Leder

Norsk film trenger politisk action

  • Leder
Storproduksjonen Vikings med Thorbjørn Harr (foran t. h.) i en av hovedrollene kunne vært spilt inn i Norge, men ble filmet i Irland på grunn av filmincentivordningene.
Leder
Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for Aftenpostens syn. Sjefredaktør og politisk redaktør har ansvar for innholdet.

«Jeg ser gjerne at vi holder fast ved den franske skikken med å kysse damene på hånden. Et sted må man jo begynne», sa den franske filmskuespilleren Sacha Guitry en gang. Når kulturminister Widvey nå setter av 45 millioner i statsbudsjettet til en såkalt filmincentivordning, en økonomisk ordning som skal gjøre det gunstig å spille inn film i Norge, er det mye som minner om Guitry. Widveys kyss er etterlengtet – men som mange filmkyss litt klossete.

Widveys kyss er etterlengtet – men som mange filmkyss litt klossete.

Økonomiske ringvirkninger

Island, Irland, Skottland, England og Tsjekkia er blant de mange landene som refunderer deler av utgiftene et produksjonsselskap har hatt under innspillingen i landet. Hensikten er å tiltrekke internasjonale filmproduksjoner, og på den måten tilføre den nasjonale filmbransjen kapital, arbeidsplasser og kompetanse, noe som i sin tur vil sikre publikum nasjonal film av høy kvalitet. Erfaringene fra andre land viser at incentivordninger ikke bare fører til en betydelig verdiskaping i filmbransjen, men skaper positive økonomiske ringvirkninger i resten av samfunnet.

Turismen i kjølvannet av Ringenes Herre— og Narnia-filmene er New Zealands viktigste vekstindustri. Stockholms kommun har regnet seg frem til at Stieg Larssons Millenium -univers har gitt byen ekstrainntekter i milliardklassen. Ifølge Oxford Economics-rapporten The Economic Impact of the UK Film Industry (2012) får britiske myndigheter 12 pund tilbake for hvert pund de betaler ut i filmincentivordninger.

Lunken mottakelse

Selv om erfaringene fra andre land er positive, har Norge aldri tilbudt internasjonale produksjonsselskaper økonomiske ordninger som gjør det attraktivt å filme her. Derfor spilles det nesten ikke inn film her heller, til tross for storslåtte fjell og fjorder. Når en norsk incentivordning nå endelig ser ut til å komme på plass, er derfor fraværet av applaus påtakelig.

Det største problemet med Widveys ordning er at hun har satt et tak på 45 millioner kroner. I fjor ble den amerikanske storfilmen Interstellar spilt inn på Island. Valget av opptakssted hang sannsynligvis sammen med den automatiske ordningen som sikrer at filmprodusentene får tilbake 20 prosent av pengene de legger igjen på øya. Ikke noe tak, ingen søknadsrunder eller usikre økonomiske variabler. Interstellar hadde et produksjonsbudsjett på 1,3 milliarder norske kroner. Hele budsjettet ble neppe brukt på Island, men skulle et slikt budsjett brukes i Norge, ville summen som skulle refunderes blitt 325 millioner kroner, eller syv år med Widveys incentivordning – for én produksjon alene.

Frykter Widvey størrelsen på summene hun må refundere, er det en irrasjonell frykt.

Lite konkurransedyktig

Frykter Widvey størrelsen på summene hun må refundere, er det en irrasjonell frykt. Staten løper ingen risiko ved å tilbakebetale en andel av pengene produksjonen allerede har lagt igjen i Norge, og som aldri ville kommet uten en slik ordning. Det er flott at regjeringen viser vilje til å innføre filmincentivordninger, men tilbyr Norge dårligere ordninger enn andre land, uteblir de utenlandske produksjonene, de norske produksjonene vil fortsette å flagge ut, publikum får ikke bedre norsk film, og næringslivet og staten går glipp av inntekter som kunne kommet godt med i nasjonens økonomiske omstilling.

Widvey kunne innført en forsøksordning, der vi evaluerte den etter noen år. Her er sannsynligvis mer å vinne enn å tape...

Les også

  1. Norsk industri vil stoppe filmflukten fra Norge

  2. Alt for Norge, liksom.

Les mer om

  1. Ledelse