Aftenposten mener: Solberg-regjeringen må bli mindre

Borgerlig flertallsregjering, Erna Solbergs (H) store prosjekt, er historie. Siv Jensen (Frp) tok partiet sitt ut av regjering i erkjennelsen av at den politiske avstanden – særlig mellom Frp og sentrumspartiene – er for stor.

Avstanden har i praksis vært bøtet på med penger. Skattelettelser har vært overkompensert med økt oljepengebruk. Bompengeforliket innebar store utgiftsøkninger. Frp har fått mer til pensjonistene, KrF har fått mer til bistand, Venstre har fått mer til klimatiltak. Sporene av Høyres historiske misjon – begrensningen av offentlige utgifter – er svært vanskelig å få øye på i Solbergs regjeringstid.

Og likevel holdt det ikke. For Erna Solberg er dette et stort nederlag. Hennes styringsgrunnlag blir mer usikkert, og fra Høyre-hold virker beklagelsen over at Frp går ut, troverdig. Det er for øvrig ingenting som tyder på at et Frp utenfor regjering vil bli billigere.

Den politiske situasjonen vil imidlertid bli lettere å kommunisere overfor velgerne. Naturligvis kan det bli mer konflikt og bråk, også fordi flertallsmakten igjen ligger på Stortinget. Rent velgertaktisk kan Frps uttreden likevel være Solberg-regjeringens beste mulighet til å bli gjenvalgt i 2021.

For de tre gjenværende partiene er dette anledning til å få inn noen nye fjes i regjeringen. Men om det ikke er noen grunn til å forvente en spesielt mye slankere stat i Solberg-regjeringens fjerde versjon, bør det være langt enklere å slanke regjeringen.

Flere statsrådsposter er opprettet tilsynelatende mest av hensyn til husfred og fordeling i regjeringen, ikke mest mulig rasjonell departementsdrift. Med Terje Søviknes’ og Ingvil Smines Tybring-Gjeddes avgang forsvinner eldre- og folkehelseministeren og samfunnssikkerhetsministeren. De trenger ikke å erstattes.

Om landet virkelig trenger en egen digitaliseringsminister, er også høyst tvilsomt. Det samme kan sies om posten Iselin Nybø (V) i dag bekler, som minister for forskning og høyere utdanning.

Så er det mulig å argumentere for at alle disse områdene er viktige og trenger eget «fokus», som man liker å si. Men det er nettopp slik argumentasjon som fører til at offentlig sektor eser ut.

Det var pinlig at en borgerlig flertallsregjering med sine 22 medlemmer skulle være den største landet noen gang hadde hatt. Tross alt var det et uttalt mål før Solberg-regjeringen tiltrådte at regjeringsapparatet skulle bli mindre og statsrådene færre enn under Stoltenberg-regjeringen. Det bør være resultatet også etter at de neste dagers personkabal er lagt.