Kronikk

Rusreformen og idealet om likebehandling av borgerne

Når Ap og Sp går inn for én type regulering av straffbarhet for tunge rusmisbrukere, og en annen type regulering av straffbarhet for alle andre, forbryter de seg mot likhetsideen i strafferetten, skriver kronikkforfatterne.

Grensen mellom straffbart og straffritt er lik for alle.

  • Alf Petter Høgberg
    Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Oslo
  • John Christian Elden
    Advokat (H)
Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

En av vårens politiske thrillere har vært behandlingen av forslaget til rusreform. Mens regjeringen har fremmet forslag om avkriminalisering av narkotika til eget bruk, foreslår Arbeiderpartiet og Senterpartiet i stedet å unnta bare de tunge rusmisbrukerne fra straffansvar. Dette er imidlertid problematisk.

Likhetsprinsippet er et sentralt prinsipp ved utformingen av moderne rettssystemer. Stortinget formaliserte nylig dette prinsippet i Grunnloven paragraf 98 første ledd: «Alle er like for loven.»

Likhetsidealet i norsk rett har to sider: Man skal tilstrebe likebehandling av borgerne under landets gjeldende lover. Ved håndhevelse av så vel fartsgrenser som voldsbestemmelser skal borgerne likebehandles, uavhengig av forhold som sivilstatus, hudfarge, kjønn, seksuell orientering med videre.

Like viktig som denne formelle likebehandlingen ved praktiseringen av eksisterende regler, er det at reglene selv ikke fremmer usaklig forskjellsbehandling:

Det er liten trøst om reglene anvendes korrekt etter sin ordlyd dersom disse gir ulike rettigheter basert på for eksempel etnisk opprinnelse, religion og sosial bakgrunn.

På mange områder vil imidlertid forskjellsbehandling være saklig. Staten kan for eksempel kreve mer i skatt fra en med høy formue enn fra en med liten formue. Og kvinner og menn kan tildeles ulike rettigheter ved barnefødsel.

Les også

Aftenposten mener: Ap har gått seg bort i rusen

Like straffbart for alle

Når det kommer til straffeloven, som blant annet inneholder en generell katalog over straffbar adferd, er det liten mulighet for å avgrense straffansvaret utover beskrivelsen av det straffbare forhold.

Som utgangspunkt straffes uønsket adferd ved å angi bestemte former for skadeforvoldelse, frembringelse av risiko eller andre nærmere beskrevne handlinger i en såkalt gjerningsbeskrivelse.

Det å øremerke (eller unnta) menneskegrupper for den straffbarhet som følger av et straffebud er fraværende ved utformingen av moderne straffebestemmelser.

Sagt med andre ord: Tyveri, bedrageri, seksuelle overgrep, mordbrann, ran og terror er like straffbart for alle.

Tyven av brødet kommer ikke unna med å si at han er fattig og nøden stor, og brannstifteren slipper ikke ansvar ved å peke på at han lider av pyromani. Og for selve straffbarheten spiller det heller ingen rolle om man har begått lovbrudd tidligere.

Dette er også viktige utslag av likhetsidealet som preger norsk strafferett. Hvem du er og hva du tidligere har gjort, spiller ingen rolle for straffbarheten. Grensen mellom straffbart og straffritt er lik for alle.

Noen personer har ikke strafferettslig skyldevne, for eksempel personer med alvorlig utviklingshemning, bevisstløse og mindreårige, men det rører ikke ved likhetsprinsippet. Her er det en fundamental forutsetning for å straffe som mangler.

Den utilregnelige er unntatt for straff for alle typer handlinger, og dette skiller seg klart fra klassetenkning under det enkelte straffebud.

Angrep på strafferettens likhetsideal

Når Arbeiderpartiet og Senterpartiet går inn for én type regulering av straffbarhet for tunge rusmisbrukere, og en annen type regulering av straffbarhet for alle andre, forbryter de seg mot den likhetsidé samfunnet sakte, men sikkert har tilkjempet seg i strafferetten.

Med et slikt skille er det ikke lenger avgjørende for straffbarheten om du har begått de handlinger du er tiltalt for, men hvem du er og hva du har gjort eller ikke gjort i fortiden.

I norsk rett kan man ikke bare straffes for overtredelse av straffeloven, men også for overtredelse av andre spesiallover ledsaget av straffetrussel for den som bryter loven.

Eksistensen av denne typen lover har kanskje virket forvirrende på enkelte, for i disse lovene finner man straffetrusler som særlig retter seg mot for eksempel trygdemottagere, offentlige tjenestemenn, helsepersonell, advokater og revisorer.

Når rollen er et vilkår for ansvar

Men det er en avgjørende forskjell her: Spesiallovgivningen er innrettet mot uønsket adferd som saklig sett er forbundet med visse roller og situasjoner.

For eksempel kan helsepersonell potensielt gjøre stor skade både på sine pasienter og på tilliten til helsevesenet, og det foreligger således et eget straffesanksjonert regelverk for helsepersonell.

I disse tilfellene er altså selve rollen et vilkår for ansvar. Utover det å inneha en slik rolle, tillegges ikke personlige forhold og fortid betydning i spesiallovgivningens regulering av straffbarhet.

Det alternative forslag til rusreform med differensiert straffansvar representerer derfor et helt nytt og dramatisk angrep på det likhetsideal som ellers preger norsk strafferett, både i forhold til straffelovens og spesiallovgivningens ansvarsformer og ansvarsunntak.

Utilsiktede negative virkninger

Mens man for 90 år siden straffet den tungt rusavhengige med tvangsarbeid, ønsker man nå å straffe den som ikke er tungt rusavhengig, men som like fullt bruker rusmidler.

Dette innebærer en type invertering eller speilvending av tidligere rettstilstand, med innføring av en ny type forskjellsbehandling som resultat.

På samme måte som den gamle forskjellsbehandling hadde en rekke utilsiktede negative virkninger, vil også en ny type forskjellsbehandling ha det. Her nevner vi fem slike virkninger:

Sykdomsfellefunksjonen: Personer som blir vurdert som tilstrekkelig rusavhengige til å slippe straff, risikerer straffansvar om de får rusmiddelbruket sitt under kontroll, med mindre de klarer å bli helt rusfrie. Dette vil skape en sykdomsfelle og stå i veien for hjelp til rusmestring.

Frikortsfunksjonen: Enkelte, særlig grenseoverskridende ungdom, vil se en slik straffrihetsregel som et «frikort» de kan oppnå ved å ruse seg mer. Frikortsfunksjonen bryter med straffelovgivningens intensjon om å motvirke forekomsten av straffbare handlinger.

Overdrivelsesfunksjonen: Reguleringen vil for noen kunne utgjøre et incitament til å overdrive omfanget av sitt rusmiddelbruk for å slippe straff. Dette vil være en uvant situasjon for medisinere som normalt opplever det motsatte, noe som kan svekke rettssikkerheten ved at vurderingene blir i overkant vilkårlige.

Selvinkrimineringsfunksjonen: Det er prosessuelt problematisk dersom brukere skal lokkes med muligheten for straffrihet til å innrømme flere straffbare forhold som de risikerer straff for, hvis de ikke vurderes som avhengige nok.

Justismordfunksjonen: Man risikerer at enkelte tungt rusavhengige på grunn av stigma vil underrapportere egen rusbruk og dermed uriktig bli straffet til tross for sin reelle straffriende tilstand.

Forslaget til differensiert straffansvar i ruslovgivningen innebærer et alvorlig angrep på det likhetsideal som ellers preger norsk strafferettslovgivning, og det vil med nødvendighet få en rekke uheldige utslag.

Forslaget er på denne bakgrunn ikke å anbefale.

Les også

  1. «Krigen mot narkotika» var avsluttet før rusreformen

  2. Rusreformen må bygge på prinsippet om likhet for loven

  3. Rusreformen fortjener en bedre debatt

  4. Aftenposten mener: Rusreform på høy tid

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Rusreformen
  2. Narkotika
  3. Kronikk