Aftenposten mener: Familiepolitikk redder ikke bærekraften

I sin nyttårstale brukte Erna Solberg mye plass på barn og barns vilkår. Hun slo fast at Norge trenger flere barn. Med en utvikling der stadig færre arbeidsføre skal bære stadig flere pensjonister, er det lett å begrunne et slikt ønske. Velferdsstatens bærekraft avhenger av en balanse mellom inntekter og utgifter, mellom antallet som lever av offentlige ytelser og antallet som betaler for ytelsene.

Fallende fødselstall gjør det naturlig for politikerne å diskutere familiepolitikk med dette utgangspunktet. Erfaringen viser at familiepolitikk virker når den er treffsikker. Stadig bedre barnehagedekning og omfattende foreldrepermisjon har vært viktige forklaringer på at norske kvinner har klart å kombinere barn med arbeid. Verdien av kombinasjonen barnefødsler og en yrkesaktiv kvinnelig befolkning kan ikke overvurderes.

Når vi skal vurdere velferdsstatens bærekraft i fremtiden, er antall barnefødsler bare en liten del av det. Det kan være fornuftig å oppmuntre flere til å få barn tidligere, ved å gi økonomisk motivasjon for å få barn i studietiden for eksempel. Men det er viktig ikke å bli enøyd og glemme alt det andre som styrker bærekraften.

Derfor er det vesentlig at tiltak som skal motivere til flere fødsler, ikke går på tvers av tiltak som skal motivere til yrkesdeltagelse. Vel så viktig som å motivere til flere fødsler, er det å motivere flere kvinner til å jobbe og til å jobbe fulltid. Ifølge regjeringens egen perspektivmelding vil en erstatning av deltid med heltid øke antall utførte timeverk med 8 prosent. Skulle sysselsettingsandelen bli like høy blant kvinner som blant menn, ville det utgjøre 40.000 ekstra sysselsatte.

Dette er betydelige tall.

Det finnes mange forklaringer på fallende fødselstall. Politikerne kan påvirke få av dem. Vi kan heller ikke komme dit at fødsler og barn reduseres til en økonomisk vurdering, hverken for stat eller individ. Staten kan legge til rette for at livet med barn og jobb blir så lett som mulig, men det finnes åpenbare grenser for hvor mye staten kan løse.

Vi kan ikke basere fremtiden på at norske kvinner og menn plutselig skal få lyst til å føde mange barn i 20-årene igjen – det vil neppe skje. Velferdsstatens bærekraft må også sikres av dem som allerede er født. Det betyr at sysselsettingen må opp blant unge, blant innvandrere, blant kvinner og særlig innvandrerkvinner. Lykkes vi for eksempel med å få flere innvandrerkvinner i arbeid, er det en gave for både bærekraften, kvinnene og kvinnenes barn. Det nedsatte sysselsettingsutvalget vil forhåpentligvis gi noen svar på disse utfordringene.