Kronikk

Kronikk: Samvittighetsfrihet er retten til å få være den man er

  • Bjørn K. Myskja, leder av Samvittighetsutvalget
  • Morten Magelssen
    forsker, Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo

8. mars-toget i 2014 fikk enorm oppslutning på grunn av kampen om reservasjonsretten. Denne striden var også bakgrunnen for at Samvittighetsutvalget, som i dag leverer sin rapport, ble oppnevnt. Foto: Marte Christensen / NTB scanpix

Ansatte skal ikke pålegges oppgaver i strid med sin samvittighet. Men toleransen for fritak må ha en grense, og den må være prinsipielt begrunnet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Vi hører stadig om arbeidstagere som ber seg fritatt fra deler av jobben. Noen reservasjonsønsker er forståelige, som leger som ikke vil utføre aktiv dødshjelp. Andre er mer kuriøse, som sykepleiestudenten som ikke ville servere svinekjøtt og alkohol på sykehjem. Noen er opprørende, som bakeren i USA som nektet å bake kaker for homofile.

I det moderne demokratiet er samvittighetsfrihet en grunnleggende menneskerettighet, og ingen må tvinges til handlinger som går på tvers av deres grunnleggende oppfatning av rett og galt. Samvittighetsfrihet kan blant annet begrunne retten til å nekte militærtjeneste og skillet mellom kirke og stat.

Bjørn K. Myskja, leder av Samvittighetsutvalget. Foto: e-mail

Morten Magelssen, medlem av Samvittighetsutvalget Foto: e-mail

Men på hvilket grunnlag skal en arbeidstager kunne nekte å utføre pålagte tjenester? Samvittigheten er ikke direkte tilgjengelig for andre enn den som har den, og henvisninger til indre opplevelser kan misbrukes til å unngå arbeid av bekvemmelighetshensyn. Dessuten er det frivillig hvor man vil arbeide. Er det krav i jobben som går på tvers av ens moralske grunnsyn, er det vel bare å si opp og finne en mer egnet jobb? Dette kan være riktig for den enkelte, men det er flere grunner til at samfunnet og arbeidsgivere i noen tilfeller bør tilpasse arbeidsoppgavene til arbeidstageres samvittighet.

Retten til å få være den man er

For det første kan samvittighet knyttes til grunnleggende personlighetstrekk. Samvittigheten inngår i mitt moralske «jeg». Samvittighetsfrihet er derfor dypest sett retten til å få være den man er. Går vi på tvers av viktige overbevisninger, vil vi ha problem med å «se oss selv i øynene». En arbeidsgiver bør ikke ønske å ha ansatte som går på akkord med seg selv.

For det andre er mange av de typiske reservasjonsønskene knyttet til yrkesetikken. Arbeidsgivere bør verdsette arbeidstagere som tar profesjonsetikken på alvor, også når de er uenige i hvordan den skal forstås.

For det tredje er respekt for den enkeltes moral og samvittighetsfrihet et grunntrekk ved det liberale demokratiet.

Tre kriterier må legges til grunn

Men samfunnets toleranse for reservasjon må ha en grense, og denne grensen må være prinsipielt begrunnet. I vår utredning, som publiseres i dag, foreslår vi at følgende tre kriterier legges til grunn:

1. Bygger arbeidstagers ønske om reservasjon mot å utføre bestemte arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning?

2. Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart?

3. Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kolleger?

Dersom alle tre spørsmål besvares positivt, er det gode grunner for å innvilge reservasjon – men kanskje ikke alltid. Men selv om kriteriene ikke fanger opp alle hensyn, trekker de en prinsipiell grense for samvittighetsfriheten.

Lovfeste reservasjonsrett i helt spesielle spørsmål

Vi fraråder å lovregulere samvittighetsfritak i arbeidslivet, med noen unntak. Lovfesting er et lite smidig virkemiddel som vanskelig fanger alle relevante tilfeller. Dessuten kan en reservasjonslov gi arbeidstager for stor makt til å tvinge frem tilpasninger.

Vi foreslår derfor at lovfestet reservasjonsrett forbeholdes tilfeller der spesielt mye står på spill – først og fremst liv- og død-spørsmål, som å utføre aktiv dødshjelp og abort. Det er gode grunner for at folk skal fritas for det de mener er å ta menneskeliv, selv om samfunnet har besluttet at slike tilbud er god helsehjelp.

Utover slike særtilfeller anbefaler vi at den enkelte arbeidsplass avgjør om den ansatte kan få tilpasning av samvittighetsgrunner, i lys av de tre kriteriene. Partene bør vise gjensidig vilje til forståelse og til å finne gjennomførbare løsninger i praksis. Mange saker løses på en slik smidig måte på arbeidsplasser også i dag.

Bør fritas fra aktiv dødshjelp

To eksempler illustrerer hvordan de tre kriteriene kan være til hjelp i slike vurderinger. Dersom aktiv dødshjelp i fremtiden skulle bli et tilbud til norske pasienter, er det grunn for generelt fritak for dem som har en dyp overbevisning om at det er galt å ta liv. Mange i helsetjenesten vil mene at det strider mot deres profesjonsetikk å delta. Det dreier seg altså om en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning.

Dersom staten beslutter å innføre et helsetilbud som er så kontroversielt blant dem som skal utføre helsehjelp, tilsier toleranse for rimelige meningsforskjeller at myndighetene tilrettelegger for at ingen må gå på akkord med sin dype overbevisning eller mister jobben.

Myndighetene må sikre at tredjeparts interesser ivaretas, altså de som har krav på helsetilbudet. Det vil innebære noe ulemper for arbeidsgiver og kolleger, for eksempel ved at leger som er villig til å utføre aktiv dødshjelp, må reise til reservasjonslegens distrikt.

Reservasjon mot svinekjøtt og alkohol

En sykepleiestudent ønsket å reservere seg mot å servere svinekjøtt og alkohol til de eldre på sykehjem, av religiøse grunner (Aftenposten 10. august). Institusjonen la til rette for ham i praksisperioden, men fant det vanskelig å skulle ansette en som krevde slik tilrettelegging.

Utvalget har ikke drøftet dette tilfellet, og det følgende er derfor kun undertegnedes vurdering. En arbeidstager som ber om slik tilrettelegging, har plikt til å gjøre grunnen forståelig for andre, og sannsynliggjøre at den er dyptgripende. Samtidig må arbeidsgiver vise vilje til å forstå grunnen selv om den er basert på et livssyn vedkommende ikke deler.

Det er lett å forstå vegring mot å innta det man mener er uren mat og drikke, men det er vanskeligere å gripe hvorfor det å servere andre, skal være uakseptabelt.

Ulemper for andre

Dersom overbevisningen virkelig er dyp og viktig for arbeidstageren, må det vurderes om det er mulig å gjennomføre reservasjon uten at det går ut over tredjepart, beboerne på sykehjemmet. Her må den som reserverer seg, aktivt bidra til å finne akseptable løsninger. Dersom kolleger stiller opp, kan man tenke seg at et eventuelt fritak ikke rammer beboerne, men fører det til store ulemper for arbeidsgiver og kolleger?

Slik vi forstår det, er det vanskelig å ha en full stilling på sykehjem uten å servere mat og drikke til beboerne. På kveldsvakter og i helger er det få på vakt, og alle må hjelpe til med de oppgaver som skal utføres.

Selv om dialogen konkluderte med at dette var en dyp overbevisning som tilsier fritak, ville ekstrabelastningen på institusjon og kolleger trolig være for stor til at fritaket er akseptabelt. Men en respektfull diskusjon vil kunne bidra til at denne fremtidige sykepleieren enten tilpasser seg arbeidsplassens krav uten å gå på akkord med sine dypeste overbevisninger, eller finner ut at det er riktig å søke annet type arbeid uten at veien dit er blitt unødvendig vanskelig.

Dersom noen har alvorlige samvittighetskvaler med å utføre et arbeidsoppdrag, mener utvalget at en gjør klokt i å vurdere om det er mulig å finne smidige løsninger. Samtidig må en ha i mente at slike fritak medfører belastninger på andre, og det er grenser for toleranse.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Livssyn
  2. Abort
  3. Reservasjonsretten
  4. Aktiv dødshjelp