Aftenposten mener: Foreldre bør spørres om de slår sine barn
For få generasjoner siden var ris på rumpa eller en ørefik en vanlig og akseptert del av den norske barneoppdragelsen. I dag vet vi bedre.
Alle grader av vold og fysisk avstraffelse er et overgrep. Forskning viser at selv vold som ikke er alvorlig nok til å gi varige fysiske skader, kan ha psykiske følger i form av frykt og utrygghet hos barnet.
Det er all grunn til å tro at det er bred enighet i befolkningen om at man ikke skal slå barn. Slik avstraffelse er skambelagt, og i tillegg ulovlig.
Derfor er det ikke så underlig om enkelte foreldre reagerer dersom de får et direkte spørsmål fra helsesøster om hvorvidt de slår barnet sitt når de er sinte, slik det ble beskrevet i en kommentar i Aftenposten tidligere i uken.
NOEN FORELDRE vil oppleve det som en frekk mistenkeliggjøring. Det er forståelig, men ikke klokt. Tross den klare, almene fordømmelsen av fysisk avstraffelse, vet vi at det fortsatt er foreldre som slår sine barn. Vi vet også at det bare er en brøkdel av denne volden som blir oppdaget, rapportert og reagert på.
De siste årene har vi hatt en rekke rettssaker der historier er avdekket om barn som har vært utsatt for systematisk vold i årevis, uten at skole, helsevesen, barnevern eller politi har grepet inn og forhindret mishandlingen.
Det er ikke sikkert at disse alvorligste sakene ikke kunne vært avverget ved at helsesøster spurte foreldrene om de slo barna sine. Men helsesøster Solveig Ude skriver i en kronikk i gårsdagens Aftenposten at hennes erfaring er at foreldre som utøver mild vold mot barna sine, innrømmer det når hun spør dem om de slår.
Dette viser hvilken atmosfære av tillit som kan skapes gjennom et førstelinjetilbud som helsesøstertjenesten. Mens de færreste som slår sine barn ville fortelle om det til barnevernet av frykt for å bli fratatt omsorgen, er den almene tillit trolig større til en helsesøster uten sanksjoner og tvangsinngripen som en del av sin verktøykasse.
HELSESØSTER Ude skriver at alle foreldre hun har møtt som bruker fysisk avstraffelse, har ønsket hjelp til å slutte å slå. De har fått et oppfølgingstilbud og blitt henvist videre ved behov.
Slik kan fysisk avstraffelse av barn fanges opp tidlig og før det eventuelt utarter til grovere vold og mishandling. Samtidig kan foreldre oppleve at de får hjelp til å komme ut av en praksis de egentlig ikke ønsker, uten at de opplever stigmaet og frykten knyttet til sanksjoner og straff.
Det foregår nå et arbeid på flere plan både for å følge opp handlingsplanen for vold i nære relasjoner og for å tydeliggjøre kravene til helsestasjons— og skolehelsetjenesten. Retningslinjer om at alle foreldre skal møtes med spørsmålet om fysisk avstraffelse når de er på helsestasjonen må vurderes.
SAMTIDIG er dette ikke nok til å få bukt med hverken mild eller grov vold mot barn. Det er nødvendig med en ytterligere bevisstgjøring og ansvarliggjøring av alle instanser som kan tenkes å få signaler om mulig vold, enten det er barnehage, skole, frivillige organisasjoner, helsevesen, barnevern, familie eller naboer. Når et mulig voldsproblem er rapportert, er det avgjørende at et faglig kompetent apparat står klart til å ta hånd om både de som slår og de som blir slått. Det skylder vi våre barn.
