Dette må du vite om min mor
Det er ikke menneskelig forskjell på dem som strever med alkohol og rusmisbruk, og en såkalt vellykket person. Vi alle har vårt.
«Hvor skal jeg gå?»
Jeg hørte mor sa det lavt til seg selv. Få dager etter døde hun.
Denne teksten er kanskje noe annet enn en kronikk? Likevel skriver jeg den som nettopp det. For jeg ønsker å belyse hvordan vi mennesker ser på hverandre. Hvordan vi hisser oss opp for bagateller og ofte bryr oss i hjel negativt overfor dem som kanskje er i sitt største fall i livet.
Madame Butterfly, hovedpersonen i operaen med samme navn, sa: «Den dør med ære, som ikke lenger kan leve med ære.»
Det koster å gjemme seg bak store hekker og blendede vinduer. Kanskje å få mot nok til å gå til postkassen. Mor så seg nok omkring i skogen rundt henne. Det var ulidelig for henne disse vonde dagene i hennes liv. Frykten i øynene.
«Heldigvis har jeg barna», hvisket hun til seg selv.
Jeg kunne høre henne si det da hun kom inn i gangen. Jeg var tolv år gammel. Mor hadde fått avslag fra Rikshospitalet. Hun fikk heller ikke være med på «hjertebroen» til England, et tiltak som hjalp tusenvis av norske pasienter ut av hjertekøen.
I 1974 fikk mor sitt dødsstøt. Hun visste at hun kom til å dø raskt.
Når mennesker dømmer og ser ned
Da jeg var 16 år, døde hun.
Jeg ser fortsatt på bilde av mor og min bror tatt på Rikshospitalet i 1974. Ikke hver dag, men ofte. Mor spurte alltid: «Hvor skal jeg gå, gutten min?»
Som en forsiktig alv i skogen beveget hun seg mellom husene. Hun kjente nok blikkene fra nabokjerringene som fråtset og spekulerte i skjebnen hennes.
Jeg skal være sånn passe diplomatisk i denne teksten. Men det jeg ønsker å formidle, er at vi alle har vårt, mer eller mindre. Det er ikke menneskelig forskjell på dem som strever med alkohol og rusmisbruk, og en såkalt vellykket person. Det handler om livets skjebne, og noen ganger om valg som ikke kan endres.
«Hvorfor ligger det i oss mennesker å se ned på andre?» Jeg spurte om det en gang som barn. Mor ble snakket om i butikken. Jeg forsvarte henne.
Jeg grep ofte mors hånd da jeg var liten gutt. Fordi jeg merket at hun ble plaget av blikkene som møtte henne. En gang snudde jeg meg. Den gangen følte jeg også mors fortvilelse og skam.
Vi mennesker kan på én og samme tid være både skjønne og dømmende. Noen ganger er det fordi vi ikke vet hva vi skal si eller gjøre. Når noen strever, kan det forvirre oss. Det er også forståelig. Mor valgte ikke sin skjebne. Akkurat som meg nå:
Jeg kan ikke velge bort hjertesykdommen som min mor, far, bror og tvillingsøster døde av.
Om en delfin og overlevelse
Mor sørget alltid at jeg fikk se på Flipper. Delfinen alle elsket på syttitallet. I svart-hvitt så vi ham, han som var som et menneske. Flipper nikket, takket og lagde de mest fantastiske bevegelser i vannet. Når mor var hjemme, sørget hun alltid for å slå på fjernsynet slik at jeg fikk se Flipper. Det var den gangen jeg tenkte: «Jeg vil også svømme med åpne øyne under vannet.»
Mor var som en alv fra eventyret om Askepott. Stille gikk hun gatelangs i fortvilelse. Følte at folks blikk smertet inn i henne. Når hun gjorde det, var hun ofte edru. Som om hun ønsket å kunne slutte å drikke. Mens jeg ventet på mor, så jeg på Flipper. Andre ganger var det Pernille og Herr Nelson.
Jeg kunne høre skritt i gangen. I blokken vi hadde flyttet til, var det veldig lytt fra oppgangen og inn i leilighetene. Jeg husket at det var en blokk nedenfor oss som ikke var ferdig innredet. Der fløy det ungdommer inn og ut. De stjal gjerne kobber som de solgte til en skraphandler i nærheten.
Så kom mor endelig hjem. Hun så fortsatt ut som en alv. Forsiktig, edru, redd og ikke minst sliten. Ofte la hun seg rett ned på sofaen.
Mor ville se vakker ut, selv om så mye raknet for henne. Det sier noe om overlevelse.
Jeg visste godt forskjellen på når hun hadde drukket og når det var hjertet hennes som ga henne sterke brystsmerter. Mor sa ofte at far skulle ha vært hos doktoren tidligere. I ettertid har jeg fått vite at i 1970 var det ikke så mye annet de kunne gjøre enn å gi far Dispril og Nitroglyserin.
«Sett på fjernsynet», sa mor en kveld. Jeg vil så gjerne se på Flipper.
Jeg var stille den kvelden. Flipper var over for lenge siden. Så satt jeg ved siden av mor og strøk henne over kinnet. Hun hadde fått rullet opp håret sitt, og hadde et flortynt skaut rundt hodet.
Mor ville se vakker ut, selv om så mye raknet for henne. Det sier noe om overlevelse. Jeg har så mye å takke henne for, og resten av min familie som er i himmelen, slik jeg ser det.
Det er mange typer arv
Alle arver vi noe. Alt fra penger til sykdommer. Min viktigste arv har vært kjærlighet, godhet og glede, fra mor, far, besteforeldre og søsken.
Jeg arvet også sinne. Sistnevnte er nesten borte. Sinne er bra, men i porsjoner. En eldre kvinne jeg kjente helt til hun gikk bort, ga meg noe viktig. For mange år siden fikk jeg et kjøkkenhåndkle av henne. Hun hadde brodert en «G» øverst på håndkleet. Det sto for «Gro».
Hun hjalp meg med husvære når det stormet som verst i mitt unge liv. Senest i dag vasket jeg det kjøkkenhåndkleet og hang det ut til tørk. Så brettet jeg det pent sammen.
Å henge nyvaskede klær på en snor i vindvær er meditasjon. Det lærte mor meg. Noe var rent og vakkert: Klemmene, tøyvasken og mors høflighet.
Uro er også en arv mange opplever. For meg har uroen tatt en ny vending. Etter jeg fikk beskjed om at jeg ikke kunne bli frisk, slapp uroen meg. Gaven kom da som takknemlighet for et levd liv, og en stille fatning.
Så er det tid for å takke
Først av alt vil jeg takke Aftenposten for at de har sluppet min stemme til. Ofte har jeg skrevet mine kronikker og innlegg om natten. Jeg er håpefull. Hver morgen ser jeg ti medisiner i dosetten. Det er da jeg skjønner at jeg på en måte er sjanseløs, helsemessig sett.
Det fysiske hjertet mitt strever, men jeg har fortsatt evnen til å se lyset. Jeg føler meg heldig som bor i Norge. Her er vi sikret akutthjelp, et godt helsevesen og omtanke når det blåser nordavind i livene våre. Nå er det Kokos-Twist og varm te som teller i hverdagene. Jeg burde kanskje heller spise eple. Mer sunt for hjertet! Ja takk, begge deler.
Vi trenger et nådig blikk iblant. Det er dette blikket som gjør at skammen ikke tar livet av oss.
Jeg snakker ukentlig med prest, lege, psykiater og sykepleier. De hjelper meg til å forstå at min tid er akkurat nå. Øyeblikket som er der hele tiden. Jeg håper denne teksten får flere til å takke mer. Det er derfor jeg har skrevet den. Bitterhet gagner ingen.
Og vi må huske at nåde er ikke til salgs. Det er noe vi alle bærer inni oss for å dele med hverandre om vi er syke eller friske. Vi trenger et nådig blikk iblant. Det er dette blikket som gjør at skammen ikke tar livet av oss. Nåden tilhører ikke bare Kirken. Den er i oss alle. Nåden kommer tydelig frem når vi går til dens motsats, nådeløsheten.
Vi er alle født snille. Resten er opp til oss selv. Å vende seg bort fra det onde er forstand. Livet vil alltid være til et besvær for noen. Jeg er her nå. Akkurat nå.
