FRA OG MED 1. juli har vi fått en ny rettskrivningsnorm her i landet. Det har skjedd uten særlig mye blest, ettersom hver enkelt endring ikke fremstår som særlig oppsiktsvekkende. Men den samlede tendensen i det som har skjedd, er såpass tydelig at det er all grunn til å stanse opp ved det som har skjedd.Endringene gjelder først og fremst bokmål. Lite brukte former går ut av ordlistene, mens mer tradisjonelle former som er mye brukt, blir godkjent som en del av den offisielle rettsskrivningen. Dessuten blir selve rettsskrivningssystemet forenklet ved at skillet mellom hovedformer og sideformer forsvinner. Sideformer er de formene som har stått oppført i klammeparentes i ordlistene og som har vært lov å bruke, men som ikke har vært tillatt brukt i lærebøker eller i offentlig forvaltning. Noen klammeformer forsvinner helt ut, som "åffer" — klammeform for hovedformen "hvorfor" - mens vi i andre tilfeller vil få likeverdige, valgfrie former. For eksempel blir "røkte" og "røykte" nå sidestilt, mens "røkte" tidligere var en klammeform.Endringer av bøyningen av hunkjønnsord er også en markant endring. Man kan nå velge mellom artiklene "en" og "ei" og endelsene "-en" og "a" i bestemt form entall. "Øyen" og "kuen" blir altså tillatt.
I HVERT FALLtre trekk ved endringene er svært tydelige, når man ser dem under ett. Korrekt bokmål blir mer konservativt enn tidligere. Både former som "øyen" og enkeltord som har hatt tung symbolbetydning i språkdebatten, peker i den retning. At det igjen skal bli tillatt å skrive "syv" er et talende eksempel på det siste. Mange av de tidligere klammeformene bidro dessuten til at skriftlig bokmål kunne legges tett opp til talemålet, mens det nå blir større forskjell på skriftspråk og talespråk. Endringene innebærer for det andre at hele samnorskprosjektet endelig avgår ved døden, etter et meget langvarig sykdomsleie. Prosjektet vil ikke bli savnet. Ambisjonen om å føre bokmål og nynorsk sammen til ett felles språk gjennom en pågående og radikal språknormering, utløste den heftige, nesten hatefulle, språkstriden på 1950-tallet. Siden den gang har det ikke gått fullt så varmt for seg, mye fordi samnorsktanken i praksis er blitt oppgitt. Med endringene som nå er innført, har man resignert også formelt. Det er fornuftig. Samnorsken skulle bygges på talemålets grunn. De justeringene av rettskrivningen som nå er foretatt, viser for det tredje at norsk språkpolitikk i dag bygger på en større respekt for skriftspråkets rolle som tradisjons- og kulturbærer. Det er en holdningsendring vi hilser velkommen.