Aftenposten mener: Idrettstoppene må jobbe med selvforståelsen

Styremiddager der mindre enn én flaske vin pr. hode konsumeres, er ikke unormalt. For så vidt heller ikke å leie inn ekstern kommunikasjonshjelp. Å bruke mer enn en kvart million på en «coach» som skal hjelpe på lagfølelsen i samme styre, er nok hakket mer uvanlig.

Men dette er strengt tatt uvesentlig.

Om så styre og ledelse i Norges idrettsforbund skulle ha opptrådt akkurat som alle andre styrer og ledelser i private bedrifter og organisasjoner, betyr det ikke automatisk at det er greit.

For er det én ting årene med press for økt åpenhet har vist, er det at både ildsjeler på grasrota, politikere og andre interesserte har forventninger til øverste ledelse i Idretts-Norge som de ikke klarer å innfri.

Det er ikke dermed sagt at det er en enkel oppgave.

Idrettsstyret representerer en bevegelse som er tuftet på dugnad og frivillighet, foreldre som påtar seg utakknemlige oppgaver og ildsjeler som jobber for å gi ungdom et positivt fritidstilbud. Samtidig må en slik interesseorganisasjon arbeide strategisk og profesjonelt om de skal få gjennomslag. Det kan innebære fremferd som kan virke fremmed for den samme grasrota. Ett slikt eksempel er alle millionene brukt på politisk påvirkningsarbeid i forbindelse med et mulig Oslo-OL.

Men på sitt verste kombinerer idrettstoppene disse to verdenene på mest mulig uheldig måte: Massiv og dels uvettig pengebruk og knallhard lobbyisme på den ene siden. På den andre siden en selvforståelse som positiv, folkelig samfunnsaktør som eksplisitt eller implisitt forventer å bli møtt med velvilje.

En slik kombinasjon oppleves fort provoserende i alle leire. Til og med hos den relativt store delen av befolkningen som ikke er interessert i idrett, en gruppe idrettsforbundet sjelden ser ut til å tenke over at eksisterer.

Kampen om økt innsyn i Norges idrettsforbund har vært lang og er ikke over. Idrettsforbundet burde sett seg tjent med å følge prinsippene i offentlighetsloven. Journalføring og normale innsynsprosesser er langt å foretrekke fremfor de høyst uvanlige «innsynsdagene» der journalister får lov til å komme og avfotografere bilag når idrettsforbundet lar dem.

Men selv om forbundet skulle få skikk på innsynshåndteringen, er det ikke nødvendigvis nok. Ei heller dersom de skulle rydde opp i pengebruken som de nå selv endelig beklager.

Både som politisk aktør og som medlemsorganisasjon bør idrettsforbundet utvise større ydmykhet. Toppene i Idretts-Norge må klare å ivareta idrettsbevegelsens positive grunnverdier samtidig som de ikke kan forvente noen form for særbehandling hverken fra politikere, mediene eller samfunnet for øvrig.