Hverdagstorturen i norske glattceller
Er det rimelig av staten å torturere mennesker fordi man mener man ikke har noe bedre alternativ?
Satt på spissen gjør norske myndigheter det, når de fortsetter praksisen med å holde folk innesperret på glattcelle langt utover den fastsatte fristen på 48 timer.
Glattcellen var primært ment som en fyllearrest, der innbrakte personer skulle tilbringe noen timer eller sove rusen ut natten over. Innredningen er deretter: En betongcelle med en madrass på gulvet og en toalettpotte av stål.
MANGEL PÅ VARETEKTSPLASSER i ordinære fengsler har imidlertid ført til at politiarresten er blitt brukt, og ikke minst misbrukt, i årtier. Arrestanten holdes fullstendig isolert under oppholdet. Forskning viser at isolasjon over tid kan gi store helsemessige skadevirkninger. Slik er norsk hverdagstortur.
Praksisen er samtidig blitt sterkt fordømt fra mange hold, som Advokatforeningen, Norsk Fengsels— og Friomsorgsforbund og Sivilombudsmannen. I tillegg kommer internasjonale organisasjoner som Amnesty.
For norske myndigheter er det minst like alvorlig, og ikke minst pinlig, med den gjentatte kritikken fra FNs komité mot tortur og Europarådets torturkomité. Den norske praksisen stemples som – ja, nettopp – tortur.
Stadig nye justisministre har lovet å endre en praksis som innebærer brudd på menneskerettighetene. Vi er jo flinke til å påpeke den slags overfor andre stater.
Allikevel er det knapt blitt mer enn flikking. Praksisen er opprettholdt, og regelbruddene er ikke blitt færre.
Ferske tall Aftenposten har innhentet, viser at i årets fire første måneder satt 298 personer mer enn 48 timer i politiarresten i Oslo politidistrikt. Det utgjør ca. 8 prosent av alle personer i varetekt.
SAKEN FIKK NYLIG en ny alvorlig vending da Oslo tingrett dømte Justisdepartementet for brudd på menneskerettighetene. En mann som var blitt sperret inne på glattcelle i henholdsvis fire og fem døgn, hadde saksøkt staten med henvisning til bestemmelser i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Tingretten feller en generell dom over isolasjonspraksisen i norske politiarrester, og viser at staten både har vært klar over og blitt kritisert for problemene knyttet til denne.
Justisdepartementet har ikke bestemt seg for om de vil anke, og har nektet å kommentere dommen fordi den ikke er rettskraftig.
For det første: Dommen bør ikke ankes. Norske myndigheter må nå ta på alvor og til følge at denne type isolasjon over tid er ulovlig og brudd på menneskerettighetene. For det andre: Vi er enig med advokat Frode Sulland i at det er helt uakseptabelt at våre øverste justismyndigheter ikke har et syn på om man som stat bryter disse rettighetene.
Har så staten ikke noe alternativ til det som kalles tortur, når alle fengselsceller er fulle? Jo, de kan løslate arrestanten. Eller bedre, og sikrere for samfunnet: Bygge ut varetektskapasiteten.
JUSTISMINISTER ETTER JUSTISMINISTER, fra mange ulike partier, har forsømt seg, til tross for stadige løfter til FNs torturkomité om å stoppe den ulovlige praksisen.
Men det er fortsatt ikke for sent. Utfordringen går til dagens statsråd, Anders Anundsen (Frp). Han tilhører ett av de få partier som tidligere ikke har fått, men forspilt sjansen.
Vi kan ikke godta at noen systematisk bryter loven, fordi de «bare må». Dette gjelder også for politiet og justismyndighetene.
