Da Aftenposten sviktet
Det norske jødehatet kaller forfatteren og journalisten Bjørn Westlie sin nye bok. Den har undertittelen Propaganda og presse under okkupasjonen og handler nettopp om dette: Hvordan de 114 norske avisene som utkom i alle krigsår, og på ulike måter ble underlagt både tysk og NS-regimets sensur, inntok rollen som distributør av nasjonalsosialistisk propaganda og tjente store beløp på å gå okkupasjonsmaktens ærend.
Aftenposten var den største av disse avisene.
Derfor er Det norske jødehatet viktig lesning. Ikke fordi det er første gang historien fortelles, men fordi boken utdyper sider ved Aftenpostens journalistikk og holdninger fra 1930-tallet og til 1945 som er en skamplett på avisens historie.
Spesielt dokumenteres hvordan det nazikontrollerte Norsk Artikkeltjenestes (NAT) artikler ble brukt av Aftenposten og andre aviser. Artiklene dyrket og propaganderte for et uforfalsket jødehat som spilte på de verste antisemittiske strenger.
Ordbruken er gjennomført hatsk. Vi vet at forakten for jødene var et uttrykk for nokså gjengs tankegang i mellomkrigstidens Norge.
Dette er historien om da Aftenposten sviktet.
Forsto ikke nazismen
Aftenposten sviktet da avisen gjennom mesteparten av 1930-årene av redsel for kommunismen gikk langt i å forstå og forsvare det som skjedde i Adolf Hitlers Tyskland. Avisens ledende menn forsto ikke den autoritære kraften som nazismen representerte. På lederplass ble til og med Høyre-leder C.J. Hambro skarpt kritisert fordi han nektet å tro på den tyske diktatorens falske fredsløfter.
Aftenposten var heller ikke fremmed for å dyrke fordommer og konspirasjonsteorier som tilhører jødehatets innerste vesen.
Undergravingen av avisens demokratiske grunnverdier fortsatte da den altfor smidig tilpasset seg «den nye tid» og fortsatte å komme ut under hele krigen. Det er ingen trøst at mange andre aviser gjorde det samme. Vi må svare for vår egen historie. Allerede i 1945 slo da også Riksadvokatens aviskomité fast at avisene som kom ut under okkupasjonen, «tjente tyske interesser fremfor norske».
Oppgjør burde ha kommet i 1945
Med dette som utgangspunkt kunne og burde det ha kommet et oppgjør i avisen i 1945. Men også her sviktet Aftenposten. Ledelsen gjorde ingenting for å ta et slikt oppgjør med den mørke historien. I samarbeid med andre aviser som fortsatte å komme ut under krigen, og som heller ikke hadde interesse av å få flombelyst virksomheten, lyktes det å feie saken under teppet.
Aftenposten lot både det demokratiske idégrunnlaget og det journalistiske åpenhetsidealet i stikken gjennom hele denne perioden i avisens historie. Selvsagt finnes det både forklaringer og bortforklaringer. Det finnes også eksempler på motstandsarbeid og undergraving av nazistenes pålegg og ønsker. Historikere og Aftenposten selv har gjennom bøker og artikler gitt viktige bidrag både til historieforståelsen og oppgjøret med fortiden.
Må fortelles og huskes
For oss i dagens Aftenposten er det viktig at denne delen av avisens historie blir fortalt og husket av stadig nye generasjoner av redaktører og journalister. Derfor er bøker som Bjørn Westlies viktige.
Nødvendigheten av historisk bevissthet ser vi ekstra klart i en tid da en skummel form for nasjonalisme i mange land igjen er i ferd med å bli politisk mote. Jødehatet kommer nok en gang til overflaten, også i Norge.
Det mørkeste kapitlet i Aftenpostens historie skal hos oss brukes til en daglig påminnelse om hvilke verdier som kan stå på spill. Og hvor galt det kan gå om disse sviktes.
