Kronikk

Fra kroning til signing | Trond Norén Isaksen

  • Trond Norén Isaksen, historiker og forfatter
Da kong Harald og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen for et kvart århundre siden, var det ingen diskusjon om at kongehuset på egen hånd i 1958 hadde innført en ny, religiøs praksis ved tronskifter. Årets jubileumsfeiring vekker heller ingen prinsipiell debatt.

I dag er det 25 år siden kong Harald og dronning Sonja ble signet i Nidarosdomen. Ved å insistere på å bli signet har kongene Olav og Harald sørget for at Norge markerer tronskiftet med en religiøs seremoni.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Norge er den kirkelige signing blitt vår tids kroning, med bruk av eldgamle symboler i en form som er forsøkt tilpasset tidens tone og kongehusets endrede rolle, skrev Aftenposten på lederplass da kong Harald og dronning Sonja ble signet i 1991.

Det som oftest kalles en kroning er egentlig to ulike skikker som begge har bibelsk opprinnelse: kroning og salving. I Vest-Europa var det trolig de vestgotiske kongene i Spania på 600-tallet som var først ute med å bli salvet, mens kroningsskikken kom til vesten da Karl den store ble kronet til romersk keiser i Peterskirken første juledag år 800.

Kroning ble grunnlovsfestet i 1814 og ble et viktig symbol på at Norge, til tross for unionen med Sverige, var et gammelt, selvstendig kongerike, skriver Trond Norén Isaksen.

Kroning og salving

Etter hvert smeltet de to ritualene sammen til ett. Til Norden kom det i 1164, da Magnus Erlingsson ble kronet til Norges konge i Bergen. Dette var i den blodige borgerkrigstiden, da en rekke rivaliserende konger kjempet om makten med livet som innsats.

Noe av årsaken til innbyrdesstridene var at den gamle tronfølgeskikken innebar at alle kongssønner hadde lik rett til tronen enten de var født i eller utenfor ekteskap. I perioder fungerte det med flere konger på én gang, men etter Sigurds Jorsalfares død i 1130 brøt kaos løs.

Kirken foretrakk at konger var født i ekteskap og valgte å støtte Magnus Erlingsson, som ikke var kongssønn, men ektefødt sønn av Sigurd Jorsalfares ektefødte datter. Kroningen skulle gi Magnus et eget rettsgrunnlag.

Bibelen fastslo at man ikke skulle legge hånd på Herrens salvede og gjennom den guddommelige innvielsen skulle Magnus bli ukrenkelig.

Gudegitt rett

Å innføre kroningsskikken krevde pavelig tillatelse, og som jeg viser i boken «Norges krone – Kroninger, signinger og maktkamper fra sagatid til nåtid», var Magnus’ kroning trolig pave Alexander IIIs belønning for støtten i kampen mot den tysk-romerske keiseren og hans motpave. Ved kroningen avla Magnus ed på at han skulle være trofast og lydig mot den rettmessige paven.

Samtidig ble det innført en ny tronfølgelov, som fastslo at det bare skulle være én konge, at han skulle være født i ekteskap og at den som lot seg ta til konge i strid med loven automatisk skulle være bannlyst.

Arkitektene bak det nye statsforfatningsverket var Erling Skakke, far til Magnus, og erkebiskop Øystein Erlendsson. Nyordningen var basert på kontinentale tanker og skulle gjøre slutt på borgerkrigene.

I stedet gjorde den dem til en hellig krig, hvor Magnus med bokstavelig talt hellig overbevisning om sin gudegitte rett kjempet mot en rekke utfordrere.

Det endte med at kong Sverre felte Magnus i 1184. Den nye statsformen gikk under med kong Magnus, men kroningsskikken var kommet for å bli. Da erkebiskopen nektet å krone kong Sverre etter at han hadde felt kirkens allierte, tvang Sverre Oslos biskop Nikolas til å krone ham og ble til gjengjeld lyst i bann. Sverres sønnesønn, Håkon Håkonsson, måtte vente i 30 år før paven til slutt ga dispensasjon fra kravet om å være født i ekteskap og sendte en kardinal til Bergen for å krone Håkon i 1247.

Myte om Nidarosdomen

På 1300-tallet ble kroningsskikken svekket av unionene med nabolandene. Magnus Eriksson nøyde seg med en felles norsksvensk kroning i Stockholm i 1336, som de norske biskopene holdt seg borte fra, muligens i protest. De var heller ikke til stede da Erik av Pommern ble kronet til Nordens konge ved unionsmøtet i Kalmar i 1397.

Men da Kalmarunionen brøt sammen, fikk kroning ny betydning. Under den avgjørende striden om Norge i 1448 -1450 kronet erkebiskop Aslak Bolt sin kandidat, Karl Knutsson av Sverige, i Nidarosdomen og diktet samtidig opp en tradisjon om at Norges rettmessige konger alltid var blitt kronet der. Det hadde aldri skjedd før, men påstanden var så overbevisende at den danske kandidaten, Christian I, også lot seg krone der etter at han hadde beseiret Karl.

Bare det norske og britiske kongehuset har bevart skikken med en religiøs seremoni ved innsetting av en ny konge eller dronning. Ved kroningen av kong Haakon 7 og dronning Maud i 1906, var trolig kroningen av kong Edward 7 fire år tidligere et viktig forbilde.

Grunnlovsfestet Nidarosdomen

Da Frederik I på 1520-tallet ville bli kronet i Oslo eller Konghelle, insisterte erkebiskop Olav Engelbrektsson på at det alltid hadde skjedd i Trondheim. Men Frederik sympatiserte med lutheranismen, og for å unngå at han fikk full kongelig myndighet saboterte erkebiskopen gang på gang kroningsplanene. Slik ble kroning et våpen vendt mot kongen.

I

1536 mistet Norge sin selvstendighet, og så lenge riksfellesskapet varte ble kongene bare kronet i Danmark. Men da selvstendigheten ble gjenvunnet i 1814, ble det grunnlovsfestet at kongene skulle krones i Nidarosdomen.

På den tiden var kroningsskikken allerede på vei ut over store deler av Europa. I Sverige ble det alderdommelige ritualet gjennom 1800-tallet gjenstand for stadig sterkere kritikk. Her til lands ble kroningene derimot verdsatt fordi de demonstrerte at Norge var et selvstendig kongerike på lik linje med Sverige.

Kong Olav la egen plan

Haakon VIIs kroning i 1906 ble oppfattet som kronen på det nasjonale gjenreisingsverket, men med unionsoppløsningen hadde kroningene utspilt sin rolle. To år senere opphevet Stortinget kroningsparagrafen.

Kong Olav og biskop Arne Fjellbu i Nidaros la i fellesskap planene for signingen og sendte ut invitasjon til alle stortingsrepresentantene med fruer uten Gerhardsen regjeringen, som var skeptisk et nytt religiøst ritual, var informert. Alle kom - og signingen ble kong Olavs første store suksess.

Olav V hadde en sterk kristentro og følte at det å bli konge var en så alvorlig sak at han ønsket å knele ved et alter og motta kirkens velsignelse på samme måte som da han giftet seg. Muligens spilte også kong Olavs britiske bakgrunn en rolle.

Statsminister Einar Gerhardsen var dypt skeptisk til kongens planer om en pompøs, religiøs seremoni og forsøkte på ulike måter å tone det hele ned, men kong Olav utmanøvrerte ham på punkt etter punkt. Kongen fikk det til slutt nøyaktig som han ville og ble signet i Nidarosdomen 22. juni 1958.

33 år senere var det en selvfølge for kong Harald at han også skulle signes. Men kongen tok feil da han sa signingen hadde ingen ting med tidligere tiders kongehyllinger å gjøre. Allerede før kroningsskikken ble innført i Norge, ble konger valgt på Øreting og i Magnus Lagabøtes hirdskrå fra 1273 ble det fastslått at det da skulle holdes messe i Nidarosdomen og kongsemnet skulle med knefall ta imot biskopenes velsignelse.

Da Harald V 23. juni 1991 knelte foran høyalteret hvor St. Olavs helgenskrin en gang sto, hvor Magnus Erlingsson hadde ofret sin krone til Norges evige konge og hvor Norges krone nå glitret på en klebersteinsøyle til høyre, ble de lange linjene i et av Europas eldste kongedømmer knyttet sammen.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Her finner du flere saker om kroning og signing i Norge:

Les også

  1. Stemningsfylt og vakkert i Nidarosdomen

  2. «Norges monarki er 1146 år gammelt. Minst.»

  3. Folket som ville krones

Les mer om

  1. Kongehuset
  2. Håkon Håkonsson
  3. Kong Haakon 7.
  4. Kong Olav 5.
  5. Kong Harald