Kronikk

Har vi tryggere tider i vente nå som Biden er president? Tvilsomt.

  • Julie Wilhelmsen
    Julie Wilhelmsen
    Seniorforsker, Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI)

Å vektlegge liberale verdier i verdenspolitikken vil gjøre samarbeid med Russland og Kina stadig mer vanskelig, skriver Julie Wilhelmsen. På bildet: Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping i Beijing, 2019. Foto: Kenzaburo Fukuhara/Pool Kyodo News/AP/NTB

Russland og Kina er enda mindre tilbøyelige til å akseptere USAs dominans i dag enn de var for fire år siden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Med Joe Biden trygt på plass i presidentstolen er det mange som trekker et lettelsens sukk. Den liberale verdensorden kan rykkes på plass igjen ved at USA gjenopptar lederskapet og revitaliserer organisert, internasjonalt samarbeid.

Men dette kan fort bli en farlig tid gitt at andre stormakter ikke aksepterer hverken måten USA utøver sitt lederskap på, eller det liberale imperativet i dagens verdensorden.

Begynte lenge før Trump

Etter mange tiår med vestlig dominans er den liberale verdensorden blitt ensbetydende med verdensorden som sådan, i hvert fall for vestlige land. Og det er ingen tvil om at den liberale verdensorden har vært god for verdenspolitikken i en lang periode etter den kalde krigens slutt. Det hersker likevel en farlig mangel på selvinnsikt i Vesten når det gjelder nøytraliteten i denne ordenen og måten lederskapet av den er blitt praktisert på.

For det første har den vært båret oppe av USAs dominans, ikke minst på det militærstrategiske felt. Tidvis har denne dominansen vært brukt på måter som undergraver både internasjonale institusjoners makt og de liberale verdiene ordenen etter sigende er tuftet på. Dette er en utvikling som begynte lenge før Trump (jf. Irak-krigen).

For det andre: Det normative grunnlaget i en internasjonal orden er ikke gitt og inkluderer gjerne motstridende normer som kan trekkes på i ulike sammenhenger, og der det passer den sterkeste. I det som i dag refereres til som den liberale verdensorden, blir noen normer trukket frem som grunnleggende, mens andre marginaliseres.

Spredning av liberalt styresett, små staters suverenitet og rett til å bestemme egen sikkerhetstilknytning er eksempler på det første.

Pluralisme og medbestemmelse i det internasjonale systemet og gjensidig avhengighet mellom statene i sikkerhetspolitikken (security interdependence) er eksempler på det andre.

Seniorforsker ved Nupi Julie Wilhelmsen. Foto: Christopher Olssøn / Nupi

USA ikke lenger alene

Selv om Biden representerer en forutsigbarhet både Russland og Kina ønsker velkommen, er disse landene enda mindre tilbøyelige til å akseptere USAs dominans i dag enn de var for fire år siden. Det vil sannsynligvis være viktig for Biden-administrasjonen å nedjustere det mangeårige målet om globalt overherredømme (global primacy) og finne en lederstil som reflekterer at USA ikke lenger er alene.

Når det gjelder gapet mellom verdier og praksis i USAs ledelse, har Kina og spesielt Russland lenge visst å spille på dette. Ordet «dobbeltmoral» er kanskje den største gjengangeren i alle offisielle russiske utenrikspolitiske tekster.

Ikke det, Russland er selv mester i dobbeltmoral (for eksempel med tanke på Krim). Dette er ikke et forsøk på å dele ut moralske medaljer i internasjonal politikk. Men det er maktpåliggende å innse at USAs moralske appell og grunnlag for lederskap av en liberal verdensorden er svekket, også i rekkene utenfor Russland og Kina.

USAs president Joe Biden vil at USA igjen skal ta rollen som lederen av den frie verden. Foto: Kevin Lamarque/Reuters/NTB

Pluralisme og medbestemmelse

Videre ligger en mer fundamental utfordring i at Russland og Kina insisterer på at andre normer enn de som vektlegges i dag, må utgjøre kjernen i internasjonal samhandling.

Etter mitt skjønn ønsker hverken Kina eller Russland en verden uten orden, men de ser den for seg på en annen måte. De vektlegger pluralisme og medbestemmelse i det internasjonale og suverenitet og ikke-innblanding nasjonalt.

Etter mitt skjønn ønsker hverken Kina eller Russland en verden uten orden, men de ser den for seg på en annen måte

Ikke minst gjelder det siste retten til å opprettholde ikke-liberale politiske systemer. De synes å stå sammen om å kreve denne retten på tross av sine mange forskjeller.

Kun verdibasert samarbeid?

Er målet å gjenopprette en orden i verden ved å rendyrke det liberale under USAs ledelse? Da kan vi fort få en situasjon med farlig stor avstand mellom stormaktene.

Faktum er at Kina og Russland, to makter som føler de har en rettmessig plass i verden, er plassert på utsiden av den liberale ordenen som «destruktive krefter». Det er fordi de blir målt på politisk system og liberale verdier. Så lenge verdensordenen skal ha liberal som forstavelse, blir det umulig for vestlige stater å forholde seg til disse statene som fullverdige internasjonale aktører.

Vi kan fort få en situasjon med farlig stor avstand mellom stormaktene

Vi har allerede sett at vektleggingen av en liberal verdensorden gjør rommet for samarbeid mellom dagens stormakter veldig smalt. Når man opererer med en generell avvisning av disse maktene fordi de ikke er liberale, blir det vanskelig å skille ut visse saksfelt der man burde og kunne samarbeide (handel, klima, pandemi, nedrustning).

Verdibasert samarbeid bør ikke bli eneste mulige samarbeid.

Tyske myndigheter sendte ut dette bildet etter G7-møtet i 2018. Det ble sett på som et symbol på de steile frontene mellom USA og resten av verden. Foto: Jesco Denzel/Den tyske regjeringen/Reuters/NTB

Felles fordømmelse

Å vektlegge liberale verdier i verdenspolitikken vil gjøre samarbeid med Russland og Kina stadig mer vanskelig. Samtidig gjør det fort press for regimeendring i suverene stater rimelig – selv mot slike stormakter. Sammenfallet av Navalny-saken i Russland og Bidens inntreden i Det hvite hus er illustrerende i så måte.

Forgiftningen og fengslingen av Navalny, og den påfølgende arrestasjonen av tusenvis av demonstrerende russere, sammenfatter status i det russiske autokratiet. Samtidig ga det Biden-administrasjonen en gyllen anledning til å gjenforenes med Europa i felles fordømmelse og heise fanen for liberal intervensjonisme.

USAs utenriksminister Anthony Blinkens umiddelbare ordre til Russland om å løslate Navalny da han ble arrestert ved hjemkomst til Moskva 17. januar, levner ingen tvil om administrasjonens rolleforståelse. Etter dommen mot Navalny forrige tirsdag lovet Blinken å «koordinere tett med allierte for å stille Russland til ansvar».

Les også

USA er i trøbbel. Her er topp-10-listen over Bidens oppgaver.

Kald avvisning

Russlands tilsvar til det de kaller innblanding i interne anliggender, har vært påfallende kontant. EUs utenrikssjef Joseph Borell var i Moskva forrige uke for å åpne for samarbeid med Russland på visse felt. Der ble han møtt med kald avvisning og anklager om at EU var upålitelig og arrogant.

Under selve møtet ble tre europeiske diplomater utvist med påstand om at de hadde støttet demonstrasjonene i Russland.

Vi har allerede fått en forsmak på hvilken retning stormaktsrelasjonene vil kunne ta. Det er tvilsomt om vi har tryggere tider i vente.

Les også

  1. Kronikk av Hilde Eliassen Restad: Kan Biden lappe sammen et nytt utenrikspolitisk konsensus post-Trump?

  2. Biden hadde smørbrødliste med klager mot Kina: En konfrontasjon vil være en katastrofe, svarte Xi

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Internasjonal politikk
  2. Russland
  3. Kina
  4. USA