Kronikk

Helseministeren krever det. Helseforetakene sier det. Men nei, psykiske lidelser prioriteres ikke.

  • Ulrik Fredrik Malt
    Leder av Norsk psykiatrisk forening
  • Lars Lien
    Påtroppende leder, Norsk psykiatrisk forening
  • Ola Marstein
    Spesialrådgiver, Norsk psykiatrisk forening

Fristbruddordningen har fungert lenge nok til at vi nå også kan se skadevirkningene, mener kronikkforfatterne. Bildet: Helseminister Bent Høie (H). Foto: Lise Åserud/NTB

Noen lurer systemet.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den som har fått en frist for helsehjelp og ikke har mottatt helsehjelpen innen denne fristen, har rett til å få tilbud ved et annet behandlingssted.

Denne fristbruddordningen er innført for å ivareta alle pasienters rettigheter til utredning og behandling innen forsvarlig tid.

Det er utarbeidet en prioriteringsliste i samarbeid mellom fagmiljøene, regionale helseforetak og statlige myndigheter.

De som trenger helsehjelp, men ikke blir prioritert, faller ofte i fristbruddgruppen. Den statlige organisasjonen Helfo skal da finne et privat tilbud for disse pasientene. Helseforetakene må selv betale for de private tjenestene.

I somatikken får helseforetakene samme inntekt fra staten som de betaler for kjøp av private tjenester. Slik er det ikke i psykisk helsevern.

Utilstrekkelige ressurser

Nå pågår en debatt om omkostningene fristbruddordningen har innen psykiatri. Finnmarkssykehuset kritiserer private aktører for å kreve betaling for timer de mener har vært nødvendig å bruke til utredning og behandling.

Men søkelys på private aktørers fakturering er å ta debatten bort fra det sentrale: At de regionale helseforetakene ikke klarer å gi pasienter med psykiske lidelser den utredning og behandling de har krav på, innen den tid som retningslinjene krever.

I motsetning til hva helseministeren krever og helseforetakene sier, prioriteres ikke psykiske lidelser.


Ulrik Fredrik Malt er leder i Norsk psykiatrisk forening.



Lars Lien er påtroppende leder for Norsk psykiatrisk forening.



Ola Marstein er spesialrådgiver for Norsk psykiatrisk forening.


Økede rammetilskudd havner ofte i somatikken. Resultatet? Helseforetak har utilstrekkelige finansielle incentiver til å oppfylle sine plikter overfor psykisk lidende mennesker.

Noen lurer systemet

For å unngå fristbrudd trikser flere foretak seg bort fra fristbrudd – og dermed fra intensjonen bak fristbruddregelen.

Man unngår henvisning til private tilbydere ved å kontakte pasienten og tilby første time til vurdering innen fristen. Neste time tilbys mye senere og gjerne med en annen behandler. Dette kodes som «start av helsehjelp».

Andre spør pasienten om de vil vente litt til, selv om det går over fristen. Svarer pasienten ja, mister hen retten til annet tilbud. Dermed har ikke foretaket fristbrudd og slipper å måtte betale for rask hjelp slik pasientene har krav på.

Denne triksingen innebærer at pasientene står på ventelistene langt ut over fristbruddretningslinjene. Det rapporteres ikke.

En ond sirkel

Om en slik praksis gagner pasienten? Det er høyst tvilsomt.

Dess lengre ventetid, dess vanskeligere kan det være å behandle tilstanden. Lengre ventetid kan også gi risiko for uønskede hendelser i ventetiden, som for eksempel forverring av somatisk helse, selvskading eller endog selvmord.

Hvis institusjonen ikke trikser, men tar intensjonen med fristbruddregelen alvorlig og derfor henviser til private aktører, tapper det institusjonens budsjett.

Det blir en ond sirkel som forverrer institusjonens finansielle evne til å bygge opp et tilbud som forebygger fristbrudd. Den store gruppen pasienter, og befolkningen i området som helhet, får derfor et dårligere offentlig behandlingstilbud. Vi har fått et system som på sikt undergraver hele den offentlige helsetjenesten.

Svekket kvalitet av det offentlige tilbud

Finnmarkssaken viser også en annen uheldig side av fristbruddordningen.

Noen pasienter krever mer langvarig behandling enn det offentlige med dagens rammebetingelser kan tilby. Pasienter som overføres til private behandlere, får ofte flere konsultasjoner og lengre varighet av behandlingen enn andre pasienter. Det kan for noen innebære bedre behandlingstilbud.

Men hva er «riktig» antall konsultasjoner?

Selv i Oslo klager pasienter og fastleger over at poliklinikkene ofte bare tilbyr et begrenset antall timer. Når det forhåndsbestemte timetallet er nådd, avsluttes behandlingen – uansett pasientens tilstand og progresjon. Kritikk av private aktører som tilbyr lengre behandling, er derfor ikke nødvendigvis faglig berettiget.

De har bare ikke samme ytre press om å prioritere hardt.

Hva trengs?

I teorien er fristbruddordningen god – som et sikkerhetsnett. Men de økonomiske og juridiske virkemidlene kolliderer med de faglige.

Hensynet til økonomisk straff presser frem prioriteringer. Midler som burde gått til offentlig psykisk helsevern, blir tappet.

Det trengs både flere behandlere og bedre behandlinger. Og det trengs bedre samhandling mellom pasient, familie, spesialist, fastlege og kommunehelsetjeneste. Når man svekker den lokale spesialisthelsetjenesten og de facto erstatter den med en privat spesialist som hverken er pålagt ansvar for samhandlingsrutiner eller økonomi, blir dette vanskelig å få til.

Les også

Maud Angelica ba på sine knær om at de som sliter, skal søke hjelp. Da må den hjelpen eksistere.

Reduserte finansielle ressurser kan også bidra til at helseforetak kvier seg for å ansette høyt kvalifiserte fagfolk, spesielt psykiatere.

Dette gir konsekvenser for kvaliteten på utredning og behandlingstilbud. Ikke minst for somatiske differensialdiagnoser, altså alternative sykdommer som forklaring på symptomer, og vektlegging av både psykiske og somatiske forhold. Dette er nødvendig for å kunne gi best mulig behandling. Også fastleger påpeker stadig denne mangelen.

Å publisere fristbrudd som kvalitetsindikator virker neppe rekrutterende der problemet er størst.

Nå må fagfolk lyttes til

Vi må tåle å belyse hvordan de enkelte institusjoner bruker sine ressurser. Nytenkning hva gjelder organisering og drift er nødvendig. Brukeres synspunkter er selvfølgelig viktig, men ikke som eneste kilde til forståelse. Endringene må også ta utgangspunkt i hvordan fagfolk opplever og vurderer tilbudet.

Norsk psykiatrisk forening etterlyser:

1. Mer penger

Alle institusjoner i det psykiske helsevernet må settes i stand til å ivareta befolkningsansvaret innenfor sitt opptaksområde. Det krever blant annet tilstrekkelige finansielle ressurser.

2. Mindre skade

Fristbruddordningen har fungert lenge nok til at vi nå også kan se skadevirkningene av ordningen. Triksing kamuflerer dagens utfordringer. Evaluering av fristbruddordningen er påkrevet.

3. Bedre arbeidsvilkår

Bedriftsøkonomiske tiltak som bare straffer, og ikke fremmer gode arbeidsvilkår og rekruttering, undergraver mulighetene for faglig utvikling og leder inn i en ond sirkel.

Arbeidsbetingelser for de ansatte må sikres. Inkludert etterutdanning og muligheter til hospitering og forskning, virkemidler som stimulerer til faglig utvikling. Ikke minst for små behandlingsenheter er dette viktig for å sikre rekruttering og kvalitet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
  1. Les også

    Den livsfarlige stillheten

  2. Les også

    Gå til privat psykolog med god samvittighet

  3. Les også

    Kjenner du noen som strever med selvmordstanker?

Les mer om

  1. Psykisk helsevern
  2. New Public Management
  3. Helsepolitikk
  4. Selvmord
  5. Selvskading