Regjeringsprogram med forbehold
STATSMINISTER Jens Stoltenberg har sørget for at den politiske plattformen for hans regjerings andre fireårsperiode er blitt mindre ambisiøs enn den Soria Moria-erklæringen som var grunnlaget for den rødgrønne regjeringens fire første år. Til gjengjeld håper Stoltenberg at det skal bli vanskeligere å påvise løftebrudd når regnskapets time kommer foran stortingsvalget i 2013.
Den nøkterne tonen er kanskje ikke den beste oppskriften til å fremme entusiasme blant regjeringspartienes tilhengere. Til gjengjeld reflekterer det en økonomisk og politisk realisme det er god grunn til å berømme. For selv om Norge har sluppet billigere unna den internasjonale finanskrisen enn de fleste andre land, er det økonomiske handlingsrommet langt mindre i 2009 enn i 2005. Også da var Stoltenberg mest opptatt av å understreke at økonomien var avgjørende for hvor langt hans regjering kunne oppfylle målsettingene.
REGJERINGEN har da også dempet forventningsretorikken tydelig i den nye plattformen. Mens den på Soria Moria for fire år siden programfestet et mål om å avskaffe fattigdom, heter det nå at den vil øke innsatsen mot fattigdom og i den forbindelse legge særlig vekt på tiltak som kan hjelpe barn. Det er også bra at Regjeringen så klart forplikter seg til at staten skal fullfinansiere reformer som normalt påfører kommunene større utgifter, som for eksempel en time gratis SFO og flere lærere i skolen.
Men på andre punkter er plattformen langt mindre konkret, og mye vil derfor bli overtatt til nye tautrekkinger i løpet av fireårsperioden. Vi tror for eksempel at SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen kan ha kommet i skade for å overdrive da hun i går omtalt kapitelet om likelønn som historisk. I praksis overlater regjeringspartiene mye av initiativet til partene i arbeidslivet. Det er de som må finne ut hvilke grupper som skal prioriteres, og hvilke som skal senke sine inntektskrav for at staten skal satse penger på en eventuell likelønnspott i offentlig sektor. Dette vil stille strenge krav, ikke minst til LO.
ASYLPOLITIKKEN ble det vanskeligste stridsspørsmålet under forhandlingene om den nye regjeringsplattformen. Resultatet ble blandet. Det er dessverre nødvendig at Regjeringen vil gjøre mer for å redusere tallet på grunnløse asylsøkere, og det kan være uunngåelig å gå rettens vei oftere for å fengsle asylsøkere som unndrar seg utsendelsesvedtak eller begår kriminelle handlinger. Vi støtter også kravet om at innvandrere som søker familieetablering, må ha arbeidet eller tatt utdanning i Norge i fire år. Derimot er vi skeptisk til at Regjeringen ønsker å gjøre det vanskeligere å få opphold på humanitært grunnlag. Vi frykter at dette i urimelig grad kommer til å ramme barn og andre svake grupper som vil møte uoverstigelige problemer fordi de blir sendt ut av Norge.
REGJERINGSPARTIENE skryter av at den nye plattformen er sterkere preget av miljø og klima enn Soria Moria-erklæringen. Til en viss grad er dette riktig, men vi har en sterk følelse av at det mer skyldes den generelle bevisstgjøringen omkring klimaspørsmålene siden 2005 enn en oppgradert satsing fra Regjeringens side. Vi er fornøyd med at Regjeringen ikke vil åpne for petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen i denne stortingsperioden, men skulle gjerne ha sett mer forpliktende formuleringer om overgang til større bruk av fornybar energi.
I HELSEPOLITIKKEN er det bra at Regjeringen lover å satse mer på forebyggende arbeid, men vi er skuffet over at antydningene om større satsing på ledig kapasitet ved private sykehus som ledd i arbeidet med å få ned helsekøene, ikke er fulgt opp i regjeringsprogrammet. Dette er ett av flere punkter hvor ideologiske hensyn er kommet i veien for gode praktiske løsninger.
