Et annet Libanon

DET SOM NÅ SKJER i Libanon er oppsiktsvekkende: I går ble det meldt fra Beirut at den tallrike syriske etterretningstjenesten har begynt å pakke sammen for å forlate den libanesiske hovedstaden. I helgen møtte FN-utsendingen Terje Rød-Larsen president Bashar al-Assad, og fikk med seg et tidspunkt for når

Syria skal trekke seg helt ut av nabolandet.Med andre ord er vi vitner til en reell forandring i ett av Midtøstens minst stabile land.Da de utholdende demonstrantene på

Martyrplassen for to uker siden fikk innfridd kravet om at den libanesiske regjeringen måtte gå av, var det høyst usikkert om protestene

også ville presse frem en slutt på det som er kalt "den glemte okkupasjonen". Nå ser det ut som om det kommer til å skje.

UTGANGSPUNKTET FOR DAGENS "sedertrerevolusjon" er drapet på tidligere statsminister Rafiq Hariri. Som en protest mot attentatet har en uvanlig bredt sammensatt opposisjon mobilisert sine tilhengere til kraftfulle demonstrasjoner, først mot regjeringen og dernest mot Syrias nærvær i landet.Drapet på Hariri har åpnet for nye allianser i libanesisk politikk. Allianser som kan være robuste nok til å drive gjennom sine krav.Men intet av det som skjer i Midtøsten finner sted i et vakuum. Det storpolitiske bakteppet viser et Syria som er sterkt svekket, både økonomisk og politisk. USA har utpekt landet som en slags versting, og benytter enhver anledning til å svekke dets innflytelse. Det er på denne bakgrunn vi må analysere både FNs økende engasjement i forhold til syrernes nærvær i Libanon, samt USAs stadig mer høylytte anklager mot Syria.

VI HÅPER at den syriske tilbaketrekkingen skjer uten at det utløser en ny og blodig strid. Samtidig er det viktig å være klar over at en slik tilbaketrekking ikke løser alle problemer. Libanons nasjonale tragedie er at landet ofte brukes i et maktspill som er større enn landet selv. Palestinere, israelere og syrere har alle misbrukt landet Libanon for sine egne formål. Dessuten er landet fylt av indre motsetninger mellom grupper som knytter sin identitet sterkere til hver sin religiøse retning enn til landet selv som enhet. Mandag samlet det seg rundt 300 000 mennesker i en anti-syrisk demonstrasjon. I forrige uke var minst like mange samlet for å markere en takk til Syria for den stabiliserende rolle landet har spilt. Slik viser Libanon seg enda en gang frem som et splittet land. Vi håper imidlertid at det faktum at de ulike demonstrasjonene går fredelig for seg er et tegn på at Libanons politiske krise denne gang kan løses på fredelig vis.