Kronikk

Vi lover hverandre å aldri glemme. Men hva er vi enig om å huske?

  • Tonje Brenna
    Fylkesrådsleder, Viken (Ap)
  • Jonas Gahr Støre
    Leder, Arbeiderpartiet
Ap-politikerne Tonje Brenna og Jonas Gahr Støre.

Svaret om hvordan vi konfronterer holdninger bak terror, må vi alle bidra til. Også den politiske høyresiden.

Kronikk
Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I ti år har Norge, AUF og Arbeiderpartiet levd med ettervirkningene av terroren 22. juli 2011. AUF har klart det som i ettertid måtte være en nærmest umulig oppgave. De har klart å fortsette som en sterk politisk ungdomsorganisasjon. De har samlet enighet blant overlevende og etterlatte om å bygge opp igjen Utøya med både kraft og fremtidstro.

Ap har levd med den vanskelige balansegangen i å være målet for et politisk terrorangrep, men også representere den politiske makten i Norge frem til 2013. I hodene våre ligger det en slags innebygd motsetning her. Å representere makt og avmakt på samme tid er ikke forenlig.

Oppgjøret

Vi er glad for at den politiske delen av terroren 22. juli er kommet lenger frem i offentlige debatten, slik kronikkene i Aftenposten har vist de siste ukene.

Det er løfterikt at de politiske ungdomsorganisasjonene har svart positivt på AUFs invitasjon til å diskutere de politiske sidene ved et oppgjør etter 22. juli. Ved tiårsmarkeringen har vi grunnlaget for å ta både debatten og beredskapen et viktig skritt fremover.

Vi må fullt ut erkjenne at Norge ble rammet av terror 22. juli, og at Ap og AUF var målet for ugjerningen. Derfor bør vi starte med å være enige om hva vi skal huske, når vi sier vi aldri skal glemme.

Tre oppfatninger

I vår publiserte Senter for ekstremismeforskning en studie av nordmenns syn på 22. juli. Forenklet mener forskerne det er tre ulike oppfatninger av motivasjonen for angrepet:

  • Den første er at det norske demokratiet ble angrepet. Vi sto sammen, vi står sammen, og vi har stort sett håndtert det godt.
  • Den andre oppfatningen er at Ap og AUF ble angrepet på grunn av synet på det flerkulturelle samfunnet. Det var viktig og fint med rosetog, men svaret må være mer politisk og ha større samfunnsmessige konsekvenser enn det vi har lykkes med til nå.
  • Den tredje oppfatningen er at gjerningsmannen var en gal person som ikke var drevet av politisk overbevisning. Samtidig som man må forvente at sånt skjer når man er så innvandringsliberal som Ap og AUF.

At vi som land er så delt i synet på hva 22. juli egentlig var, gjør oss nok også delt i hvordan vi som samfunn bør svare, ikke minst for å forebygge at noe lignende kan skje igjen. For å sette det på spissen: De ulike oppfatningene vil føre til ulike behov for tiltak.

Dersom angrepet generelt var rettet mot demokratiet og Norge som fellesskap, og ikke politisk motivert, handler svaret mer om generell og fysisk beredskap. Dersom den andre oppfatningen stemmer, at det var målrettet mot Ap og AUF, må det å motvirke ekstreme holdninger, hat og konspirasjonsteorier være en vesentlig del av løsningen. Dersom vi tror på det siste, at terroristen var gal, må konsekvensen av 22. juli være større bevilgninger til psykiatrien og helsevesenet.

For lite ansvar

I sin kronikk i Aftenposten skriver Erna Solberg at hun «forstår at man i ettertid mener oppgjøret med terroristens politiske ideer ble ufullstendige. Jeg skal være åpen for alle forslag som kan bekjempe høyreekstremismen». Det er riktig sett og viktig at Solberg nå sier dette.

Hadde vi klart å ta bedre vare på dem som ble utsatt for sitt livs mareritt, om vi ikke hadde vegret oss sånn for å gå inn i den politiske diskusjonen i ettertid? spør Tonje Brenna og Jonas Gahr Støre.

Men problemet, etter vår mening, er at statsministeren gjennom flere år har tatt for lite ansvar for å gå i rette med utsagn som har nøret opp under splittelse og konspirasjonsteorier.

Det fremste eksempelet er da hun omtalte Sylvi Listhaugs Facebook-post om at Arbeiderpartiet var mer opptatt av terroristers rettigheter enn Norges sikkerhet som «spissformuleringer» og reduserte debatten til en diskusjon kun mellom Ap og Fremskrittspartiet.

Vi ber ikke om ett enkelt oppgjør med slike holdninger. Vi ber om at vi kontinuerlig snakker ut mot slike splittende og konspiratoriske ytringer. For vi vet at de kan være farlige. Og vi må alle ta dette ansvaret.

Det kan ikke kun være Ap og AUF som i et slags selvforsvar skal måtte demme opp for både holdningene og handlingene.

I samme spor

Frp-ledelsen skriver i sin kronikk om 22. juli at terroren var et angrep på Arbeiderpartiet. Den erkjennelsen er viktig. Men konsekvensene av erkjennelsen uteblir. For Frp fortsetter i et spor vi har sett helt siden 2011.

Dagens ledelse skriver at AUFs arbeid for å øke fokuset på den politiske delen av 22. juli-terroren bidrar til splittelse. Vi er uenige. Alle politiske partier må tåle kritikk og debatt, også vi i Ap og AUF. Det må også statsministeren og Frp gjøre og tåle.

Det er påfallende at Frp har brukt ti år på å forsvare seg mot en anklage som aldri er blitt fremsatt. Ingen har påstått at Frp har ansvaret for volden 22. juli. Det ansvaret hadde terroristen, og han er dømt og sitter fengslet. Men hvorfor er Frp så følsomme for denne debatten?

Holdninger i ord og ytringer kan lede til handlinger

Det går en rød tråd fra Per Sandbergs innlegg fra Stortingets talerstol i november 2011 der han mente at Ap «spilte offer», til denne kronikken. Tonen er at det er Frp som er offer etter 22. juli. Det er selvsagt feil. Men Frp må tåle at ytringer og utfall fra partiets ledende politikere møtes kritisk når de nører opp under konspirasjonsteorier og splittelse.

Langt igjen å gå

Vi mener kjernen i bekjempelse av ekstremisme som kan lede til terror, er å erkjenne at holdninger i ord og ytringer kan lede til handlinger. Derfor må både ordene og ytringene tåle debattens skarpe lys. Årene etter 22. juli har vist oss at vi har langt igjen å gå.

22. juli-kommisjonen gjennomgikk hvert minutt av den fysiske beredskapen. Det var grundig og viktig. Men som kommisjonen selv understreket, så den ikke på spørsmål knyttet til motivasjonen for angrepet. Her er det en stor mangel i den bredere beredskapen.

Vi får illustrert, nærmest daglig, at ekstreme holdninger, i alle ender av den politiske eller religiøse skalaen, finnes og lever i beste velgående. I 2020 sa PST for første gang i sine trusselvurderinger at faren for voldelige angrep fra ytre høyre nå er sidestilt med faren for angrep fra ekstrem islam.

Vår utfordring, eller snarere invitasjon, går til hele det politiske Norge: La oss ta denne delen av samfunnsberedskapen på alvor. Hvis det er slik at holdninger kan lede til handlinger – og det kan de – hvordan konfronterer vi dem? Svaret må vi alle bidra til, også den politiske høyresiden.

Det kan ikke være opp til dem som ble rammet, å definere det. Sammen har vi et bredere ansvar, hver og én av oss.

Hets og trusler

Så er det en side til av 22. juli vi ikke må glemme: konsekvensene for dem som ble rammet, direkte og indirekte. Nylig kunne vi lese nedslående resultater:

  • Én av tre av dem som overlevde terroren, har fått utilstrekkelig hjelp i ettertid.
  • Én av tre har opplevd å bli utsatt for hets og trusler.

Det er heller ikke utenkelig at noen av disse gruppene krysser hverandre. Det er alvorlig uansett, men særlig alvorlig for dem som rammes dobbelt.

Jens Stoltenberg klemmer Tonje Brenna på en minnemarkering i Folkets Hus syv dager etter terroren. Senere begynte hun å jobbe for statsministeren. Brenna var bare 24 år gammel da hun fikk jobben.

Kan fravær av politisk oppmerksomhet om konsekvensene av 22. juli ha bidratt til at færre har fått hjelp?

Ta en tilfeldig tenkt kommune, der noen overlevende og etterlatte kom hjem, med store traumer etter å ha overlevd angrepet på Utøya, eller noen uten barnet sitt. Dersom det aldri ble noen ordentlig debatt eller oppmerksomhet knyttet til dette, hvordan skal da kommunen omprioritere ressursene sine slik at de som trengte det, fikk den hjelpen de trengte?

Kan det hende at fraværet av politisk oppmerksomhet rundt 22. juli i etterkant har gjort livet verre for flere?

Har vi sviktet?

Når vi har etterlyst et politisk oppgjør etter terroren, handler det ikke utelukkende om ideologi og politisk overbevisning. Det handler også om praktiske og faktiske politiske prioriteringer. Og fraværet av dem. Fortsatt har vi som samfunn mye å gå på når det kommer til å være helt tydelige på hva som skjedde den dagen.

Dette vet vi: En høyreekstrem terrorist bombet regjeringskvartalet og skjøt og drepte barn og ungdom på AUFs sommerleir. At AUF var målet for angrepet, var ene og alene på grunn av de politiske verdiene til sommerleirdeltagerne og regjeringen. Angrepet er begrunnet og forklart på en måte som rimer med motivasjonen til terrorangrep i årene etter, som i Christchurch i New Zealand i 2019.

Det hatet gjerningsmannen bygget sine handlinger på, finnes i beste velgående fortsatt. Det må konfronteres. Men vel så viktig bør vi ti år etter spørre oss om vi som samfunn, i all vår berøringsangst, har sviktet i å hjelpe alle dem som må leve videre med synlige og usynlige arr etter terroren.

Mulig å bli bedre

Hadde vi klart å ta bedre vare på dem som ble utsatt for sitt livs mareritt, om vi ikke hadde vegret oss sånn for å gå inn i den politiske diskusjonen i ettertid? Hvis svaret på dette er ja, har vi som samfunn sviktet dobbelt.

Heldigvis betyr ikke det at vi ikke har vært gode nok til nå, og at det ikke er mulig å bli bedre. For å hjelpe dem som opplevde terroren, og for å gjøre vårt ytterste for å sørge for at det aldri skjer igjen.

Alle vi som slår ring om demokrati, likestilling, likeverd, ytringsfrihet og som ikke lar oss lokke ut på hatets vei, har et ansvar. Når vi sier vi aldri skal glemme, må dette være en del av forpliktelsen: å bli enig om hva vi skal huske. Og aldri tillate at det skjer igjen.


Les mer om

  1. 22. juli
  2. 22. juli
  3. AUF
  4. Terror