Kronikk

Hva betyr såkalt virkelighetslitteratur? | Erling E. Guldbrandsen

  • Erling E. Guldbrandsen, romandebutant og professor ved Institutt for musikkvitenskap, Universitetet i Oslo

Kronikkforfatter Erling E. Gulbrandsen kritiserer Aftenpostens Ingunn Øklands artikkel om Vigdis Hjorth (bildet) og andre romanforfatteres såkalte virkelighetslitteratur: Realiteten er vel at Hjorth, i sin nye roman Arv og miljø, dikter en smertelig beretning om det å være offer og ikke bli sett, ikke bli trodd – ikke av sine nærmeste, ikke av overgriperne, ikke av noen. Foto: Carl Martin Nordby

Aftenpostens Ingunn Økland mistenkeliggjør romanforfatteres etiske motiver når hun snakker om «pikant bruk av 'levende modeller'».

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Litteraturen er på villspor», skriver Ingunn Økland i søndagens Aftenposten. «Forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter.»

Økland tar opp noen viktige dilemmaer i aktuell romanskriving, i såkalt «virkelighetslitteratur». Innlegget hennes er blitt delt i mengdevis på sosiale medier, og jeg kan se en form for skadefryd: – Endelig en som tar bladet fra munnen. Endelig et oppgjør med etisk tvilsomme forfattere av typen Knausgård og Vigdis Hjorth, som utleverer sine egne familier. Det litterære miljøet har ikke turt å ta i dette før nå, hevder Økland.

Dikter en smertelig erfaring om det å være offer

Realiteten er vel at Hjorth, i sin nye roman Arv og miljø, dikter en smertelig beretning om det å være offer og ikke bli sett, ikke bli trodd – ikke av sine nærmeste, ikke av overgriperne, ikke av noen.

Hovedpersonen Bergljot viser et sted til det banale kravet om «forsoningssamtaler» mellom ofre og bødler etter krigene på Balkan.Som om ofrene skulle kunne tilgi overgriperne med et håndtrykk og deretter bare se til å komme seg videre. Som om skyldforholdet mellom barn og voksne, eller ofre og overgripere, var enkelt og symmetrisk, og skadene lot seg oppløse i tynn luft.

Ikke riktig at debatten mangler

I romanen har Hjorth fiksjonalisert alle involverte, endret navn og yrkesroller og transformert stoffet til en mer allmenngyldig fortelling, en roman.

Som kjent har Karl Ove Knausgård gått frem annerledes, ved å bruke virkelige navn i sin romanserie Min kamp.

Forfatter Karl Ove Knausgård Foto: Tor Stenersen

Var romanfigurene «virkelige personer» av den grunn? Var romanene altså ikke skrevet og skapt, men en simpel avbildning av virkelighet? Debatten har bølget siden bind 1 av Min kamp i 2009. Ingunn Økland tar feil når hun sier at det litterære miljøet ikke har våget å diskutere dette.

En rekke romanerforfattere har brukt virkelige personer som modeller i sine bøker.

Knausgård om den skambelagte skrekken

Knausgård går inn i redselen hos små gutter som vokser opp med en skremmende, overmektig og uforutsigbar far, som man samtidig skal være glad i. Den opplevelsen sitter i som en murrende og skambelagt, uavrystelig skrekk gjennom oppvekst og voksenliv, og kan gi stoff til vesentlig litteratur.

Tematisk sett er stoffet mangetusenårig, det er ikke en ny trend. Og det er ikke en pikant bruk av levende modeller. Dette siste er Øklands egen beskrivelse: «Pikant bruk av 'levende modeller'». Formuleringen virker merkelig insensitiv.

Overser ulikhet i fremgangsmåte

Hun overser det vidt forskjellige ved fremgangsmåtene hos Knausgård og Hjorth, og drar inn Ebba Witt-Brattströms litterære hevn over sin oppegående ektemann (Horace Engdahl), som om dette var et nytt eksempel på det samme.

  • Her kan du lese Ingunn Øklands anmeldelse av Ebba Witt-Brattströms roman, og her kan du lese et intervju med henne.

Det er det så langt ifra, og Økland gjør seg her til en overraskende dårlig leser av skjønnlitteratur. Hun støtter seg til professor Marianne Egeland, som med sine alarmistiske lesninger av Knausgård har vært hyppig imøtegått i de senere år. Samtidig hevder altså Økland at det litterære miljøet ennå ikke har turt å ta debatten. Dette henger ikke sammen.

Forfatter Ebba Witt-Brattström Foto: Tor Stenersen

Forfatterens motiver mistenkeliggjøres

Økland mistenkeliggjør romanforfatteres etiske motiver når hun snakker om «pikant bruk av "levende modeller"».

Å gå inn i psykisk smerte, å famle etter et litterært språk for traumatiske hendelser, å gå inn der det brenner, blir altså i Øklands fremstilling å gjøre seg pikant.

Hun sier at forfattere som Hjorth og Knausgård – og deres sympatisk innstilte lesere – inntar en «romantisk, enkel og bekvem posisjon» i synet på roman og virkelighet. Dette siste er såpass insinuerende formulert at det heller er Økland som blir sittende i en moralsk tvilsom posisjon.

Behovet for en reflektert diskusjon

Vi trenger en reflektert diskusjon om de etiske sidene ved såkalt virkelighetslitteratur.

Hva betyr begrepet? Hva betyr det å påstå at romaner ikke er romaner, men egentlig handler om identifiserbare personer? Når gjør de det?

Økland streker opp sine dilemmaer på en unødig firkantet måte, både her og i sin tidligere anmeldelse av Hjorths roman (Aftenposten 10. september).

Hvor blir det av kunstens frihet?

Hva betyr det å si at Hjorth kanskje ikke har skrevet en roman, men en historie om sin egen fars overgrep? Blir romanen et juridisk dokument hvis forfatteren har sagt noe om «selvbiografisk stoff» i et intervju?

Hvis overgrepene faktisk er skjedd, blir dette da en utlevering av faren, og hvis de ikke er skjedd, blir det da en enda drøyere sverting av faren – alt etter Øklands logikk? Hvor havner vi hen med dette? Hva er det heretter tillatt å skrive om og å dikte om? Hvor blir det av kunstens frihet? Hva slags juridiske dokumenter må forfattere underskrive i for- og etterkant for å frita skjønnlitteraturen fra slike moralske anklager?

Jeg leter forgjeves etter nye tanker eller fruktbare forslag i Øklands enkle og effektsøkende tekst om «litteratur» og «virkelighet».

Erling E. Guldbrandsen er professor ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. I høst debuterte han med romanen Brødre på Aschehoug.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Her er flere artikler om virkelige personer brukt i romaner:

  1. Les også

    Knausgård ute med ny personlig roman

  2. Les også

    Eks-venninne føler seg uthengt i bok

  3. Les også

    Da Yahya Hassan ble dikter

Les mer om

  1. Karl Ove Knausgård
  2. Litteratur
  3. Overgrep
  4. Roman
  5. Virkelighetslitteratur