som ikke stivner i dogmer. Det gjelder å holde det uferdige uferdig, alltid i virksom opposisjon, aldri avsluttet, stivnet, «etablert». Mathiesen kunne for mer enn ti år siden stemplet ut til rolig pensjonisttilværelse, men fortsetter med sin helt eksepsjonelle arbeidskapasitet – til daglig irritasjon for alle som mener at fengsel og straff er et udiskutabelt nyttig samfunnsforsvar.

Hele mennesker

Kritisk sosiologi – en invitasjon har en mye mer personlig skrivestil enn den nesten selvutslettende fagprosaen vi kjenner fra hans tidligere verker. Vi får spennende innsikt i utviklingen fra et tradisjonelt faglig ståsted i amerikansk inspirert sosiologi, til den makt— og fengselskritiske rettssosiolog vi kjenner i dag, og ikke minst får vi noen fornøyelige glimt fra sosiologiens barndom i Norge. Denne selvbiografiske skissen fremstår ikke som koketteri med dagens individualiserte tidsånd fra en godt oppdratt mann fra et hjem med klaver, men en nødvendighet i oppsummeringen av egen forskning, der boken representerer tre nivåer i kritisk sosiologi: hverdagslivet sosiologisk sett, forskningsvirksomheten som sosiolog, og resultatene av forskningen og deltagelse i samfunnslivet. Alle tre nivåer anses som nødvendige: «Vi kan for eksempel ikke være kritiske sosiologer i vår forskning og samtidig være helt uengasjerte i vårt hverdagsliv. Det skaper utålelige konflikter. Vi må være hele mennesker.»

Sosiologi på klaver

Noen burde kartlegge det klassiske klaverspills betydning for norsk sosiologi, med utgangspunkt i Dag Østerberg og Thomas Mathiesen, men den nye boken er i hvert fall arrangert som en klassisk komposisjon med preludier, scherzi, postlude, coda og hele rammeverket, og innimellom får Mathiesen også plass til fire ballader om aksjonsforskning. For mange år siden leste jeg i et intervju at Mathiesen skrev på synopsis til en ballett bygget på Michel Foucaults maktbegrep, og min indre populist brakte meg på linje med Frps kulturpolitiske hånlatter. Jeg har ikke sett balletten, men jeg har omsider latt meg overbevise av Mathiesens klassiske komposisjon i Kritisk sosiologi – en invitasjon.

Norsk mindreverdighetskultur har vanskelig for å akseptere slike renessansemennesker med bredt kulturelt utsyn, og derfor velger vi de mest trangsynte politikere, populistiske partier og de enkleste og mest nedbrytende straffeløsninger. Derfor gir Kritisk sosiologi – en invitasjon langt mer enn bare ren samfunnsvitenskap, noe som heldigvis vil irritere vettet av mange. Store trær kaster gjerne lange skygger, men for oss som har vært tvangsplassert i samfunnets skygge, vil Thomas Mathiesen og Nils Christie alltid ha en særlig plass i vår bevissthet. Deres bøker har satt ord på både de altfor synlige disiplineringstiltak og de langt mer skjulte og raffinerte, og det er ikke få fanger som har opplevd et av våre store øyeblikk av «Akkurat slik er det!»-opplevelser i møte med deres kritiske sosiologi. Ja, samfunnsvitenskap er politisk, fordi samfunnet er politisk.

Les mer om

  1. Kronikk

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Det udelte mennesket | Henrik Vogt | Elling Ulvestad | Vegard Bruun Wyller

  2. KRONIKK

    Jul skal det bli. Ja, i år skal vi ha det koselig. Nei, det skal ikke bli som i fjor. Så smeller det.

  3. KRONIKK

    Farvel til den liberale idealdebatten

  4. KRONIKK

    Nederlands frykt for Eurabia | Ketil Raknes

  5. KRONIKK

    Gjennom å behandle norsk kultur som et ikke-tema, kan vi komme i den situasjon vi ser i Sverige | Asle Toje

  6. KRONIKK

    Et liberalt demokrati kan ikke nekte besøkende politikere å drive valgkamp | Thomas Hylland Eriksen