Aftenposten mener: Næringsliv og arbeidsliv er to sider av samme sak
Norsk næringsliv og norsk arbeidsliv er to sider av samme sak. Uten næringsliv blir det veldig lite arbeidsliv å snakke om. Politikk, lover og rammer må ta hensyn til begge parters behov. Det klarer vi langt på vei i Norge, og det har tjent oss godt, bokstavelig talt.
En av forklaringene på det, er en samarbeidsmodell der ulike partier lytter til både arbeidsgiver- og arbeidstagersiden når endringer skal gjøres. Så vektlegger partiene de ulike partenes argumenter ulikt. Arbeiderpartiet lytter til arbeidstagersiden, særlig LO, i en grad som gjør at sammenfallet mellom fagbevegelsens interesser og Arbeiderpartiets politikk er relativt komplett. Regjeringspartiene lytter mer til næringslivet enn opposisjonen gjør.
Det er imidlertid tradisjon for at interesser balanseres og veies mot hverandre i politikkutforming, noe vi fikk et tydelig eksempel på da Regjeringen la frem forslag om innstramninger i bemanningsbransjen. Det skjedde etter ønske fra fagbevegelsen, i samarbeid med arbeidsgiversiden, og forslaget endte som et kompromiss som fremsto rimelig.
I den saken gikk Arbeiderpartiet lenger, fikk dessverre med seg KrF, og sørger nå for at alle bransjer rammes av innstramninger som egentlig var motivert av de åpenbare problemene i byggebransjen i Oslo. Det utvidede forslaget er ikke utredet, en alvorlig svakhet i seg selv.
Nå går Arbeiderpartiet sammen med Rødt, og foreslår endringer som kan gjøre det vanskeligere å drive franchisevirksomhet. Arbeiderpartiets behov for politiske markeringer er åpenbart, og Hadia Tajiks strategi med å angripe «de rikeste», som Bjørn Kjos og Reitan-familien i VG, har sikkert klangbunn enkelte steder. Målet er å stoppe «de rikeste» fra å unndra seg arbeidsgiveransvar ved å sørge for delt ansvar mellom franchisetager og konsern.
Arbeidslivet gjennomgår mange små og store endringer som det er nødvendig å følge med på og forstå konsekvensene av. Flere av dem kan rettferdiggjøre endringer i politikk. Men arbeidslivspolitikk er næringspolitikk. Enhver endring må være grundig utredet, og synspunktene til berørte parter må være kjent.
Jakten på franchisemodellen kan ikke være motivert av en medievennlig motsetning mellom de rikeste og arbeidstagere. De fleste næringsdrivende i Norge tilhører ikke klubben «de rikeste», og de fleste arbeidstagere har et godt arbeidsliv i Norge.
Den norske modellen forutsetter en balanse mellom interessene til arbeidstager- og arbeidsgiversiden. Dette forslaget bør ikke vedtas før den siden av saken er vurdert.
