Grus og diamanter

Lesingen av Karl Ove Knausgård har begynt å gli over i den religiøse sfære.

I en artikkel om mottakelsen av Knausgårds roman Min kamp 1 skrev jeg at anmeldelsene manglet et blikk for den klare konteksten, at de manglet en dypere refleksjon om vinningen ved å skrive «selvbiografisk», og at de manglet motstemmer.

Mitt håp var at kritikere, smittet av den samme entusiasme de viser i anmeldelsene, skulle ønske å diskutere disse tre momentene.

Jeg så for meg noen skrive at Min kamp 1 burde leses mot helt annen tradisjon enn den svenske, f.eks. mot den unge amerikanske. Jeg er ikke enig, men jeg skulle gjerne lest noen argumentere for det, særlig siden en anmelder nevner ikonet David Foster Wallace.

Nærmere virkeligheten?

Angående bruken av det «selvbiografiske» så jeg for meg at noen skulle ta opp problemet med hukommelsens diktende tilbøyelighet, eller f.eks. det Stig Larsson sier i et intervju med tidsskriftet Kinesis: «Det börjar med Natta de mina. Då skriver jag om saker som har hänt. När jag skriver att nånting har hänt, och säger det, då har det också hänt.» Men kommer man da nærmere virkeligheten?

Bare god, ikke sterk?

Og når det gjelder konsensus: Kanskje en kritiker ville påstå at noen bøker er så eksepsjonelt gode at det er umulig ikke å like dem. Shakespeare? Men vil det ikke være sånn at jo sterkere er bok er, jo flere motstemmer vil den høste. Er da Min kamp 1 bare en «god» bok og ikke en «sterk» bok?

Mange vil sikkert anklage meg for å tro jeg lever i Utopia. For selv om noen kritikere ønsket innlegget velkommen, var resultatet det vanlige: «Anmelderne avviser kritikken». Min artikkel var «upresis» (Trygve Riiser Gundersen) og en «tøysete feillesning» (Trond Haugen).

Vi mangler ord for å snakke om Knausgård

Sandkassen.

Noen nøyer seg ikke med skyttergraven, men vil trekke debatten inn i sandkassen.

I Klassekampen sier hovedanmelder Tom Egil Hverven at jeg er en «misunnelig fjott». Selvfølgelig kan jeg, like lite som andre forfattere, si meg fri for den sjalusi som hører til yrket. Men misunnelig?

Som forfatter har jeg hatt et makeløst hell. Hvervens kommentar illustrerer ikke bare den infantilisering man ofte ser i norske debatter, men også poenget om den referanseløse kritiker. Han glemmer at jeg i 30 år har skrevet om litteratur, at jeg dessuten flere ganger har forsvart kolleger.

Hvis ethvert forsøk på å kritisere samtidens litteraturformidling blir stemplet som misunnelse, knebler man en forfatters mulighet til å delta i debatter.

Fortsette ordskiftet.

Andre innlegg har imidlertid vist at det må gå an å fortsette ordskiftet, og la meg først ta opp tråden om en samstemt kritikk. Noen anmeldere mener at mottakelsen av Min kamp 1 var nyansert. Det var en konsensus, javel, men man var uenige om hvorfor boken var god. Jeg ser ikke disse uenighetene, og i min artikkel peker jeg på iallfall én vesentlig fellesnevner: Den vekt som legges på stilen. Det er selvsagt briljante passasjer hos Knausgård. Men det er også hundrevis av sider med språk på det jevne, inkludert klisjeer som «det lynte i øynene hennes», «stormende forelsket», «det skar som en kniv i hjertet».

Det ville være opplysende om noen av kritikerne skrev mer enn tre ord om Knausgårds «intenst sultne prosa» (Haugen), eller om hva som får Ane Farsethås til å si at hun ikke «vet om man skal lese fort for å finne ut hva som skjer, eller langsomt for å nyte hver setning». Smaker man på hver setning i Min kamp 1, blir man temmelig tørr i munnen.

Dansk smørbrødliste.

Mange kritikere synes å glemme at vi lever i informasjonssamfunnet.

Flere av anmeldelsene finnes på nettet, og tillegg kan leserne gå inn på forlaget Oktobers hjemmeside og studere alle utdragene fra anmeldelser av Min kamp 1. Er ikke dette en homogen konsensus? Skrytet er iallfall like langt og fett som en dansk smørbrødliste.

Superlativene får Hamsun, vår største prosaist, til å se ut som en småkar.

Har mottakelsen av Knausgårds roman vært ute av proporsjoner? Mitt svar er ja.

Jeg tror den litterære offentlighet av og til blir ridd av et kollektivt tunnelsyn. På ett års avstand har enkelte påpekt noe tilsvarende om 2008’s bokhøst. Per Pettersons «Jeg forbanner tidens elv» (også med selvbiografiske trekk og med en sønn og en forelder i hovedrollene) er en god roman, men allikevel ikke forfatterens beste ifølge kritikerne. At den raket med seg så mye oppmerksomhet og alle de gjeveste prisene, skyldes derfor ikke bare kvalitet, men også irrasjonelle faktorer.

Religiøs sfære.

I den forbindelse vil jeg trekke inn et nytt moment som burde kunne diskuteres: Hvordan lesingen av Knausgård har begynt å gli over i den religiøse sfære.

Hør på åpningen av Klassekampens anmeldelse av Min kamp 1: «Denne boka ødelegger. Den skriver i stykker forholdet mellom litteratur og offentlighet. Alle som leser romanen, risikerer å bli såret.» Her møter vi ikke en kritiker, men en svovelpredikant. Besvergelsen ligner i beste fall på en tagline til filmen The Fly: Be afraid. Be very afraid.

På tampen av 2009 begynte dette religiøse skjæret å bli mer tydelig. «Menneskene lyser opp når denne boken kommer på tale,» skrev Ingunn Økland i en kommentar alt i november. Særlig i avisenes oppsummering av bokåret kom sterke personlige meldinger, ikke bare om romanen, men om forfatteren selv, «fenomenet» Knausgård. Jeg «er veldig takknemlig for at han finnes», som en kollega sa i Dagbladet Magasinet.

Ordet blir kjød.

Vi fikk nå også et essay av Tom Egil Hverven med følgende budskap: «Etter tredje bind av Min kamp tenker jeg at romanene sier til meg og andre lesere: «Ta dette og ét det. Dette er mitt legeme som gis for dere.»»

Det toppet seg i kronikken «Religion uten Gud» i Aftenposten på selveste nyttårsaften.

Her skriver Eskil Skjeldal om at «Knausgård skildrer det ubarmhjertige kallet til å være et menneske i verden. Dette kallet kan fortolkes som en religiøs kamp...». (Hvorfor ikke som «kjempende humanisme»?) I en VG-kommentar nylig bruker kritiker Sindre Hovdenakk samme ord om Knausgårds bøker som Rudolf Otto gjør om det hellige: De tiltrekker og frastøter på samme tid.

Og nå sist, Jørgen Lorentzens ferske hymne til Knausgård i Aftenposten, der fiksjonen har blitt ett med virkeligheten. Jeg hører et ekko av ordet som blir kjød i Johannes-evangeliet.

Alt dette minner meg om høymodernismens ønske om å la litteraturen ta religionens plass. Det gjør meg uvel. Du kan si mye om skjønnlitteratur, men den egner seg dårlig som grunnlag for en sekulær religion. For tilbedelse i det hele tatt.

Ikke naken keiser.

Noen hevder jeg har villet vise at keiseren ikke har klær på. Det stemmer ikke. Knausgård er ikke en keiser. Han er heller ikke naken, jeg sier bare at hans klær er noe mindre sensasjonelle enn det smaksdommerne hevder de er.

Min kamp 1 er en interessant bok, og forhåpentlig enda mer som ledd i et omfattende prosjekt. Det mest spennende vil antakelig være de seks bøkene sett sammen. Kanskje blir de en privatlivets ekvivalent til Gerhardsens fem memoarbøker om fremveksten av det sosialdemokratiske samfunn, Samarbeid og strid omgjort til Min kamp.

Personlig håper jeg på et kataklysmisk, uventet sjuende bind der Knausgård også skriver noe kvessende om forskjellen på å fjeske og å kritisere.

I mellomtiden får vi forsøke å finne vår plass et sted mellom sandkassen og prekestolen.